Sandalsand Global >>
Esmarkmorenen er et naturfenomen som inngår i Norges og verdens geologiske arv. Ikke mange er klar over at morenen ga forståelsen av at verden har gjennomlevd istider.
Introduksjon
Du skal nå få bli med inn til den moreneryggen som i den internasjonale geologiske verden bare går under navnet Esmarkmorenen. Den bærer navnet til Jens Esmark, vitenskapsmannen som etter å ha oppsøkt den i 1823, fremmet hypotesen om at vår del av verden var blitt formet gjennom istider. Det skulle gå noen år før hypotesen ble allment kjent, og anerkjent, men siden har Esmarks oppdagelse blitt regnet som en av den geologiske vitenskapshistories fremste funn.
Morenen finner vi noen få kilometer fra Forsand i Sandnes kommune, i et parallelt dalføre til det langt mer berømte dalføret hvor Lysefjorden strekker seg lang og bred. Bli med dit, men også lengre nord på Vestlandet, til en annen og langt nyere morene langt inne på Strynefjellet. Det var kombinasjonen av inntrykk fra de to morenene som gjorde at Esmark og hans reisefølge kunne gjøre sine slutninger.
Hvilken verdensarv er det vi taler om?
Den internasjonale geologiske union (IUGS) har i to publikasjoner presentert 200 utvalgte steder i verden som ut fra vitenskapelige kriterier er de fremste innen verdens naturarv. De er fordelt på en rekke av fagets disipliner, og i alle verdensdeler. Alle stedene ble nøye beskrevet og fagfellevurdert før de ble valgt.
Sandalsand har i to oppslag en nærmere omtale av stedene.
LES MER:
- Geological Heritage Sites (overordnet omtale av hele dette initiativet)
- Verdensarvsteder i norsk natur (omtaler av de fem stedene som IUGS har valgt ut i Norge, samt UNESCO sitt ene verdensarvsted for den norske naturarven)
Vi skal la denne bakgrunnen ligge, for vi skal se på den besnærende bakgrunnen for at en morenerygg, ja faktisk to, har skapt så stor faglig interesse internasjonalt.
Fortellingen om Jens Esmark og hans reisefølge
Esmarks bakgrunn, og en kuriositet
Jens Esmark ble født i 1763 i Houlbjerg på Jylland. Som et frampek mot hans senere oppdagelse, er det en aldri så liten kuriositet at hans far, sognepresten, døpte ham i en døpefont i stedets kirke. Døpefonten i rød granitt var hugget ut av det vi i dag kaller en flyttblokk, en av de store steinene som isbreene hadde flyttet rundt om på i det ganske Skandinavia.
LES MER: Flyttblokker i Stavanger
Den unge Esmark ble ikke prest som faren gjerne ville, men beveget seg inn i naturvitenskapene. Først medisin og deretter det som ble kalt bergvitenskap. Slik kom han til Kongens sølvgruver i Kongsberg som student og senere underviser ved Bergseminaret der. Da universitetet i Christiania (Oslo) ble etablert i 1811, flyttet denne institusjonen inn til hovedstaden og ble del av det nye universitetet. Esmark ble utnevnt som professor.
LES MER: Museet i smeltehytta
Starten på en Norgesreise
Den nye norske staten, som gjennom grunnloven av 1814 hadde oppnådd en stor grad av selvstendighet i kongelig personalunion med Sverige, så det som maktpåliggende å skape nye inntekter. Med stipend fra Finansdepartementet ble Jens Esmark i 1823 sendt ut på en rundreise langs kysten i Sør-Norge opp til Nord-Vestlandet. Derfra krysset han over til Østlandet og dro tilbake til Christiania. Målet med reisen var å finne fram til steder hvor det var mulig å igangsette bergverksvirksomhet.
Året etter publiserte han sin rapport. Der lanserte han blant annet ideen om at breene i Norge sannsynligvis hadde hatt en større utbredelse, og at isen måtte ha vært minst én kilometer tykk. Ved Lysefjorden i Rogaland hadde han undersøkt fjellet etter rapporter om forekomster av kobber. Disse syntes ikke å være drivverdige, men under befaringen kom han over en morenerygg like sør for Lysefjorden. Den dannet et skjold mellom det langstrakte Haukalivatnet innenfor morenen, og det flate landområdet ned mot havet på andre siden. For ham stod det senere klart at Vassryggmorenen, som Esmarkmorenen egentlig heter, beviste «at de norske fjelde have været innehyllede i is lige ned til havet, og at som følge deraf havet selv maa have været et ishav«.
