Sandalsand Global >>
Jeg satt med store mengder videomateriale på utdaterte og sprikende formater. Det ble en stor jobb å digitalisere, rydde og inkludere videoene i mediearkivet. Resultatet ble at fortiden ble sikret for framtiden.
Denne artikkelen har følgende hovedinnhold:
- Min reise gjennom videokameraers historie
- Gjøre gammel video tilgjengelig på en digital plattform
- Jobbe med digitale videofiler
Min reise gjennom videokameraers historie
Vi starter med videokameraopptakerne mine gjennom årene. Jeg har aldri hatt noen profesjonelle kameraer, bare en rekke videokameraer for forbrukermarkedet. Jeg har ikke vært lojal mot noen produsent og husker å ha brukt Sony, JVC, Panasonic, Hitachi, Samsung og muligens flere.
Generasjon én: Hi8 -kamera
Jeg kjøpte mitt første videokamera i 1994. På den tiden kunne det ha vært en Video8-type, men det må ha vært et dyrt Hi8 -kamera synes jeg å ha et uskarpt minne om. Opptakene ble spilt inn på magnetbånd med en oppløsning på 560 × 480. (Det er i hvert fall det litteraturen forteller meg.) Jeg brukte den teknologien i mange år.
På den tiden pleide jeg å overføre opptakene fra Hi8-kassettbåndene til VHS-kassetter. Ved å gjøre dette var jeg i stand til å utføre grunnleggende redigering (dvs. klippe bort dårlige opptak), hvilket gjorde opptakene mine mer tilgjengelige å se på TV. I tillegg var jeg i stand til å gjenbruke Hi8-båndene noen ganger, og sparte penger på det.
Selv om jeg sørget for å kjøpe VHS-bånd av spesielt god kvalitet, innebar dette naturlig nok et kvalitetstap i konverteringsprosessen. Noen av mine tidlige opptak hadde dessuten ikke blitt overført til VHS, og i nesten et tiår var jeg ute av stand til å se mange av videoopptakene fra slutten av 1990-tallet.
Kameraene mine brøt sammen av forskjellige årsaker, og til slutt skjedde det uunngåelige: Det kom et skifte i teknologien.
Generasjon to: DVD -kvalitet på MiniDV -bånd
Jeg flyttet fra innspilling på Hi8-bånd til MiniDV-bånd. Bånd av sistnevnte slag var per definisjon digitale, men bånd likevel. Det første i en serie digitale videokameraer (DV) var Sony DCR-PC110E, avbildet her. Jeg kjøpte det i 2001.
DV-teknologien tillot opptak av DVD-kvalitet, med andre ord 720 × 480 piksler.
En stor del av videoproduksjonen fra århundreskiftet er på disse MiniDV-båndene. Denne gangen brukte jeg ikke kassettene på nytt, men holdt dem lagret. Det er kanskje 30 av dem, som alle inneholder 60-90 minutter med video. Jeg pleide å skrive utenpå kassettene hvilken tidsperiode de dekket, men det er ganske åpenbart at denne teknologien ikke var veldig tilgjengelig og knapt søkbar.
Kort sagt var kassettbåndene tidkrevende å se på og ble ikke sett så ofte som de fortjente.
Generasjon tre: DVD -kvalitet tar direkte til en harddisk
I 2006 tok jeg det neste spranget når det gjelder teknologi. Jeg kjøpte et JVC GZ-MG130 videokamera som spilte inn opptakene på en harddisk (HDD). (Det kan ha vært et lignende kamera før JVC, men minnet svikter meg.) Oppløsningen hadde likevel ikke blitt bedre fra DVD-kvaliteten på 720 × 480 piksler. Direkte innspilling til en disk fikk meg imidlertid til å føle at jeg endelig ble digital. Jeg var nå i stand til å kopiere hvert enkelt videoklipp som filer fra kameraet direkte til datamaskinen min. Mer om det senere.
I 2011 slo det åpenbare faktum meg: Jeg hadde lurt meg selv med «HDD» -stempelet på kameraet mitt. Jeg innså at «HD» ikke betydde «High Definition», men bare «Hard Disk». Å se videoene mine på TV eller PC, og til og med blande bilder og videoer inn i en film (som denne videoen fra Moskva) gjorde det åpenbart at forbedringspotensialet var betydelig og langt på overtid.
Generasjon fire: High Definition
Som en konsekvens kjøpte jeg i 2011 meg et «ekte» HD-kamera. Panasonic HDC-TM900 kom med en oppløsning på 1920 × 1080p. Det var fantastisk å se videoene mine på 42” HD-TV hjemme. Dessuten var det for første gang nesten ingen synlig kvalitetsforskjell mellom å se på et fotografi og en videoscene på skjermen.
Dette var et kamera som både tok bilder av god kvalitet og som ga glimrende videokvalitet. Selv om antallet piksler var godt, var ikke selve fotooptikken den beste. Det å blande scener fra de to kildene var derimot en sann glede, slik denne videoen vitner om. Noen problemer var det imidlertid, som jeg kommer inn på i avsnittet om videoredigering.
