Bergstaden Røros

Bergstaden Røros er et verdensarvsted, utvalgt av UNESCO som et sted av enestående universell verdi og dermed en helt sentral del av verdens kultur- og naturarv.

Et verdensarvsted

Det var i 1980 at Røros fikk plass på listen til FN-organisasjonen UNESCO. Verdensarvsenterets korte begrunnelse er denne (Sandalsands oversettelse):

«Røros bergstad og omgivelsene rundt er knyttet til kobbergruvene, etablert i det 17. århundre og med utvinning gjennom 333 år fram til 1977. Området omfatter byen og dens industri-landlige kulturlandskap; Femundshytta, et smelteverk med tilhørende område; og vintertransportruten. Etter å ha blitt fullstendig gjenoppbygget etter ødeleggelser av svenske tropper i 1679, inneholder Røros ca. 2000 ett- og to-etasjes hus av tre og en smeltehytte. Mange av disse bygningene har bevart sine svertete trefasader, noe som gir byen et middelaldersk utseende. Byen er omgitt av en buffersone som sammenfaller med det området av privilegier (Circumferensen) som ble gitt til gruvevirksomheten av det dansk-norske kongehuset (1646). Røros er en illustrasjon på etablering og blomstrende varig kultur basert på gruveutvinning av kobber i en avsidesliggende region med et barskt klima.»

Neon opplevelser i og rundt Røros

Jeg har tilbrakt noen dager på Røros både vinter og sommer, og finner byen og omgivelsene fascinerende uavhengig av sesong. I Norge oppfatter vi Røros som en nasjonal perle. Vi skal derfor ikke være overrasket over at det var et av de første stedene i verden på UNESCO sin verdensarvliste.

Sentrum av Røros er utrolig artig å vandre rundt i. De tjærebredde trehusene ligger i hovedsak langs to gater, mens den karakteristiske kirken troner aller øverst. Rundt om ligger slagghaugene. En del av husene er samlet rundt tun og forbundet med veien utenfor gjennom en overdekt portal.

Under et sommerlig besøk var vi også inne ved Olavsgruva. Den ligger et stykke mot svenskegrensen. Der fikk vi omvisning i museet og nede i selve gruva. 

Vinterstid er det flott å gå på ski direkte fra sentrum og utover vidda. Man skal ikke mange kilometerne før man støter på flokker med reinsdyr. Her er landets sørligste tamreinstamme. Tips: Få med deg kanefart mellom slagghaugene neste gang du kommer på vinteren. Lokalbefolkningen var på sin side svært aktive i bruk av sparkstøtting. 

Her er noen flere av Sandalsands egne bilder:

Finn fram og les mer

Dra til Røros med fly, tog, buss eller bil. Overnattingsmuligheter er det nok av, også i moderne hoteller. Prøv å skaffe deg en natt i et av de eldste husene. Jeg var heldig og fikk en enestående opplevelse.

Denne artikkelen er lettere omskrevet og noe utvidet fra omtalen av verdensarvstedet Røros på Sandalsands Global. Der finner du en omfattende serie om verdensarvlisten. 

Sandalsand Norge har mange artikler fra Trøndelag fylke, og fra de fleste av Norges verdensarvsteder. 

Et dikt til slutt

Henrik Ibsen (1828–1906), den store forfatter og dikter, fikk som ung mann i 1851 utgitt diktet Bergmanden. Han omarbeidet det et par ganger, og her følger den versjonen som kom ut i diktsamlingen Digte i 1871.

Formmessig kjenner vi på de taktfaste hammerslagene nede i gruven. Her går det i rim på linje en og to, og i tre og fire. Det veksles mellom trykktunge og trykklette stavelser. Rim og trykkveksling drar oss inn i budskapet, der bergmannen hamrer og slår, og tenker. Han vil finne rikdommer der nede i grunnen, eller mer overført skape seg et utkomme i livet.

Det er en nokså tung stemning vi dras inn i, delvis brutt i strofe fire der han minnes en glad barndom. Men så, etter et øyeblikks tvil i strofe 8, er det tilbake til tiden som voksen, og virkeligheten. Han må videre i livet, hamre og slå, stadig dypere ned i fjellet.

Bergmanden (Henrik Ibsen, 1871)

1 Bergvegg, brist med drønn og brag
for mitt tunge hammerslag!
Nedad må jeg veien bryde
til jeg hører malmen lyde.

2 Dypt i fjellets øde natt
vinker meg den rike skatt, –
diamant og edelstene
mellom gullets røde grene.

3 Og i dypet er der fred, –
fred og ørk fra evighed; –
bryt meg veien, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

4 Engang satt som gutt jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveie,
hadde barnefred i eie.

5 Men jeg glemte dagens prakt
i det midnattsmørke sjakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

6 Dengang først jeg steg herinn,
tenkte jeg med skyldfritt sinn:
dypets ånder skal meg råde
livets endeløse gåde. –

7 Enn har ingen ånd meg lært
hva meg trykkedes så sært;
enn er ingen stråle runnen,
som kan lyse opp fra grunnen.

8 Har jeg feilet? Fører ei
frem til klarhet denne vei?
Lyset blinder jo mitt øye
hvis jeg søker i det høye.

9 Nei, i dypet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryt meg veien, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! –

10 Hammerslag på hammerslag
inntil livets siste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håpets sol opprinner.