Esmark og hans reisefølge fortsatte å gjøre strandhugg nordover Vestlandskysten i sin utforskning av landets geologi og mulige, drivverdige mineralforekomster. Da de kom til grensetraktene mellom dagens Vestland og Møre og Romsdal fylker, vendte de innover i landet og la i vei langs en av de eldgamle ferdselsveiene over fjellet. Her kom de over enda en grusrygg, like ved en eksisterende isbre, om enn av mindre skala, og tydeligvis av langt nyere dato. Les om det litt lengre ned i artikkelen, for først skal vi til Forsand.
Bli med til Esmarkmorenen i Forsand
Kart og kjøreanvisning
Kartet under kan du jobbe med ved å zoome inn og ut. Det er Haukalivatnet innenfor morenen som er avmerket. Foran denne ligger Vassryggen, eller Esmarkmorenen som den er kjent som. Se kjøreruten fra Lysefjordbrua på kartet og forklaringen under kartet.
For å komme hit er det enkleste å bruke egen bil. Det går enkelte bilferjer på den halvoffentlige forbindelsen over Høgsfjorden mellom Lauvvik og Oanes, for de som kommer sørfra gjennom Sandnes kommune. Oanes ferjeleie er sydligste delen av en veldig spennende veistrekning. I nord ender eller starter den i Røldal.
LES MER: Nasjonal turistveg Ryfylke
De fleste vil komme fra nord, langs Rv13 gjennom hele Ryfylke, eller direkte fra Stavangerhalvøya gjennom den undersjøiske tunnelen som bærer navnet Ryfast. Begge ruter passerer avkjørselen inn mot startstedet for en av Norges mest populære fjellturer.
LES MER: Tur til Preikestolen
Uansett skal vi over Lysefjordbrua, selve portalen til Lysefjorden. Like nord for Lysefjordbrua bør man først gjøre et stopp ved turistvegens rasteplass på Høllesli. Utsikten fra den, ut og inn Lysefjorden, er helt fantastisk.
På andre siden av Lysefjordbrua følger vi Fv491 i østlig retning til vi kommer til Forsandmoen med kommunalt kulturhus og en fortidsgård som er vel verdt et stopp. Her er en av Nordens største bosettinger fra bronsealderen vekket til live igjen, i form av en nybygd landsby.
LES MER: Landa og drømmen om en levende fortidslandsby
Steder å stoppe for Esmarkmorenen
Like etter Landa kan vi gjøre vi et stopp langs veien, og beundre synet av Vassryggen rett fram. Den kneiser ikke veldig høyt over det flate jordbrukslandet ved våre sider. Dessuten er halve ryggen beplantet med skog som gjør at inntrykket egentlig fortaper seg temmelig mye. Kun venstre del (vestre) av ryggen er uplantet og synlig. Skogplantingen er sikkert en god investering for grunneier, og man kan gjette seg til at skogen også gir le for vinden fra dalen innenfor. Ikke desto mindre fortaper inntrykket av morenen seg, sammenlignet med eldre bilder og hva Esmark og følge måtte ha opplevd.
Legg merke til skråningen opp til venstre for Esmarkmorenen og alle kampesteinene som ligger der. De er jo synlige bevis på isbreens herjinger den gang den fraktet løsmasser i form av både sand, grus, mindre steiner og store flyttblokker fra sted til sted. Jordene rundt oss har blitt ryddet for stein gjennom århundrers aktivt jordbruk.
Neste stopp er ved en parkeringsplass en liten kilometer innover. Det er den som er avmerket på kartet over. Vi passerer så vidt det er selve ryggen og kommer fram til en parkeringsplass ved et vannrenseanlegg. Her er der også et toalett.
Dette er et greit sted å stoppe, for vi er ved enden av Haukalivatnet, der det stoppes av Vassrygggen (Esmarkmorenen). Det er mulig å gå et stykke bortover langs enden av vannet, men det skal være litt kronglete, og å klatre opp på ryggen det samme. Det er også mulig å kjøre videre innover langs vannet på den smale veien.
Litt om tilrettelegging
Sandalsand og følge savnet et informasjonsskilt på sistnevnte parkering, kanskje også litt tilrettelegging for en vandring langs vannet eller opp på Vassryggen (Esmarkmorenen). Det er jo en verdensarv, det bør være mulig for flere å komme hit, og det behøver ikke koste all verden å legge forholdene litt mer til rette for det. Parkeringsplassen er stor nok.
Otto Tank-morenen øst av Stryn og vest av Skjåk
Esmarks rute
Jens Esmark og hans reisefølge hadde i 1823 lagt ut på en langtur i Sør-Norge. Den gang var det ingen enkel reise, for samferdselsutfordringene var formidable. Nå hadde det seg slik, at de hadde gjort seg ferdige på Vestlandet og la kursen mot øst. I likhet med i dag, er der mange fjelloverganger som tillater ferdsel mellom øst og vest i Norge. Dagens overganger på bilvei kan du lese om i en annen artikkel.
LES MER: Fjelloverganger på Vestlandet
For Esmark og følge var det selvsagt på begynnelsen av 1800-tallet naturlig å følge de gamle stiene, de som handelsrutene hadde benyttet seg av i hundrevis, og kanskje tusenvis av år. En av dem går fra Stryn langs Oppstrynsvatnet og videre opp Sunndalen. Den forserer det bratte fjellpartiet som kalles Kamperhamrane på eldgamle, oppmurte steintrapper, før den kommer inn i bredalene mot øst. Der krysser ferdselsvegen både kommunegrense (Stryn-Skjåk), fylkesgrense (Vestland-Innlandet) og vannskillet mellom Øst- og Vestlandet. Vi kommer da inn i Gudbrandsdalen, og veien derfra og sørover er og var kjent nok.
Esmarks rute går sør for den første veiforbindelsen over Strynefjellet, den som i dag er Gamle Strynefjellsveg. Dagens hovedvei går i stor grad gjennom fjellet enda litt lengre mot nord.
LES MER: Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen
I vår tid er ferdselsvegen over Kamperhamrane en av flere historiske vandreruter initiert av Riksantikvaren og Turistforeningen. En av milepælene langs denne ruten er den enorme flyttblokken som bare kalles Grensesteinen. Like øst for steinen, og den administrative grensen, kommer vi til det som professor Geir Hestmark i vår tid har identifisert som den morenen Jens Esmark og hans følge vandret over i 1823. Det er Hestmark som har initiert denne verdensarvoppføringen hos IUGS og har skrevet mye om Esmark og hans liv og levnet.
Otto Tanks morene
Den gang var det tydelig for reisefølget at morenen var av vesentlig nyere dato enn den gamle morenen i Forsand. Sistnevnte lå jo svært langt vekke fra nærmeste isbre, mens den oppe på Strynefjellet lå omtrent rett ved brekanten.
Kort sagt, Vassryggen i Forsand viser hvordan isbreen etterlot landet da den trakk seg tilbake for svært lenge siden. Morenen på Strynefjellet viser en morene som først ble skapt under «Den lille istid», knapt hundreåret før Esmark og hans følge kom til stedet.
I vår tid har Rauddalsbreen, en utløper av Jostedalsbreen, trukket seg tilbake helt oppe på fjellet. Ennå i dag er Jostedalsbreen den største breen på Europas fastland. For Esmark og hans følge ga morenen ved Ytste Leirvatnet selve aha-øyeblikket. Nevnte professor Geir Hestmark har dermed foreslått at denne morenen benevnes Otto Tank-morenen, oppkalt etter Esmarks elev, Niels Otto Tank. Og slik har det blitt.
Bildene under er av ulike slag og kilder. Det følger først et Googlekart over grensen, og dernest et Finn-kart, som er de beste ovenfra-og-ned bildene vi kan finne over det området hvor Otto Tank-morenen ligger. Videre følger en illustrasjon fra NGU hvor brekantene markeres tydelig, sammen med Otto Tanks morene. Den siste illustrasjonen er klart den beste.
Esmark sin lange reise kom til et stopp i landets hovedstad. Året etter kunne han publisere sine funn og tanker, og resten er historie. Som det heter.
Les mer
Som nevnt kan du slå opp artikkelen om verdensarvsteder i norsk natur her på Sandalsand Norge, og artikkelen om verdens geologiske arv på Sandalsands globale sider. Den sistnevnte inneholder omtaler av steder verden over som forfatteren har besøkt. I et annet oppslag på den nettsiden kan du også få en utførlig omtale av UNESCOs verdensarvliste. Den inneholder et stort antall steder som er kategorisert som verdens naturarv (231), eller som en blanding av kultur- og naturarv (40 steder). 54 av IUGS sine steder er også på UNESCO sin liste.
Av eksterne nettsider kan du selvsagt slå opp direkte på Den internasjonale geologiske union (IUGS) og finne publikasjonene deres der.
Biografiske omtaler av Jens Esmark finner man på Store norske leksikon og på Wikipedia. Les også oppslagene på Forskersonen og Geo365. Store norske leksikon har oppslag om blant annet Bergseminaret på Kongsberg og Yngre dryas, den siste kalde perioden i isavsmeltingen etter siste istid. NGU har publisert tre artikler om istiden med Jens Esmark sin oppdagelse som en rød tråd gjennom beretningen.
Denne artikkelen som podcast
Sandalsand eksperimenterer litt med kunstig intelligens. Denne artikkelen ble matet inn i tjenesten NotebookLM fra Google. Den ga etter få minutter en respons i form av en podcast. Her får vi en samtale (på engelsk), mellom en mann og en kvinne. Kanskje ikke alt var like presist, men svært interessant, og teknologisk imponerende.