Jeg kjøpte et nytt kombinert foto- og videokamera i 2017, Panasonic Lumix DMC-FZ2000. Her var optikken i fotodelen mye bedre. Dette kameraet gir mulighet til å opptak i enda høyere kvalitetsformat, Ultra HD/4K, og det samme gir mobiltelefonen. Jeg har imidlertid valgt å ikke gå for det ettersom filstørrelsene øker betraktelig.
Foreløpig oppsummering
Min bruk av videoteknologi har utviklet seg med femårs skift, for å si det sånn. Fra Hi8 i 1994 til MiniDV-bånd (=DVD-kvalitet) i 2001. Fra DVD-kvalitetsopptak på en harddisk (HDD) i 2006 til High Definition (HD) etter 2011.
Dette betyr også at jeg hadde en periode på mer enn 10 år hvor jeg spilte inn på to forskjellige båndsystemer. På slutten klarte jeg ikke å spille av bånd på min TV, PC eller noen som helst terminal. Jeg hadde kort sagt endt i en teknologisk blindvei.
Det var på tide at jeg begynte å realisere drømmen min om å flytte innholdet på videokassettene mine til en digital verden.
Gjøre gammel video tilgjengelig på en digital plattform
Endringer i teknologi gjør gammel teknologi ubrukelig og utilgjengelig. Problemet er at i en alder av analoge medier som de første videokameraene på 1990-tallet, var du forpliktet til å ha den generasjonen kamera tilgjengelig for å spille av opptakene dine. Hvis du ikke gjorde det, var du i utgangspunktet fortapt.
Det var det som skjedde med meg.
Håndtering av Hi8-bånd
Mine Hi8-videobånd hadde for det meste blitt overført til VHS og gjenbrukt. Senere konverterte jeg VHS-båndene til DVD-er ved å bruke en lånt DVD/VHS-spiller. Spilleren var i stand til å spille inn og brenne DVD-er. Denne via-via prosessen innebar naturligvis dårligere kvalitet enn på de originale båndene, men dette var den eneste måten å få en digitalisert samling av videoer.
Noen av mine siste Hi8-bånd hadde opptak som jeg ikke hadde overført til VHS da Hi8-kameraet brøt sammen og jeg «oppgraderte» til DV. Disse opptakene var i praksis utilgjengelige for meg med mindre jeg kontaktet et profesjonelt selskap med alt det riktige utstyret.
Heldigvis hadde en av mine kollegaer arvet et gammelt Hi8-videokamera fra faren. Det videokameraet hadde en Firewire-utgang som gjorde at jeg med høy-kvalitetskabel kunne koble kameraet til et matchende kort i en ledig plass på den bærbare datamaskinen min. Dermed begynte den langsomme prosessen med å konvertere Hi8-båndene til et digitalt format.
Håndtering av MiniDV-bånd
Den neste generasjonen var MiniDV-bånd. Jeg hadde ikke lenger et fungerende kamera som kunne spille av disse båndene; og de hadde ikke blitt konvertert til et lesbart format. I 2009 tok jeg en beslutning om å kjøpe et videokamera (Samsung VP-D381 Mini DV, bildet til venstre) som brukte den utgåtte teknologien. Jeg gjorde dette først og fremst for dette digitale prosjektet. Egentlig trengte jeg også et nytt videokamera for min solo-tur i Indo-Kina det året, og etterlot HDD-kameraet hjemme hos familien. Men det siste var i det store bildet av mindre verdi.
Uansett, jeg satte meg ned med dette kameraet gjennom store deler av 2009 og inn i 2010, og overførte innholdet på alle mine 30-talls MiniDV-disker til PC-en og en ekstern harddisk.
Noen problemer knyttet til å overføre videobånd til en datamaskin
Videofiler bruker selvfølgelig mye diskminne. (Se senere avsnitt om lagring av mediefiler.) Å gjengi en fil er også en tidkrevende oppgave. Det er ikke mulig å spole fort gjennom på spilleren din; du må spille av på den ene maskinen og ta opp på den andre samtidig. En time med video tar en time å ta opp.
Faktisk tar det mye mer med tanke på tiden du trenger for å bytte bånd, finne det rette stedet å starte og avslutte, og sette opp forbindelsen mellom de to mediene. Jeg erfarte at det å gjøre de overførte klippene veldig lange, økte risikoen for krasj et sted på linjen.
Denne erfaringen resulterte i et forsøk på å dele de overførte store klippene i kortere. Det betydde i sum at jeg endelig lyktes med å overføre innholdet på alle båndene mine til et digitalt format på en datamaskin.
Mine siste digitaliserte 113 «rå» filer varierte i lengde mellom 22 sekunder og 2 timer. Jeg satt nå på 44 timer med råstoff. I neste avsnitt skal du få lese hvordan jeg jobber med videofilene digitalisert på disk.
