Sandalsand Global >>
Vi har et mediemangfold som har grepet om seg med årene, og få andre medier har hatt en så sterk innflytelse på oss som TV. I vår tid smuldrer fjernsynets innflytelse opp, på flere måter.
Når vi i dag slår på TV-apparatet klokken sju på kvelden, ønsker vi å se Dagsrevyen for en oppsummering av de viktigste nyhetssakene gjennom dagen. Eller er det ikke det? Kanskje ser vi heller direktesendingen på smarttelefonen, nettbrettet eller nett-TV. Rett mange vil foretrekke en av de nærmest utallige sendingene fra andre kanaler. Noen vil kanskje se Dagsrevyen i opptak, enten på NRKs nett-TV eller på egen opptaker. Dertil kan det være at vi simpelthen bruker TV-skjermen til å formidle noe helt annet fra familiens mediearkiv, fra internett, eller vi bruker den som monitor for spillmaskinen ved siden av.
Artikkelen presenterer fakta og kombinerer det med forfatterens refleksjoner og erfaringer. Artikkelen er en av fire som tar for seg utviklingen innen telefoni, televisjon, aviser og post.
De lykkelige tiår med et monopol
Stormaktene i Europa og over Atlanteren startet regulære sendinger like før Andre verdenskrig, men det var etter krigen at televisjonen slo gjennom som et helt sentral massemedium. De norske prøvesendingene tok til først i 1958, og deretter gikk det noenlunde raskt. TV-apparatet i Norge er nært knyttet til NRK sitt monopol og lisensfinansiering. SSB-statistikk viser at antallet fjernsynslisenser økte fra 6500 i 1960 til opp mot 1,5 millioner tretti år seinere. Siden fortsatte antallet å stige, om enn i mer moderat omfang. I 2015 oppga NRK ifølge Medienorge at det forelå 2 millioner fjernsynslisenser i Norge. Det er samtidig på det rene at antallet apparater var noe høyere.
Synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar. (Einar Førde i stortingsdebatt om innføring av farge-TV i Norge)
I Norge kom TV-apparatet med svart-hvitt-skjermer inn gjennom de første tusen hjem i 1960, og fra 1972 også med prøvesendinger i farger. Televisjonen ga oss våre folkevalgte i nærsyn i debattprogrammer, vi fulgte Harald Grønningen på treski mellom grantrærne, vi så månelandingen (den egentlige), vi fikk krigens redsler fra Vietnam, og vi fikk Lekestue hvor alle barna lærte å bruke tomme doruller til noe snusfornuftig. Med én kanal kunne nasjonen strømlinjeformes, folket kunne (ut-)dannes, lunsjpausene fikk ett felles samtaletema, og folk flest kunne bli trukket inn i utviklingen nasjonalt og internasjonalt på en helt annen måte enn noe annet medium tidligere hadde klart.
Konkurransen på både innholds- og leverandørsiden
I den grad dét var bra, så begynte forfallet kjapt. Det moralske forfallet også, vil noen sikkert mene. De som bodde langs svenskegrensen fikk se svensk TV, til ergrelse for oss andre. Videomaskinen (Beta og VHS) ga oss på 1980-tallet mulighet til å bruke TV-skjermen til noe annet enn å se TV, og var et tidlig varsel om den senere utviklingen. Samme mulighet ga også de første dataspillene og spillkonsollene.
Samme tiår og inn på 90-tallet begynte vi å få flere lokale, nasjonale, nordiske og andre utenlandske kanaler gjennom parabol eller kabel-TV. Dessuten fikk NRK omsider konkurranse også gjennom den landsdekkende «eteren», da TV2 startet sine sendinger i 1992.
Ut over på 90-tallet satt vi altså igjen med et brutt monopol, men fremdeles med en sterk statseid aktør (NRK), og dessuten med et svært variert og variabelt tilbud. Slik er det også nå, men noen viktige utviklingslinjer er å spore når vi ser tilbake. Det eneste som vel har vært noenlunde konstant, er at nyheter, sport og serier er de mest populære programkategoriene.
