Hordamuseet i Fana

Sist endret 29.08.2024 | Publisert 11.05.2018Gårdstun, Kystkultur, Museer, Vestland |

Anslått lesetid:

Det var ikke bare det strålende været, eller Hordamuseet sin flotte beliggenhet i skråningen opp av Fanafjorden, som gjorde at dette ble en veldig god opplevelse. Hordamuseets samlinger og hvordan det presenterer dem var helt klart det viktigste. Likevel, vær og beliggenhet hjelper jo litt på når noen av samlingene er i friluft.

 

Innledning

Hordamuseet ligger i Fana, helt sør i Bergen, og består av blant annet et utendørs anlegg med lang rekke bygninger flyttet hit fra nær og fjern, ganske så likt andre frilufts- eller folkemuseer over det ganske land. Jeg var bare på gjennomfart denne flotte søndagen, og visste at innendørsutstillingene ikke ville åpne på en stund. Likevel ble jeg mye lengre enn først tenkt. Delvis skyldes det at friluftsmuseet var så bra, men også at resten virket tiltrekkende. 

 

Del 1, Friluftsmuseet

Fra parkeringsplassen som ligger et par steinkast opp fra fjorden og en flott badeplass som sikkert lokalbefolkningen vet å dra nytte av, er det bare å legge i vei inn blant de gamle bygninger. Et kart på veggen ved parkeringsplassen memoreres litt og så går man inn porten. Det første man møter er et stilfullt gammelt hvitmalt hus som et hagelag har jobbet med omgivelsene til. Riktig så velstelt er det. 

Den videre vandring bringer oss forbi en forhistorisk steinsirkel, over en bro og inn på et tun. Flyttet hit fra annetsteds i Hordaland. Det er det som er så kjekt med folkemuseer, vi får alt servert på ett brett. Riktignok var ikke dørene til husene låst opp, det er de sikkert i sommersesongen. Men enn så lenge var det bare å kikke inn vinduene og gå mellom bygningene fra 1800-tallet og den tid. 

Vi er ikke langt fra sjøkanten, og der nede ligger det en hel serie med naust, det ene mer pittoresk enn det andre. En tilsynelatende privat bopæl med klesvask ute, hører jeg senere er delvis det, men også en del av museet. Sjekk ut sjøhuset med den spesielle takformen.

Videre må det bemerkes at det en gang lå et naust her nede som kun er gjengitt på en tegning på et skilt, og en tuft. Her stod det nemlig på 200-300-tallet et naust som kunne rommet et langskip på 30 meter. Ikke verst, så lenge før vikingtiden med sine langfarter på langskip satte inn. Storbonden oppe på Stend må ha vært riktig så mektig. Kunne det vært en idé å føre opp naustet slik det en gang stod?

Her er bilder fra denne delen av museet. Klikk og bla.

 

Del 2, Fiskerbonden

Oppløftet av opplevelsen det var å vandre blant friluftsmuseets bygninger valgte jeg å avvente åpningen av selve museumsbygningen litt oppe i bakken. På en vakker vårdag med nyfødte lam på jordet utenfor, var det ikke en vanskelig avgjørelse å ta. Innenfor museets dører begynte allerede duften av vaffelstekingen å bre seg, men jeg tok for meg utstillingene først. Hordamuseet har primært faste utstillinger, men også noen midlertidige. Jeg skal ta for meg av de faste, og begynte der de ansatte viste meg inn. Jeg kom til Strilelandet. 

Strilen er fiskerbonden, den som livnærer seg med både jordbruk og fiske, og som bor en dagsetappe eller så utenfor Bergen. I fotos, tekst, klær og redskaper får vi i denne delen av museet et innblikk i hvordan dette livet artet seg, både hjemme og i møtet med borgerskapet i Bergen der de kom roende inn Vågen for å selge sine varer. For etterpå å kjøpe det nødvendige som gjorde livet mulig på de grå nes ut mot havet, eller i bygdene innover i landet. 

 

Det var en veldig god utstilling, men kanskje kunne museet utviklet seg videre med en større grad av interaktivitet og ny teknologi i sitt møte med oss besøkende. Hva med noen skjermer, med kart og bilder og filmer?

 

Del 3, Teppegalleriet

Neste etappe i Hordamuseets saler er Bisethmodellene, en samling miniatyrer av jordbruksredskaper. Denne utstillingen burde vært gjort mye mer med, for rent intuitivt framstår den som lærerik og nyttig – men det blir bare med figurene i montre. Jeg lar derfor denne delen hvile til fordel for neste, for den er adskillig mer iøynefallende. 

I en serie på ti vevde tepper får vi her servert middelaldervisen om helten Åsmund Frægdagjeva som la ut for å befri en prinsesse som var bergtatt av et troll. Det var Gerhard Munthe som laget tegningene som la grunnlaget for veveriet. Han var del av den nasjonalromantiske bølgen på 1800-tallet, men det var Ragna Breivik som tok dette videre i det som ble hennes livsverk. 25 år tok det å veve teppene, samtidig som hun var lærer ved Bergens Kunsthåndverkskole. Hun farget selv ulla med plantefarger og var svært nøye med både farging og senere karding av ulla. Resultatet, slik vi får oppleve det den dag i dag, er henrivende. Bildeserien under viser alle delene av fortellingen, men den må oppsøkes for å få en skikkelig inntrykk. 

 

Del 4, Båtmuseet

Innenfor kafeen er der en sal for midlertidige utstillinger. Da jeg var der, var det om spelsau. Artig og godt laget. Videre finner vi et veghistorisk museum i lokalene, men det droppet jeg. I stedet hoppet jeg over gårdsplassen til Båthallen. Den inneholder et representativt utvalg av tradisjonelle, klinkbygde trebåter fra begge de to gamle fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane. Dette må være en av de største samlingene i landet, om ikke den største, for her er det hele 46 båter å finne. 

Her vises det filmer på vegg, og her er det gode oppslag – og ikke minst mye å lese på plakatene. Kanskje blir det litt stilisert, men du verden så mye flotte små og litt større farkoster der er å nyte. Jeg syntes ikke minst at det var bra å finne opptil flere eksemplarer av Oselvaren, båttypen som er vår nasjonalbåt og som er blitt en verdensarv – eller i alle fall måten å bygge den på.

 

Praktisk

Museet finner man greit når man kjører ut av Bergen på E39, deretter Rv580 og Fv546. Følg skiltingen og finn den store parkeringsplassen ned mot sjøen. 

 

 

Finn andre artikler fra Bergen og Vestland fylke. I nærheten av Hordamuseet finner vi blant annet Fana middelalderkirke.

Like oppe ved hovedveien ligger for øvrig Stend videregående skole. Skolen ble etablert i 1866 som landbruksskole, men det er hovedbygningen fra ca. 1681 som tiltrekker seg vår oppmerksomhet. Det er en praktfull U-formet bygning, og den er fredet.