Sandalsand Global >>
Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen er selvsagt utkonkurrert av snøsikre tunneler. Sommers tid lar det seg imidlertid gjøre å kjøre gamleveien over fjellet. Har du tid, bør du unne deg opplevelsen. Den er utsøkt.
Orientering og kart over turistvegen
Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen går mellom Grotli i Skjåk kommune og Videsæter i Stryn på fylkesvei 258. Den er temmelig kort, bare 27 km. Vi passerer fylkesgrensen mellom Innlandet og Vestland på toppen, og vi passerer vannskillet. Høyeste punkt på veien er 1139 moh.
Det er litt forunderlig at Vegvesenet sin turistvegsatsing setter grensen ved Videseter, for der er flere attraksjoner lengre nede. De er av historisk betydning for gamleveien og omfatter både utsiktspunkt, hvelvet bru og det lille samfunnet Hjelle nede ved Oppstrynsvatnet. Av disse årsaker vil denne artikkelen også ta med seg inntrykk fra fortsettelsen.
Reisende bør merke seg at strekningen fra Grotli fram til fylkesgrensen og sommerskisenteret er gruset og stengt for tyngre kjøretøy (8 tonn). Alle må merke seg at hele denne fjellovergangen er en sommervei. Den er normalt åpen i perioden juni til oktober.
Nokre gonger er sjølve vegen målet. Slik er det med Gamle Strynefjellsvegen. Turistvegen frå Vestlandet til Austlandet er både målbindande vakker og freda. Vegen er i seg sjølv ein attraksjon og vitnemål om eit mesterstykkje innan ingeniørkunst frå ei svunnen tid. (Vegvesenet)
Kartet under viser hele strekningen og har avmerket steder å oppsøke underveis, enten som del av turistvegsatsingen til Vegvesenet, eller av andre årsaker. Denne artikkelen gir et overblikk. Turistvegmyndighetene nevner følgende stopp spesielt: Øvstefoss, Jøl bru og Hjelle. Underlig nok er de alle utenfor definisjonen av denne turistvegen.
Du finner dem alle på kartet, og flere til. Klikk på markeringene for å få opp informasjon om hver av dem, noen med lenker til videre lesning. Den videre beskrivelse av turistvegen følger en kjøretur fra nord til sør.
Fra Grotli til fylkesgrensen
Grønt vann og gruset vei
Denne reisebeskrivelsen starter på Grotli. Vi hadde hatt gode dager på høyfjellshotellet og var svært godt fornøyde med det. Avkjørselen til turistvegen ligger rett over riksveien som går foran hotellet (Rv15), og dermed er det bare å legge i vei.
Det var svært mange år siden jeg hadde kjørt denne ruten, og da motsatt vei. Jeg kunne ikke huske at den var gruset, men underlaget er slående godt, uten de vanlige hullene som gjerne følger med en grusvei. Her kan det virke som at noen har gjort en god jobb etter snøsmeltingen og snøryddingen tidligere på våren. Ganske riktig, Vegvesenet gjorde en større jobb i 2020 med å restaurere gamleveien. Se en video de laget om det.
Noen få minutter etter starten har vi passert de nokså få hyttene som ligger ved Grotli. Nede til venstre ligger Heillstuguvatnet. Det har en herlig grønt teint i fargespillet, som du vil se av illustrasjonsbildet øverst i artikkelen. Her er det tydelig at vårens utvasking av smeltet snø og brevann fra toppene rundt, har fraktet med seg så finkornet sand at vi får nettopp denne fargen.
Veikanten er satt opp med stødige stabbesteiner av den gamle typen, og det er bare å gli sakte framover. Det er en beskjeden stigning vi får oppleve på denne ferden. Grotli ligger på ca. 900 meter, mens Heillstuguvatnet er på 1000. Innover mot venstre (sør) går Mårådalen og elva Måråi renner rolig nedover.
- LES MER: 10 klassiske steder å overnatte (med omtale av Grotli)
Hva kan dette være?
Enkelte ganger bør man ta seg bedre tid, tenker jeg av og til. Det gikk imidlertid ikke fort over denne strekningen på Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen uansett. Det besynderlige var at vi passerte en kampestein. På østsiden av steinen var det lødd opp steinvegger slik at det til sammen dannet en innhegning. Hva kan dette være?
Min tanke er at det var en form for bivuakk for veifarende i gamle dager, riktig gamle dager, den gang de dro med kløvhester, ridehester eller til fots over fjellet mellom øst og vest. Den gang måtte det nok ha vært et tak over. Det var ingen steinheller, men kanskje et forsøk på å bygge seg det, i et åpent, høytliggende og ugjestmildt terreng.