Inntil 2007 ble det i Norge kringkastet TV-signaler analogt «over eteren», gratis, slik det hadde vært gjort siden vi fikk riksdekkende TV i 1960. Med det digitale bakkenettet, og et gratis pluss kommersielt tilbud gjennom Riks-TV, ble nå all formidling av TV-programmer digital. Politisk ble det gjort et stort nummer ut av dette, og at NRK fremdeles skulle leveres «gratis». I virkeligheten hadde størsteparten av befolkningen allerede i mange år hatt tilgang til både NRK og et vell av TV-kanaler. Det hadde de gjennom programpakkene fra kabelselskapene eller via parabolantenne (levert av Canal Digital og Viasat).
Vi har betalt for innhold vi ikke vil ha
Uansett, vi betaler både innholdsleverandøren, dvs. TV-selskapet gjennom å måtte se reklame og NRK ved å betale lisens, og vi betaler de tekniske leverandørene Altibox, Get, Canal Digital, Riks-TV for at de skal pakkettere en samling av kanaler vi mer eller mindre ønsker å ha. Fra 2015 ble kabelselskapene gradvis tvunget til å løse opp i sine tvungne programpakker, og gi brukerne større valgmulighet.
Når vi ser på utviklingen gjennom de siste ti årene, viser tallene at Kabel-TV er størst (noe fallende utvikling), fulgt av satellitt (sterkere fall). Fiber har vist en meget sterk vekst, og passerer nå snart parabol i markedsandel. Det digitale bakkenettet (Riks-TV) har ligget konstant lavt siden innføringen.
Norske kanaler gjør det godt
Selv om de fleste i landet har flere titalls kanaler fra utlandet, har de norske fremdeles et godt grep om publikum. Mer enn hver tredje nordmann er innom NRK og om lag hver fjerde ser TV2, hver dag. Begge selskaper har flere kanaler. Også de andre norskspråklige som TVNorge og TV3 har et visst grep om publikum. Videre er det slik at 81 % var innom et fjernsynstilbud en vanlig dag i 1991, og omtrent det samme i 2000. Etter det har denne medievanen falt noe, men ikke like dramatisk som for andre medier, for eksempel aviser. I 2015 var nemlig 67 % innom fjernsynet på en gitt dag.
Dersom vi ser på hvor mye den jevne nordmann bruker til å se på TV hver dag, får vi også et interessant bilde. I 1991 så vi 114 minutter daglig på TV. Dette økte jevnt og trutt til 2011 da vi så 157 minutter. Siden falt TV-tittingen til 107 minutter i 2015. Det er selvsagt et temmelig dramatisk fall, og skal bli interessant å følge videre. Min vurdering er for øvrig at statistikken som anvendes har store vansker med å fange opp den teknologiske diversifiseringen og hastigheten i utviklingen.
Gjennom mange år har det også vært slik at sendeflatene er utvidet parallelt med tilbudet på kanaler. Kanalene har sendinger døgnet rundt.
Lineær-TV
Vi har lenge hatt en situasjon med stor konkurranse mellom de vanlige TV-selskapene. Seervanene har kanskje ikke gått gjennom dramatiske endringer siden 1990-tallet. Det som kommer på teknologisiden knytter seg gjerne opp til begrepet «lineær-TV», og dens forestående og omseggripende oppløsning. Begrepet henspiller på TV-signaler som sendes ut av tradisjonelle TV-stasjoner etter et fastsatt sendeskjema.
Kringkastingsselskapet bestemmer hva som sendes og når det skal sendes – seerne må tilpasse seg det. Man kan gjerne også kalle det direkte-TV. Et unntak har vært muligheten til å ta opp på video (VHS) eller på digitalboksen (PVR) et selvvalgt utplukk av programmer. Så kan man se dem når man selv ønsker, og gjerne også spole forbi reklamen. Finansiering av lineær-TV har vært gjennom reklame inne i og mellom programmene (TV2, TVNorge, TV3) eller etter en lisensordning (NRK). Med de nye tjenestene får brukerne enda større kontroll med hva de vil se.
Hvem er den typiske norske TV-titteren?
Norsk mediebarometer for 2015 gir grunnlag for å male med litt bred pensel, den eller de som ser mest TV i Norge:
Det er en godt voksen mann eller kvinne som velger å tilbringe halvannen til to timer i døgnet med TV-programmer. Han eller hun er lavt utdannet og har lav inntekt, bor i et forholdsvis spredtbygd område i Trøndelag eller Østlandet utenom hovedstadsområdet, enten alene eller med en annen person. Nyheter, TV-serier, sport og annen underholdning er det som trekker til skjermen.
Herfra og ut skal min egen historie få tjene som illustrasjon.
Eksemplets makt, egen utvikling
Det var i 2003 at jeg tok steget fra et fåtalls TV-kanaler formidlet over eteren til TV-antennen på taket, til å bli forsynt med et stort antall kanaler gjennom en fiberkabel. Tilbudet gikk fra å bestå av NRK, TV2 og TVNorge til mer enn ti ganger så mange kanaler. Ved inngangen til 2017 hadde jeg tilgang til over 50 kanaler gjennom Altibox sin basispakke. Det var da jeg sa opp abonnementet.
Allerede i 2003 hadde vi lenge hatt muligheten til å trekke en Getkabel gjennom husveggen, men vi ville ikke. Vi hadde vært skeptiske til å fylle stua med uinteressante, reklameinfiserte, amerikanske talkshows og såpeoperaer. Så kom Lyse med sitt revolusjonerende «triple-play» (fasttelefon, TV og databredbånd i én pakke), og vi lot oss friste – også av hensyn til barna. Overgangen gikk egentlig greit, for TV-en stod i liten grad på.
Nå er den like lite på, og med et ganske annet innhold. Utviklingen har nemlig vært slik at skjermbruken siden 2003 har vært eksplosiv, men med annet innhold enn lineær-TV og tildels på andre skjermer. PC-skjerm, smarttelefon og nettbrett er de andre skjermene som konkurrerer med TV-skjermen. Innholdsmessig er det sosiale medier, diverse nettbruk (slik som utvikling og publisering av denne artikkelen), nett-TV (NRK, TED, YouTube, Netflix og annen film-leie) som de tradisjonelle TV-kanalene må konkurrere mot. I mitt hus har de tapt.
Egen bruk
Bak min TV-skjerm (rent fysisk) står det en bærbar PC. Der har den stått siden 2013, da familiens stasjonær-PC tok kvelden og måtte få en erstatning. Nyvinningen var å bruke TV-skjermen som monitor for familiens felles PC. HDMI-kabelen mellom dem, kombinert med trådløst tastatur og mus på salongbordet, gjorde det mulig å se alt fra internett på TV-skjermen. Videre kunne samme skjerm fungere som framviser av bilder, video og annet fra familiens digitale arkiv (på lokale disker og i skyen). Med en Google Chromecast-dings ervervet i 2016 kunne dessuten alle andre enheter i huset sende signaler til TV-skjermen.
Hva skulle vi med TV-kanaler som nesten ikke ble sett, og som kostet 400 kroner hver måned, 4800 kroner i året?
Hva nå da? Vel, jeg betaler jo for et abonnement på reklamefrie Netflix. Jeg betaler for enkeltstående filmer på YouTube eller SF Anytime. Jeg betaler med glede NRK-lisensen og vil uansett kunne få inn NRKs rikholdige bibliotek. Det kan tenkes over tid at jeg velger å abonnere på TV2 Sumo, men vi får se. Jeg gidder bare ikke betale for flere episoder av «Ice road truckers» og slikt noe jeg allikevel ikke ser på.
Hva så?
Jeg er likevel ikke typisk. Det er grunn til å regne med at nyheter, sport og serier fortsetter å holde et godt grep om det norske folk. Videre vil de fleste i mange år enda holde seg til lineærkanalene sine, selv om strømmetjenestene vil gjøre store innhogg som supplement. TV-tittingen vil fortsette å gå ned etter hvert som visning på nett-tilkoblete skjermer (pc, brett, og smarttelefon) karrer til seg andeler. Dessuten slår TV-skjermene tilbake med å bli stadig smartere og gjengi sendinger med større billedskarphet.
Dette tema er interessant. Og det har relevans for mange. Hva så med telefoni, og hva med andre konsekvenser av teknologiutvikling i vår tid, som aviser og post? Les disse andre artiklene i serien fra 2017.
