Sandalsand >>
Verdensarvsteder i norsk natur kan faktisk være av ulike slag, for minst to organisasjoner har utpekt sine favoritter. Bli kjent med begge, og alle stedene.
UNESCO sin verdensarvliste
UNESCO sin verdensarvliste er den mest kjente av listene som utnevner verdensarvsteder. De har holdt det gående siden 1978, og listen inneholder for tiden åtte norske oppføringer, hvorav en er av naturtypen. De andre er av kulturell art, og da har det med mennesker å gjøre.
Den ene oppføringen er ikke lite berømt, i Norge og verden over. Den heter ganske enkelt Vestnorsk fjordlandskap.
LES MER:
- Verdensarvsteder i Norge (oversiktsartikkel)
- De norske fjordene (om Vestnorsk fjordlandskap)
IUGS sin verdensarvliste
Hva er IUGS?
Dette er en liste som promoteres av International Union of Geological Sciences (IUGS). Denne organisasjonen ble grunnlagt i 1961. Den har 121 nasjonale medlemmer, som representerer over en million geovitenskapsfolk, og er faktisk en av verdens største vitenskapelige organisasjoner.
I 2022 publiserte organisasjonens International Commission on Geoheritage (ICG) en samling av 100 verdensarvsteder for naturen. Ett sted i Norge var inkludert, Jutulhogget. I 2024 var det en oppfølgende publikasjon med 100 flere. Da ble fire verdensarvsteder i norsk natur trukket fram. Planen er å publisere ytterligere 100 i 2026.
Hva ønsker de?
Stedene, eller oppføringene, er nøkkelsteder med ekstraordinære geologiske elementer eller prosesser av høyeste vitenskapelige relevans. Stedene brukes som en global referanse, og/eller med et betydelig bidrag til utviklingen av geologiske vitenskaper gjennom historien.
Målet er å gi synlighet til disse stedene. De identifiserer dem som er av høyeste vitenskapelige verdi. Dessuten uttaler IUGS/ICG at stedene har tjent til å utvikle geovitenskapen, spesielt dens tidlige historie. De er verdens beste demonstrasjoner av geologiske egenskaper og prosesser. De er også steder for fantastiske funn av jorden og dens historie.
Det skal være krevende å komme med på listen, og hvert forslag evalueres av flere eksperter på vitenskapelig grunnlag. I tillegg veier man inn kvaliteten på forslaget, bildedokumentasjon, geografisk fordeling i verden, og man vektlegger å legge inn bidrag fra ulike faglige disipliner og typer av geologiske fenomener.
Sandalsand har vært på 19 av de 200 stedene. Du kan lese om dem, og mer om IUGS på denne nettsidens internasjonale sider.
IUGS sine steder i Norge
IUGS sin liste med verdensarvsteder i norsk natur har hakket flere steder med enn UNESCO sin verdensarvliste, og de har noen flere eller andre kriterier å gå etter. Ser vi verden under ett, er der flere som er overlappende. Se Sandalsands artikkel.
I 2026 vil vi få vite om der er flere naturfenomener eller lignende i Norge som denne unionen ønsker å trekke fram.
I det følgende skal vi altså ta for oss de fem stedene som er utnevnt av IUGS, av totalt 200. Tittel og kort forklaring er hentet fra IUGS og oversatt til norsk. Nummeret viser til IUGS sin liste. Dessuten er det lagt til en utfyllende forklaring og lenke til eventuell artikkel på denne nettsiden.
Jutulhogget Canyon (88)
«En stor canyon skapt av en dramatisk istidsflom». Det er den korte begrunnelsen til IUGS, men de har selvsagt mer. Du kan gå til den kilden, men les også Sandalsands artikkel. Den starter nøkternt slik: Jutulhogget er en canyon, eller juv, med loddrette fjellvegger på 100-240 meter. Den er 2,5 km lang og er et fredet naturreservat.
Jeg må si at dette er et fantastisk naturfenomen. Om du går til artikkelen, så vil du skjønne hva jeg mener. Et så eksepsjonelt sted, har nærmest selvsagt også et sagn knyttet til seg. Les om det i samme artikkel.
LES MER: Jutulhogget og slåsskampen mellom kjempene
Esmarkmorenen og Otto Tanks morene (113)
«Stedene der Jens Esmark oppdaget istiden i 1823.» Vel, det er den korte tittelen til IUGS. De har riktignok en litt lengre forklaring, men essensen er at professor Jens Esmark fra det nokså nye Universitetet i Oslo, med følge reiste Sør-Norge rundt i 1823 på oppdrag fra Finansdepartementet for å finne drivverdige forekomster av mineraler i den norske fjellheimen.
I Forsand, og senere på Strynefjellet, utformet de hypotesen om at Norge var blitt formet av istider gjennom mange tusen år. Ingen hadde lansert den ideen før, og det tok sin tid før andre aksepterte tanken. Men, i dag står Jens Esmark fram som en av de fremste geologene i verdenshistorien. Morenen som bærer hans navn er dessuten veldig lett tilgjengelig å oppsøke i vår tid. Esmarkmorenen kan du lese om i en egen artikkel.
LES MER: Esmarkmorenen i Forsand er del av verdensarven
Den kambriske Leka-ofiolitt (150)
IUGS skriver at på Leka finner vi «en av de best eksponerte og tilgjengelige kaledonske ofiolittkompleksene som viser restene av Iapetushavet».
SNL forklarer at Iapetus-havet var et forhistorisk hav som eksisterte mellom paleokontinentene Laurensia (det gamle Nord-Amerikanske kontinentet) og Baltika (Skandinavia, Baltikum og videre østover til Uralfjellene). Det åpnet seg på slutten av neoproterozoikum og lukket seg igjen fram mot den kaledonske fjellkjedekollisjonen for ca. 425 millioner år siden. Iapetushavet er også kjent som det forhistoriske Atlanterhavet.
Bergartene på Leka danner et fullstendig ofiolittkompleks, det vil si at alle bergartene fra mantelen i havbunnen vises i dagen. Man kan også si at øya Leka på kysten av Nord-Trøndelag viser et sjeldent tverrsnitt av havbunnsskorpe vendt på høykant. For våre føtter finner vi dermed på Leka en berggrunn som vi ellers må til jordas indre for å finne, 24-72 km under kontinentene og 4,8-9,6 km under verdenshavene. Av den grunn er Leka utnevnt som Norges geologiske nasjonalmonument. Sandalsand besøkte Leka i 2024, og det gjenstår å skrive ut en artikkel om besøket.
LES MER: Gå til kommuneoppslaget og finn bilder: Leka
De plutoniske larvikittbergartene i Oslo-riften (146)
IUGS skriver at det er «en av de få stedene man kan studere blå monzonittiske plutoniske bergarter dannet under et kontinentalt riftmiljø». Sagt på en annen måte er den plutoniske larvikitten i Oslo-riften dannet av smeltemasser i jordskorpen.
Plutoniske bergarter er dannet av smeltemasser i jordskorpen. Monzoniske betyr dypbergarter som har har større og synlige mineralkorn i forhold til dagbergarter som er finkornet. Oslofeltet strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord. Det består av en gammel, innsunket del av jordskorpen og har bergarter som skiller det fra områdene omkring. Visste du at larvikitt er kåret til Norges nasjonalbergart og er landets viktigste naturstein?
IUGS har en litt snever arealdefinisjon (svabergene rett sør for Larvik), men det avbildete partiet fra Verdens ende viser larvikitt så god som noen. Der har altså Sandalsand satt sine føtter, men ikke inne i IUGS sitt område.
Les gjerne om Færder nasjonalpark, for de har litt informasjon om nettopp geologien.
Fjorder og isbreer i Hornsund og Van Mijenfjorden, Svalbard (194)
IUGS kaller stedet et «utstillingsvindu av isbreer og landformer i polare miljøer». Dette er et eksempel på pågående geologiske prosesser. Vi skal da til den sørlige delen av Svalbard, og dit kommer de færreste. Sandalsand har bare kommet til Longyearbyen og der omkring.
Les mer
Og det var faktisk seks verdensarvsteder i norsk natur, både hos UNESCO og IUGS.
Utvelgelsen av stedene i Norge i 2022 og 2024 gikk ikke upåaktet hen blant fagfolk og andre. Les hva fagsiden Geoforskning skrev da nyheten i 2024 ble lansert. Se også oppslag på NRK og NGU.
Visste du at der finnes enda flere internasjonale ordninger som har valgt ut steder i naturen? En av dem kalles UNESCO Global Geoparks, en annen er UNESCO Man and the Biosphere Programme (MAB), og en tredje er våtmarkskonvensjonen Ramsar. I Norge har vi fire av førstnevnte, en av den andre og 63 av den tredje ordningen. Det får bli tema for en framtidig artikkel.
Her skal du få flere lenker til artikler på Sandalsand.
Gå til Natur, et hovedoppslag om alt som har med naturen å gjøre. Oversiktsartikkelen om verdensarvsteder i Norge er nyttig, og det er spesialartikkelen om de norske fjordene også.