Det var dette vi undret over, en beskyttet innhegning mot vær og vind.
Dagens turistveg var en ferdselsvei i århundrer
Gamle Strynefjellsveg er nettopp det, gammel. Selve veien oppstod som et tilnærmet krav fra fjordbygdene på Strynsiden på slutten av 1800-tallet. Den gang var turisme blitt en viktig næring og reiselivsbransjen tok initiativ til å bygge vei over fjellet.
I 1881 ble det så vedtatt å bygge en vei over Strynefjellet til Grotli, men også en vei opp fra Geiranger til Grotli. Man hentet inn rallarer fra Sverige i tillegg til lokale karer. Steiner ble hogget og lødd i svingene, strekninger ble ryddet for mindre steiner, og stabbesteiner ble lagt som sikring. I 1894 kunne den første kjerre kjøre over fjellet. Næringslivet jublet, og bare to år etter var det blitt ført jernbanespor like opp til Otta i Gudbrandsdalen. Det var dette disse reiselivsstrategene hadde sett for seg: Karjolskyss fra turistskipene i Geiranger eller Stryn over fjellet til Otta, og toget videre til Kristiania.
Dei første åra vart ferdsla over Strynefjellsvegen organisert med skysstasjonar og hesteskyss. På vestsida var det skysstasjonar på Skåre og på Videseter. Denne siste vart seinare bygd om til vanleg turisthotell, slik også skysstasjonen på Grotli på austsida vart. (Allkunne)
Det vi i dag kaller turistveg var eneste vei mellom Nordfjord, Stryn og Østlandet fra 1894, og helt til 1978. Først da ble det helårsvei, med tre sammenhengende tunneler gjennom fjellet utenom den veien vi nå kjører på.
Inn i moderne tid
Da man i moderne tid skulle ruste opp og stabilisere gamleveien, nok en gang for turismen sin skyld, så var ikke merarbeidet veldig krevende. Grunnlagsarbeidet fra slutten av 1800-tallet var solid.
Fram til første snøfresaren kom i 1950, vart både Strynefjellet og andre fjellvegar her i landet opna med handemakt: Arbeidslag på opptil 100 mann på kvar side arbeidde seg med spade til møtes på fjellet! (Allkunne)
Den veien vi i dag kan kjøre, følger noenlunde i parallell med gamle dagers ferdselsruter. Det vil si at man kjører opp eller ned Videdalen. Nå har det seg slik at fra Stryn kunne man i historisk tid også følge Sunndalen østover.
Ferdsla gjekk frå Sunndalen i Oppstryn, over vass-skiljet i Kamperhamrane og gjennom Raudalen på austsida. I Kamperhamrane vart det mura inn fleire hundre trinn i steinura slik at folk med kløvhestar og driftefé kunne ferdast trygt utan å skade seg. (Kilde: Allkunne)
Mot et vannskille
Tilbake til nåtiden. Sånn omtrent ved den helleren vi passerte, ser vi innover Mårådalen. Turistvegen følger det andre dalføret videre, forbi en serie med vann med det talende navnet Vassvendtjønnin. Det er her vi passerer veiens høyeste punkt på 1139 meter. For midt mellom disse vannene er der en landtunge, og den skiller vest fra øst. Eller Vestlandet fra Østlandet. Selve fylkesgrensen møter vi likevel litt lenger mot vest, ved Langvatnet.
Der er det en stor stein hvor grensen er behørig markert. Teksten på steinen er imidlertid svært overraskende. Det står 1894. Det er greit, for det var da veien ble åpnet. Neste del er mer overraskende. «Nordre Bergenhus Amt» og «Kristians Amt». Det siste må vel komme av Kristiansand eller kanskje heller Kristiania? Nei, realiteten er at dette var navnet på det gamle Oppland fylke. Skrivemåten ble endret fra Christians Amt til Kristians amt på slutten av 1800-tallet, mens fylkesbetegnelsen først ble innført i 1919. Men dette er et sidespor.
Fra fylkesgrensen ned mot Oppstrynsvatnet
Turistvegen stopper for tidlig
Den som ikke stopper, vil straks være framme ved Stryn sommerskisenter. Her er det en stor bygning og parkeringsplass, og en skiheis som under mitt besøk forsvant opp i tåkeheimen. Det kan man kanskje også kalle aktiviteten. For i juni 2021 var det absolutt ingen ting som skjedde her.
Vi skal nå fram og ned Tystigen. Her er det en serie korketrekkere. Dette er et skikkelig snøhull og forklaringen på at Strynefjellsvegen aldri ble noen helårsvei. Vi kommer inn i en perfekt formet U-dal med mektige fossefall og strålende utsikt. Nede på neste stup passerer vi Videseter Hotel. Her er det tidligere mulig å parkere for å beundre utsikten og Buldrefossen like bortenfor. Ved fossen er det laget til en utsiktsplattform.
Merk at hotellets store parkeringsplass kun er for hotellets gjester. Til erstatning har Vegvesenet laget en helt ny (2021) mindre parkeringsplass like ovenfor. Selv kjørte jeg bare videre ned i bakkene, og fikk sikkert like god utsikt for det. Men ingen Buldrefoss.
Og så er vi plutselig kommet til enden av Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen, for vi kjører inn på Rv15. Den kommer ut fra tunnelen.
Fortsettelsen, etter turistvegen
Det skal egentlig godt gjøres, enten man kjører opp eller ned Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen, å unngå å kjøre langs Oppstrynsvatnet. Da er vi i utgangspunktet utenfor turistvegen, men her skal du få en beskrivelse og noen bilder lell. Det er bare så underlig at ikke turistvegen inkluderer strekningen videre ned til Hjelle ved Oppstrynsvatnet. Men det gjør i grunnen ikke så mye.
Det er ikke mer enn en sving før vi må kjøre av veien. Årsaken heter Øvstefoss og også av den buldrer og braker det temmelig kraftig. Her har Vegvesenet dessuten laget en 200 meter lang fossesti med stålrekkverk.
Noen svinger til og vi kommer fram til enda et utsiktspunkt, på kartet går det under navnet Hjelledalen utsiktspunkt.
Selv gjorde jeg noe jeg mistenker at få andre gjør. Foreløpig er det heller ikke lagt spesielt til rette for et stopp ved Jøl steinbru. Den stammer fra 1883 og er et flott minne fra den gang ingeniørene briljerte ved tegnebrettet og arbeidskarene lødde stein på stein.
Etter at Strynefjellsvegen vart omgjort til heilårsveg og det kom ny bru ved sida av den opprinnelege, har gamle Jøl bru blitt både gløymt og litt gøymt. Den gamle, fine steinkvelvbrua kan være vanskeleg å oppdage, men eit nytt utsiktspunkt er under planlegging og vil gjere vegkunsten frå 1883 synleg. (Vegvesenet)
Hjelle og Oppstrynsvatnet
Etter Jøl bru er det ikke mange svinger igjen før vi kommer ned i den vide og lange Hjelledalen. Elva Hjelledøla renner forbi gårdsbruk og kulturlandskap under høye fjell. Her er det rett før nasjonalromantikken slår ut i full blomst.
Siste stopp i denne reisebeskrivelsen er Hjelle. Vi er med det kommet helt ned til det lange Oppstrynsvatnet, 29 meter over havet. Før det ble bilvei langs vannet i 1894, fraktet de turister inn hit med dampbåt. Her ligger Hjelle hotell slik det har gjort, nær sagt alltid. Historikken ligger tykt utenpå og sjarmen er stor. Ta en kikk inn i Gamlebutikken. Der finner du kvalitetsvarer i handelen og en kopp kaffe.
Ellers er Hjelle et veldig lite sted som ligger flott til ved foten av en fjellovergang, og ved bredden av et stort vann. Merk at hovedveien passerer i tunnel utenom den sjarmerende bebyggelsen på Hjelle. På andre siden av vannet, på sørsiden, tårner flere fjell. Der oppe hviler selveste Jostedalsbreen. Noen kilometer bortover Oppstrynsvatnet anbefaler jeg alle til å oppsøke Jostedalsbreen Nasjonalparksenter. Sjekk også ut bakeriutsalget i nabobygget.
LES MER:
- Jostedalsbreen Nasjonalparksenter i Stryn
- Opplevelser i Stryn (om hva mer vi kan oppleve når vi har kommet ned fra Strynefjellet.)
Les mer
Google anslår at Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen på 27 km tar ca. 45 minutter å kjøre. Fra Grotli til Hjelle tar det en time og distansen er 39 km. Sandalsand brukte litt mer.
Du har i denne artikkelen fått et overblikk og et kart. Noen av kartmarkørene gir lenker dersom du klikker på dem. Les hvordan Vegvesenet omtaler Turistveg Strynefjellet og de totalt 18 nasjonale turistveger som de opparbeider og vedlikeholder.
Sandalsand kan tilby følgende inspirasjoner ut over de som er nevnt i artikkelen:
- LES MER:
- Introduksjonsartikkelen Nasjonale turistveger – hva og hvor?
- Alle artikler fra kommunene Skjåk og Stryn
- Bli kjent med fylkene Innlandet og Vestland
- Denne turen var ledd i Møre og Romsdal rundt på bilferie
- Søk opp enda flere Bilturer
