Struve sin meridianbue

Struve sin meridianbue er det litt ukjente verdensarvstedet. Hvor stor er jorden og hvilken form har den? Dette var spørsmålene den russiske astronomen Struve stilte i første halvdel av 1800-tallet. Han gjennomførte den første nøyaktige måling av planeten vår. Vi kan nå minnes denne bragden ved å besøke utvalgte og gjenstående steder i ti land.

Bakgrunnen for Struve sin innsats

Den russiske vitenskapsmannen Friedrich Georg Wilhelm von Struve fikk med seg myndighetene i tsardømmet Russland, og kongeriket Sverige og Norge (den gang, nå omfattes ti land) med å sette opp en serie med 265 målepunkter fra Hammerfest til Svartehavet. Jordens krumning skulle måles for dermed å angi klodens form og størrelse. Struve og hans team holdt på helt fra 1816 til 1855. 

UNESCOs korte begrunnelse for oppføringen på verdensarvlisten i 2005:

«Struve Arc er en kjede med undersøkelsestrianguleringer som strekker seg fra Hammerfest i Norge til Svartehavet, gjennom 10 land og over 2.820 km. Dette er punkter i en undersøkelse, utført mellom 1816 og 1855 av astronomen Friedrich Georg Wilhelm Struve, som representerte den første nøyaktige måling av et langt segment av en meridian. Dette bidro til å etablere den eksakte størrelsen og formen på planeten og markerte et viktig skritt i utviklingen av jordvitenskap og topografisk kartlegging. Det er et ekstraordinært eksempel på vitenskapelig samarbeid mellom forskere fra forskjellige land, og om samarbeid mellom monarker for en vitenskapelig sak. Den opprinnelige buen besto av 258 hovedtrekanter med 265 hovedstasjonspunkter. Det oppførte stedet inkluderer 34 av de opprinnelige stasjonspunktene, med forskjellige markeringer, dvs. et boret hull i berg, jernkors, varder eller bygde obelisker.»

På grunnlag av målearbeidet de gjorde til fots beregnet forskningsteamet jordens radius ved ekvator til å være 6 378 361 meter. Vår tids målemetoder kommer til at dette kun var 224 meter for langt. 

Opplevelser

På Struve sin tid var det færre myndigheter å overbevise om å sette opp strengen med stasjoner. På det tidspunktet kontrollerte det russiske imperiet det meste av territoriet, og resten tilhørte unionskongen i Stockholm. Det er lang vei fra Nord-Norge til Svartehavet, og antall markeringer var imponerende.

Av de resterende 34 originale målepunktene finner vi endepunktet i Hammerfest, ett målepunkt i Alta og to i Kautokeino. Alle disse fire stedene er dermed del av verdensarven. De er:

1. Endepunktet Meridianstøtten i Hammerfest
2. Fjelltoppen Lille-Raipas (Unna Raipasas) i Alta (286 moh)
3. Fjelltoppen Luvddiidcohkka (Lodiken) i Kautokeino
4. Fjelltoppen Bealjasvarri/ Muvravarri i Kautokeino

De ti landene som meridianbuen strekker seg gjennom i dag er: Estland, Finland, Hviterussland, Latvia, Litauen, Norge, Moldova, Russland, Sverige, og Ukraina.

I 2020 besøkte jeg det nordligste av UNESCOs utvalg av originale målepunkter, i Hammerfest. Dette er også et av de mest tilgjengelige punktene. Det ligger midt i en by. Mange andre steder, inkludert de tre andre i Norge, er ganske vanskelige å nå. Målepunktet i Hammerfest er i form av en søyle i rød granitt, med påskrift på norsk og latin. Det er satt opp en informasjonstavle like nedenfor selve søylen. Selve søylen stammer fra 1854.

Les mer

Se UNESCO sitt oppslag om Struves meridianbue. Les dessuten om dette på Norges verdensarv og Riksantikvaren.

Sandalsand Global (engelskspråklig) har et oppslag om dette verdensarvstedet, det 177. i rekken av besøkte steder av denne kategori. På samme nettside finner du en introduksjon til verdensarvsteder og artikler fra alle de andre Sandalsand har hatt gleden av å oppsøke. Les dessuten oversikten på norsk over norske verdensarvsteder.

Finn flere artikler fra Hammerfest kommune og Finnmark fylke.