Sandalsand Global >>
Det er vel bare rett og rimelig at det skulle bygges en kirke på stedet hvor kong Olav Haraldsson ble drept 29. juli 1030. Slaget på Stiklestad førte til at mannen, som i sin samtid bar tilnavnet Digre, fikk evig helte- og helgenstatus. Ettertiden ga ham nye tilnavn: Olav den Hellige, St. Olav, Norges evige konge.
Bakgrunn
Olav II skal ha fått banesåret av Tore Hund mens han lente seg mot en stein. Det var rundt denne steinen at man reiste en kirke. Først bygget de den av tre, men over hundre år etter slaget, ved midten av 1100-tallet, begynte byggingen av den steinkirken som ennå står.
Det skal ha vært erkebiskop Øystein Erlendsson i Nidaros som tegnet og igangsatte byggingen. Man startet med det som i dag er kirkens kor med alteret. Tradisjonen tilsier at Olavsteinen ble bygget inn i alteret. I seinmiddelalderen utvidet de skipet ca. 10 meter mot vest og bidrog dermed til den langskipsformen som preger bygningen. Kirken var i katolsk tid ikke bare viet St. Olav, men også St. Ivo, St. Georg og Seljumennene.
Byggeperioden til steinkirken er tidfestet til mellom 1150-1200, og i mangel av konsist årstall oppgir flere kilder 1180 som datering for kirken. Det blir litt omtrentlig selvsagt. Historien om hvilesteinen, sann eller ei, er nok forklaringen på hvorfor kirken ikke er bygd på et høydedrag som er og var vanlig praksis, men i en dump i terrenget på Stiklestad. Der er to andre kirkebygg i nærheten, begge av nyere dato. Det russisk-ortodokse kapellet (2014) og det katolske kapellet (1930) står på hvert sitt høydedrag få hundre meter fra middelalderkirken.
Kirkebygget
Besøkende bør ta seg en runde rundt, observere at det er en kirke i aktiv bruk og med gravplasser både rundt kirken og i umiddelbar nærhet. På sørsiden legger vi merke til utbygget som over inngangsdøren har innfelt RAASH SODN, og årstallet 1722. Det har seg nemlig slik at velgjørere til kirker heller ikke den gang ville la omverdenen være ukjent med deres bidrag. Bokstavene viser til forbokstavene i velgjørerens og konas navn.
På nordsiden vil den som kikker nøye etter legge merke til den utskårne kvinnen høyt oppe på veggen. Hun løfter opp sitt skjørt og viser sitt kjønn. Fenomenet Sheela na gig finner vi særlig på britiske og irske kirkesteder, men også andre steder i Norge som følge av håndverkere fra de britiske øyer. Tradisjonen har uvisst opphav, men kan ha sammenheng med ønsket om å drive bort onde ånder.
Ellers er portalene vel verdt å kikke nærmere på.
Interiøret
Innvendig er det både middelalder, renessanse og nyere utsmykninger å finne. Vinduene avslører hvor tykke veggene er, mens døpefonten fra 1300-tallet er den eneste bevarte gjenstanden fra middelalderen. I gamle dager stod den ved hovedinngangen mot vest ettersom teorien om arvesynden ikke tillot syndige personer å komme inn i kirken. Spebarna døpte de ved å dukke hele kroppen under vann. Døpefonten er altså rimelig stor.
Vi ser enkelte våpenskjold, men i skipet merker vi oss særlig de 32 malte fyllingene fra Jesu liv. De ble malt av Barach Bogarth fra Trondheim i 1688. Illustrasjonene var veldig greie å ha med å gjøre for analfabetene blant datidens konfirmanter.
Korets eiendommelige krysshvelv er faktisk fra middelalderen, men ellers er det fresken «Rosen og liljen» av Alf Rolfsen som dominerer veggene. Den ble malt til 900-årsjubileet i 1930. Til samme markering avdekket man kalkmalerier fra 1500-tallet på skipets langvegger, murpussen på utsiden fjernet de, tårnet ble endret og et nytt våpenhus kom til på vestsiden. I våpenhuset kan vi se nærmere på den gamle altertavlen fra 1655.
Olavssteinen
Et litt sært element finner vi på gulvet bak alteret. Der ligger Olavssteinen. Vi som trodde at Olav hvilte mot en stor stein i kampens sluttfase, blir litt skuffet over den lille som ligger på gulvet foran oss. Legenden vil jo ha det til at steinen ble murt inn i alteret, eller lå under. På 1930-tallet tok en prest med seg en stein fra Verdal til sitt nye prestegjeld på Toten. Mange år seinere gikk det store spekulasjoner om han hadde tatt med seg selveste Olavssteinen. Undersøkelser viser at det hadde han ikke, men steinen ble likevel hentet og ligger nå bak alteret til allmenn beskuelse. Den er egentlig en rullestein typisk for Stiklestad og Verdal. Men så var det dette med tro og symbolfunksjon da.
Praktisk
Den som kjører E6 nordover eller sørover vil passere gjennom Verdal. Derfra er det meget godt skiltet opp mot Stiklestad nasjonale kultursenter. Når vi kommer fram er det umulig å bomme på kirken.
Stiklestad kirke kan man lese mer om på nettstedene Kirkesøk, Wikipedia, Stiklestad Nasjonale Kultursenter, Store norske leksikon, Pilegrimsleden, Kunsthistorie. Av bøker kan nevnes Øystein Ekroll (1997) Med kleber og kalk : norsk steinbygging i mellomalderen og (2000) Middelalder i stein.
Temaet Religion er viet ganske stor oppmerksomhet her på Sandalsand, og da særlig middelalderens kirkebygg. Les hovedartikkelen om steinkirkene fra middelalderen, men se også hovedartikkelen om stavkirkene fra samme tidsperiode.
Her ser du flere bilder fra kirken:
