Sandalsand Global >>
Bli kjent med Oslos trehusmiljøer gjennom en vandring på begge sider av Akerselva, til Damstredet, Telthusbakken og Rodeløkka. Vi skal oppsøke gamle parker og bygårder på Grünerløkka, og passere gjennom byfornyelsen i et tidligere industriområde ved Akerselva.
Områdene, en oversikt
Vandreruten går fra sørøstre hjørne av Vår Frelsers gravlund i Oslo. Innimellom trehusmiljøene er det bygårdene som dominerer gatebildet, her i de områdene som henholdsvis vest og øst for elva, kalles Fredensborg og Grünerløkka. Murbebyggelsen stammer fra slutten av 1800-tallet, det samme gjør flere offentlige parker og plasser. Trehusmiljøene er enda eldre, mens endringen av bymiljøet langs Akerselva er fra vår egen tid.
Kartet viser severdigheter omtalt i artikkelen, vandreruten (3 km) mellom Oslos trehusmiljøer og avgrensningen av Birkelundens fredete kulturmiljø.
To andre artikler tar for seg opplevelser vi kan oppsøke før vi starter vandringen:
- LES MER: Vår Frelsers gravlund og Norges æreskirkegård
- LES MER: Gamle Aker kirke er Oslos eldste bygning
Damstredet, Fredensborgveien og Telthusbakken
På Fredensborg, i det området som i alle fall tidligere ble kalt Bergfjerdingen, går gateløpet Damstredet 160 meter på skrått og ganske bratt ned mot Fredensborgveien. Brostein og lave trehus fra første halvdel av 1800-tallet ønsker oss velkommen inn i et lite, men veldig trivelig strøk. Dikteren Henrik Wergeland bodde i nummer 1 et par år. Stallen til hesten hans, Veslebrunen, står her ennå, men dikterstuen ble flyttet til Norsk Folkemuseum i 1902. (Folkemuseet inneholder også bygninger fra det tidligere trehusmiljøet på Enerhaugen, Tøyen.)
LES MER: Norsk Folkemuseum på Bygdøy
Nå er det ikke alle trehusene som er i like god stand, eller like autentiske, men trehusrekken fortsetter likevel langs Fredensborgveien inntil vi møter Maridalsveien. Her kan man følge turveien på skrå opp mot Telthusbakken. Også dette er en bratt gate ned mot Akerselva, med trivelige trehus fra første del av 1800-tallet langs ene rekken.
Andre siden av Telthusbakken vender mot en parsellhage, og det er på Kjærlighetsstien som krysser den, at vi kommer fram. En parsellhage er en form for kolonihage, men uten småhus eller hytter på. Her er det dyrkingen som er i hovedsetet.
Noen av bildene i denne artikkelen er tatt under et vinterlig besøk, de fleste er sommerbilder. Alle kan klikkes på for å se dem i større versjon.
Forbi Kuba, Vulkan og over Akerselva
Vi gjør med det oss ferdige med Oslos trehusmiljøer for en stund, for vi skal inn i bygårdenes verden på Grünerløkka. Først må vi krysse Akerselva, elva som ga kraft til flere industrielle revolusjoner i hovedstaden, og som det i dag er en fryd å vandre langs.
LES MER: Til fots langs Akerselva
Nå vi kommer ned Telthusbakken og krysser Maridalsveien, øyner vi en liten park med en stor runding like der Akerselva gjør en stor sving. I rundingen stod en gang gassbeholderen til Oslo Gassverk. Hvorfor parkområdet her har fått navnet Kuba (Cuba), er ikke helt klarlagt. For vår vandrings skyld har vi imidlertid her to veivalg. Det ene er å krysse elva på Cuba bro og følge elva nedover et par hundre meter.
Alternativet er å gå inn i det området som kalles Vulkan, som karakteriserer seg selv som «en liten by i byen, et sanselig univers og levende møtepunkt for mat, kultur og opplevelser». Tilbudet er nærmest overveldende. En gang i tiden var det Vulkan Jernstøberi som drev sin virksomhet her, men som nesten all annen industriell aktivitet langs Akerselva, er det nå bolig og næring som har overtatt grunnen.
Uansett veivalg, vi passerer studenthuset som har fått plass inne i den gamle kornsiloen på elvas østre bredde. Vi passerer også Nedre Foss, som i og for seg markerer enden av den delen av Akerselva som faktisk lar seg manøvrere langs i kajakk. Dessuten kommer vi inn i et nytt, stort parkområde, Grünerparken og deretter Grünerbrua over Akerselva. Dette betyr ganske enkelt at vi nå er på vei inn i den bydel som kalles Grünerløkka.
Olaf Ryes plass
Dersom vi har krysset Grünerbrua, vil vi straks etter på samme gateløp (Nordre gate), komme bort til krysset med Markveien. Her svinger vi til venstre, oppover. Herfra og de neste kvartaler kan man slippe hipsteren i seg fram, eller se om man finner andre av dem rundt om. Grünerløkkas snorrette gater har tre lange gjennomfartsårer fra sør til nord: Markveien, Thorvald Meyers gate og Toftes gate. Vi skal følge den første fram til Olaf Ryes plass, og deretter den andre før vi krysser den tredje.
Det var allerede rundt 1890 at denne ti dekar store plassen ble utviklet som bypark. Tidligere hadde det vært en åpen løkke i privat eie, men i kommunalt eierskap fikk plassen spaserganger, fontene i midten og et monument over Eilert Sundt i søndre ende. Slik det er i dag. Plassen og parken antar en temmelig streng symmetrisk form: Kvadratisk og med spaserganger langs begge diagonaler, og altså fontenen i midten.
Høye trær gir skygge på varme dager, lave hekker skaper trivsel, og gressplener innbyr til å avslapning. I nordre ende er det uteservering om sommeren.
Vår vandring fører oss inn i parken i sørvest, diagonalt gjennom den og ut i nordøstre hjørne. Vi skal videre oppover Thorvald Meyers gate til neste plass, Birkelunden. I nordenden av Olaf Ryes plass ligger for øvrig Parkteatret. Litt til sides for inngangen ligger tre snublesteiner, og to andre ligger et stykke opp i Thorvald Meyers gate. Snublesteiner er disse messingsteinene som er nedfelt i fortau foran bygninger hvor det under andre verdenskrig bodde jøder. Jøder, som okkupasjonsmakten arresterte og sendte til utrydningsleire på kontinentet. Alle disse fem ble drept i Auschwitz.
Birkelunden
Birkelunden er et fredet kulturmiljø, et av 12 i Norge med slik status. I forskrift om fredning heter det at hovedformålet med fredningen av Birkelunden kulturmiljø er å sikre og bevare et bymiljø fra annen halvdel av 1800-tallet av nasjonal interesse når det gjelder byplanhistorie, kulturhistorie og arkitektur. Birkelunden kulturmiljø utgjør et viktig vitenskapelig kildemateriale for kunnskap og forskning innenfor 1800-tallets byplanlegging og murgårdsarkitektur. Miljøet skal bevares som en historisk referanse, og bidra til å formidle forståelse om denne viktige tidsepoken og dens fysiske uttrykk til nålevende og framtidige generasjoner.
I kulturmiljøet inngår selve Birkelunden park, Grünerløkka skole og Paulus kirke, i tillegg til 15 kvartaler med 139 bygårder. Grünerløkka var opprinnelig jordbruksareal tilhørende Nedre Foss gård. Fra 1850-tallet ble dette området bygget ut med gateløp, forretningsdrift og boliger samtidig med industrireisingen langs Akerselva. Det var arbeiderklasseboliger som ble anlagt under denne industrialiseringstiden, og Oslo opplevde en sterk vekst resten av århundret.
I dag er Birkelunden ikke bare en oversiktlig og åpen park preget av sterk symmetri i utformingen av plasser og gangstier, men også et velkomment pustehull for lokalbefolkningen. Den er større enn Olaf Ryes plass som vi var innom i sted, men klart mindre enn den nærliggende Sofienbergparken.
Videre til Rodeløkka
Fra Birkelunden skal vi ta peiling på det store trehusmiljøet på Rodeløkka, et veldig forskjellig boligområde sammenlignet med Birkelunden kulturmiljø og resten av Grünerløkka. Underveis kan vi legge turen forbi Freiaparken fra 1923. Dessverre er den kun åpen ved spesielle anledninger. Det samme er tilfellet med den gamle sjokoladefabrikkens kantine som antakelig må være landets mest eksklusive, med sine 12 malerier av Edvard Munch. Freiasalen åpnet i 1934 og ble fredet av Riksantikvaren i 2015.
Trehusbebyggelsen på Rodeløkka
Rodeløkkas trehusbebyggelse ble bygget ut på 1860-70-tallet, før innlemmelsen i Christiania i 1878. I hovedstaden gjaldt murtvang. Det var mest tilflyttende håndverkere med erfaring fra bygningsfag som satte opp sine hus i området. Mange av dem kom fra Akershus, og de tok med seg husene på flyttelasset hjemmefra.
I mange år skrantet bebyggelsen, sanitærforholdene var uholdbare og slumpreget tiltakende. Både private interessenter og offentlige myndigheter gikk langt i å planlegge for en vidtgående sanering av hele det gamle trehusmiljøet. Slik skulle det ikke gå. Rodeløkka Vel har en fin historisk oversikt over hvordan saneringsplanene ble stoppet på 1970-tallet. Unge og idealistiske mennesker flyttet inn og satte i gang med både å få området vernet, og med å rehabilitere de gamle bygningene. I dag er de fleste av de gamle bygningene rehabiliterte. Her og der ser vi ny bebyggelse, hvorav mange ser ut til å gli fint inn i miljøet. I 1988 ble de 137 gjenværende trehusene erklært bevaringsverdige.
Trehusene (representerte) ikke bare armod og en forgangen tid man ville bort fra, men en verdifull arkitektonisk og kulturell arv som meget vel kunne få et nytt og bedre liv. (Velforeningen)
For den som har kommet hit på vandringsruten, viser kartet at turen slutter midt inne i området. Rådet er ganske enkelt å gå gater opp og gater ned. Vi var særs heldige med været den dagen disse bildene ble tatt, men sjarmen med Rodeløkka er ikke væravhengig.
Om du vil forlenge ruten litt mer, legg turen oppom Rodeløkkens Kolonihager, noen kvartaler mot nord. Dette er den eldste av Oslos kolonihager og ble etablert allerede i 1907. I dag har den 151 parseller, alle med hytte på. Det er mulig å komme inn og vandre fritt rundt i sommerhalvåret.
Les mer
Sandalsand har en rekke artikler fra det som kalles Urbane fotturer i norske byer, også andre fra hovedstaden. Sjekk ut hovedoppslaget om Oslo for bakgrunnsinformasjon og mye annet godt lesestoff.
Oppsøk selv to andre av Oslos trehusmiljøer: Ta en tur til Kampen og Vålerenga.