Jobbe med digitale videofiler
Dette avsnittet omhandler utfordringene ved digitale videoformater, gjøre dem tilgjengelige på forskjellige plattformer og dele lange filer. Som beskrevet ovenfor har jeg tatt opp videobåndene mine på en datamaskin, og jeg har overlevd fire forskjellige videoteknologier gjennom årene.
Problemer med navn og formatering
MOD, MPG, AVI, MP4 og AVCHD er alle filmformater som har blitt kopiert til diskene mine gjennom årene. Alle produsenter har sine egne formater og formater endres over tid. Dette gjør det selvsagt problematisk for oss forbrukeramatører.
Eksempel 1 på hvordan videokameraprodusenter ikke hjelper kundene sine
JVCs filtype heter MOD og var i utgangspunktet uleselig på datamaskinene mine. Det var to løsninger. Den ene var å kjøre videofilene gjennom et program som Nero (som jeg kjøpte, installerte og senere fjernet som ubrukelig) eller Cyberlink-programvaren (som fulgte med et av kameraene mine) som kunne konvertere dem til MPG. En slik konverteringsprosess resulterer i en ny komprimering og det innebærer tap av kvalitet.
Løsningen min på MOD-problemet var mye enklere og uten tap av kvalitet. Jeg omdøpte ganske enkelt filtypen fra MOD til MPG. Bare sånn. Egentlig lastet jeg ned et gratis redigeringsprogram (Bulk Rename Utility) og brukte det til å endre MOD til MPG som en batchjobb på tusenvis av videofiler. Det gjorde at filene ble lesbare i Windows på noen få sekunder. (Jeg tror jeg leste et sted at det å gjøre den samme jobben på MOD-filer fra Sony ville føre til at lyden ble fjernet.)
Eksempel 2 på hvordan videokameraprodusenter ikke hjelper kundene sine
Mitt Panasonic videokamera fra 2011 brukte et proprietært format kalt AVCHD. Dersom jeg brukte den medfølgende programvaren til å kopiere filene til datamaskinen, så ble de lagret i en egen mappe med et fast navn. Informasjon om tid og dato for opptaket ble lagt i en annen fil. Ingen av disse filene kunne deretter endres eller kombineres. Dette var helt verdiløst.
Når jeg heller brukte Windows Utforsker til å kopiere (dra og slippe) filene fra kameraet til disken, resulterte det i feil dato og klokkeslett. Kopieringstidspunktet ble satt som opptakstidspunkt. Slik var altså Panasonic i denne versjonen satt opp.
Eksempel 3 på hvordan videokameraprodusenter ikke hjelper kundene sine
I motsetning til JPG-filer (foto) kan ikke filmfiler endres i egenskapen «Dato tatt», for «Dato tatt» er ikke et gyldig videofelt. I mitt nummereringssystem er alle mediefiler navngitt i en sekvens (se annen artikkel om dette emnet); dette medfører mye manuelt arbeid.
Eksempel 4 på hvordan videokameraprodusenter ikke hjelper kundene sine
Filtyper og videoformater krever alle en oppdatert kodekpakke på din PC. (Hva er det?) Ikke alle kodeker vil fungere på alle spillere, og du må sørge for at du har de riktige installert. Dette er selvfølgelig en konstant irritasjon.
Likevel: formatproblemer er ingenting i forhold til oppgaven med å gjøre gamle filer tilgjengelige på en digital plattform, som du leste om tidlige i dette innlegget. Men så har du oppgaven med å splitte.
Splitte store filer i håndterbare biter
Jeg hadde som nevnt importert 44 timer med video spilt inn på bånd til datamaskinen. Det neste trinnet var å splitte til dels store filer og lange seksjoner opp i enkeltscener. En scene kan variere fra 5 til 60 sekunder, sjelden lenger. Delingsprosessen resulterte i 2632 videofiler. Deretter importerte jeg dem til mediearkivet mitt.
I planleggingen av disse to trinnene, opptak og lagring, prøvde jeg ut en rekke programvareløsninger – freeware, shareware og betalte programmer. Ingen av dem var perfekte. Et stort problem var å finne et program som ikke ville komprimere en fil en gang til, noe som resulterer i tap av kvalitet. Jeg tror ikke jeg noen gang fant et godt verktøy.
Forresten, ingen av videoene mine har gjennomgått andre endringer, i motsetning til bildene mine. Jeg har ikke foretatt noen fargekorrigeringer og så videre, kanskje på grunn av mangel på riktige programmer til å hjelpe meg.
Jeg har forresten oppbevart de originale kassettene mine bare for sikkerhets skyld.
Videre lesning
Denne artikkelen inngår i en serie som beskriver Sandalsands historikk knyttet til fotografier og video. Serien ble opprinnelig publisert i 2012 på Sandalsand Global (Taking care of your photographed memory). Du leser nå en norsk oversettelse, bearbeiding og oppdatering per 2021.
