Lofotmuseet er en kulturhistorisk magnet

Det viktigste museum på det viktigste stedet i Lofoten gjennom historien, bør helst være bra. Om børen er tung, så aksler Lofotmuseet den godt. Derfor er dette et helt nødvendig reisemål for besøkende til regionen.

Lofotfisket og før det

Den eldste historien går tilbake til 1000-tallet, da Vágar ble den første bylignende bebyggelsen i Nord-Norge. Kong Øystein Magnussen ble en særskilt drivende kraft på begynnelsen av 1100-tallet. Vágar beholdt sin dominerende rolle, økonomisk og befolkningsmessig, i flere hundre år. Det årlige Vágastemnet på vårparten, da tørrfisken ble tatt ned fra hjellene, er sogar nevnt av Snorre Sturlasson. Vi spoler framover i tid, til Storvågan. På 1800-tallet bygget stedet seg opp som det viktigste fiskeværet i Lofoten og med en svært dominerende væreier – en av de elleve som regjerte i Lofoten. 

Bebyggelsen fra den tidligste tiden er i dag mat kun for arkeologer. Det vi vet er at det ikke er funnet tegn til brygger fra mellomalderen. Den 500 meter lange langgrunne stranda gjorde likevel at det var et godt område å dra båtene opp på land. Bebyggelsen gikk helt ned i fjæra og besto av steinbygde hus med torv på taket. Fra 1500-tallet kom tømmerbygninger til å bli de dominerende. Fra høymiddelalderen og fram til 1800-tallet sovnet Vágar inn. 

Det er kanskje unødvendig å si, men som det meste av Lofotens historie, er det Lofotfisket det hele handler om: Fiskeriet som skjer da torsken (skreien) på begynnelsen av året kommer inn fra Barentshavet for å gyte, hvorpå den fanges, sløyes, tørkes på hjell, og på våren eksporteres via Bergen til Kontinentet. De tyske Hanseatene i Bergen dominerte, og tildels monopoliserte handelen fra 1300-tallet og fram mot 1800-tallet. I store deler av denne perioden var imidlertid også Pomorhandelen med russere fra Kolahalvøya svært viktig, både for enkeltfiskere og væreiere. 

Lofotmuseet i et oversiktsbilde. Her ser vi det hvite våningshuset (væreierboligen) midt i, de rødmalte driftsbygningene til venstre, og naustene ved vågen til høyre. Bebyggelsen i det gamle Vágar lå stort sett til høyre for naustene. 

Væreieren

På 1800-tallet fikk tettstedet, nå kalt Storvågan, en renessanse. Væreierboligen til Caspar Friderich Lorch, som vi i dag finner på stedet, ble bygget i 1815. Flere gårdsbygninger ligger det her også, sammen med rorbu og naust tilhørende væreieren – også kalt nessekonge. Fiskeværet, som altså ble eid av væreieren, stod for alt fiskemottak og videresalg, overnatting i rorbuer, salg av alt mulig i krambua og så videre. På 1800-tallet eide væreieren ikke bare fiskeværet og leide ut rorbuer til tilreisende fiskere. Han ga dem også kreditt på kjøp av nødvendig utstyr, hvilket ga fiskeren en forpliktelse til å levere all sin fangst til væreieren. Ikke minst styrte væreierne langs kysten fiskerettene på havet, inntil 1857. Da kom det en ny lov om fritt fiske. Uansett, væreierne ble ekstremt dominerende i sine lokalsamfunn.

Det aller meste av 1800-tallsbebyggelsen i Storvågan er imidlertid også forsvunnet. Av 110 rorbuer på stedet er ingen igjen. Av de årlig 1200 eller så som kom hit under Lofotfisket i januar og februar, er det heller ingen igjen. Med Storvågan gikk det nemlig slik at det ikke lengre holdt med en langgrunn strand. Anløp av større seilskip og senere dampskip krevde kaiplass. Kun en av Storvågans tre våger var dyp nok, og tyngdepunktet begynte på slutten av 1800-tallet å skifte nordover et lite stykke, til Kabelvåg. 

Kystverksmusea beskriver hvordan den dominerende havnen i Lofoten flyttet på seg. «Gjennom en periode på 200 år har hovedhavna flyttet seg fra Storvågan via Kabelvåg og til Svolvær. Innenfor en radius på 6 km har næringsliv og sentrale funksjoner flyttet seg etter de beste havneforholdene, men hele tiden med kort avstand til de beste fiskefeltene.»

Den siste væreieren i Storvågan gikk konkurs i 1901 og kommunen overtok etter få år våningshuset og brukte det til aldershjem. I 1976 ble det museum. Med all denne tusenårige historikken som i stor grad er forsvunnet, er da spørsmålet hva som gjenstår i dag å besøke. Svaret er ganske enkelt: Mye. 

Væreierboligen

Den som kommer landeveien fra parkeringsplassen, kommer først inn på et gårdstun. Rett fram ser vi den hvitmalte væreierboligen til Lorch fra 1815. Til høyre ligger to rødmalte driftsbygninger i vinkel, til venstre ytterligere tre, også rødmalte.

Vi skal inn i den midterste bygningen til venstre og løse billett. Det gjør vi i det som en gang var kramboden, og som fremdeles ser slik ut. Riktig så interessant er det å beskue de gamle varene fra en eller annen forgangen tid. Suvenirer og diverse er det også å få kjøpt her. Ved siden av ligger det vi kan kalle stabburet, med forrådskister og bakstebord. Den tredje, og største bygningen på denne siden av tunet var stengt under vårt besøk sommeren 2017.

Det samme var den største delen av driftsbygningen nærmest veien. Ved enden av den finner vi imidlertid en liten utstilling med båtmotorer og verksted. I bygningen ved siden av, i vinkel, er der åpent. Her er det to utstillinger. Den første er en overraskende liten utstilling om Vágar, med en enkel utstillingsfigur og et oppslag eller to. Her har nok museumsfolket mer å by på etterhvert, for akkurat den historien fortjener å bli gjenskapt i langt større omfang. Hoveddelen av utstillingen her inne tar for seg Lofotfisket, hvordan det var og er. Utstillingen rommer flere modeller og gjenstander, store plakatbilder, informative oppslag – men kanskje litt lite interaktivt og spennende. 

En vaskekte rorbu. Her bodde de, og her sov de, fiskerne fra norskekysten som tok del i Lofotfisket.

Herfra vandrer vi over gårdsplassen og inn i væreierboligen. To fulle etasjer pluss loft var det familien hadde å bevege seg på, et svært romslig hjem etter datidens mål. Plasseringen la ikke skjul på betydningen og makten væreieren hadde, det kneiser som et slott på høyden over vågen nedenfor – der hvor rorbuene lå tett i tett bortover stranda. Inne vandrer vi fra stue til stue, gjennom soverom, arbeidsrom og mer. Standarden er upåklagelig, her var det ikke om å gjøre å legge skjul på velstanden. Dette er en meget bra utstilling.

Rorbuene

Nå skal vi ut og ned mot sjøen. Ned mot venstre ligger det flere rødmalte bygninger. Vi oppsøker først den umalte smia, som både rommer eldre og nyere utstyr og inventar. Dernest følger et innsyn i hvordan en rorbu var utformet. Det er bare en rorbu ved museet, og den er flyttet fra Skrova. Den består av to enheter, i hver sin ende. Ved inngangene finner vi et rom for garn og redskaper, her kunne de oppbevares fri for tjuveri og for reparasjon ved enden av en lang arbeidsdag. Innenfor finner vi køyesengene og border med pinnekrakker. Veggene er av tykk, laftet rundtømmer. Der er gulvdekke, men ellers er standarden temmelig spartansk. Rorbuene var altså væreierens eiendom og ble leid ut til fiskere fra nær og fjern som skulle delta på det årlige Lofotfisket. Akkurat denne rorbua framstår som svært tidsautentisk. 

Utenfor finner vi enkelte fiskehjell som mer er for presentasjonens og helhetens skyld, og vi finner også et lukket naust. Flere andre bygninger ligger oppetter skråningen, og vil sikkert inngå i museumsutstillingene etter hvert. 

Naustene

Lenger borte langs stranda ligger to naust som må oppsøkes. Her ligger en hel rekke med Nordlandsbåter lagret. Det første rommer tre av slaget, av ulik størrelse, men alle med den karakteristiske høyreiste stavnen og bemalte lister i rødt, hvitt og grønt langs skroget. Fargene finner vi igjen i Nordlandsbunaden. Det andre naustet har enda flere båter, noen helt åpne, en med overbygning akterut og dessuten en dampdrevet fiskebåt som innevarsler overgangen til en ny tid. 

Lofotmuseet har flere båter å by på. Her en nordlandsbåt i ett av naustene.

Jeg minnes besøket tidligere denne ferien, til Nordnorsk Båtmuseum i Gratangen. Der var det enda flere båter av samme slag. Videre kommer jeg på besøket til Hardanger Fartøyvernsenter hvor beretningen fortelles om båtene fra Hardanger som ble rodd og seilt nordover vinterstid for å være med i Lofotfisket. Det var således ikke bare Nordlandsbåter som ble brukt til å fange skreien som kom inn fra Arktis for å gyte rundt Lofoten. 

Hva mer?

Vi merker oss for øvrig oppe på tunet at to steiner bærer inskripsjonene til Kong Oscar II og Kong Haaken VII som besøkte stedet i henholdsvis 1873 og 1910. Og det er i grunnen det.

Konklusjon

Når vi ser nedover mot vågen og til høyre, er det litt underlig å tenke over at her var en gang Nord-Norges første bybebyggelse, for 1000 år siden, og her var det for 150 år siden godt over 100 rorbuer. Jordene er i dag helt tomme, men museet har klart å ta vare på mye av stemningen likefullt. Det er god skilting rundt om, helheten over anlegget er strålende, og beliggenheten kunne ikke vært bedre. Den er jo komplett autentisk. Så er det bare å håpe at middelalderens Vágar kommer klarere fram etterhvert som museet utvikler sitt tilbud videre. 

Praktisk

Vi er like sør for Kabelvåg sentrum i Vågan kommune i Lofoten. Det er en kort liten avstikker fra E10, 700m med bil, inn til en stor parkeringsplass. Herfra spaserer man til fots bort til Lofotmuseet og de to andre attraksjonene på området, Galleri Espolin og deretter Lofotakvariet. Det ligger moderne rorbuer til utleie ved akvariet. Hit kommer man dessuten til fots (en drøy km) fra Kabelvåg sentrum langs det som kalles en kultursti.

Les mer

Lofotmuseet har på sin nettside svært lite informasjon, og figurerer på Facebook med en del aktivitet. De informasjonsskilt vi finner rundt om, kunne godt vært brakt fram i lyset også på nettsidene. I skrivingen av denne artikkelen måtte jeg grave i min hukommelse og mitt bildearkiv. Jeg kan ikke finne noe som helst på nett om de ulike utstillingene på området.

Museet er del av Museum Nord, regionmuseet for de statsstøttede museene i Ofoten, Lofoten og Vesterålen. Turistnettsidene er som vanlig veldig lite informative, og i sum er det svært lite fyllestgjørende omtale av museets innhold på nett. Jeg har selv funnet fram til utfyllende lesning av historisk relaterte tema, og lagt dem inn som lenker i teksten over.

Dette besøket ved Lofotmuseet var en del av Sandalsands reise gjennom Ofoten, Lofoten og Vesterålen – med en sving innom Sør-Troms, jf også omtalen i artikkelen Nasjonal turistveg Lofoten.

Her finner du flere bilder fra Lofotmuseet: