Milesteinene sør for Stavanger

En milestein (milepæl eller milestolpe) er et veimerke langs en ferdselsvei, satt opp med en mils avstand fra neste milestein. De kan være steiner eller støpte skilt. Vi skal lete opp milesteinene i Sør-Rogaland, og se hva vi finner av informasjon om denne form for veimerking andre steder i landet.

Om denne artikkelen

I Norge finnes det ingen samlet oversikt eller kunnskap om de gamle milesteinene. De kan synes å ha blitt oversett som kulturminner, men de eksisterer like fullt. Noen svært få av kalkstein stammer fra 1600-tallet. Enda noen flere fra 1800-tallet da flere jernstøperier var operative rundt om i landet. En god del er også fra 1900-tallet, og de er utført i granitt.

I denne artikkelen skal du først få en historisk bakgrunn. For det andre får du en oversikt over milesteinene i Rogaland sør for Stavanger. For det tredje får du en annotert bibliografi over steiner andre steder i landet, og beslektede temaer.

Milesteiner, en bakgrunn

Romerne var dyktige organisatorer med orden i sysakene. De bygget som kjent et vidstrakt nettverk av veier (som alle førte til Rom, som ordtaket lyder), og de merket dem. På veiene sine satte de nemlig opp steiner for å markere sine mil, eller rettere sagt 1000 pass. Det tilsvarer 1,482 km. Dette skal ha vært gjort for å rettlede legionærer på marsj, og antyde marsjlengder og hvilepauser.

Denne regelen overlevde Romerriket og til Norge kom den med loven om skyssvesen i 1658. Den gang ble det satt opp steinstøtter etter hver landmil, tilsvarende 11295 meter. Disse eldste støttene hadde gjerne kongens monogram og årstall.

Det var ikke før ved overgangen til metersystemet i 1889 at en mil ble redefinert til 10 kilometer eller 10 tusen meter. På 1800-tallet ble de gamle granittblokkene erstattet av støpejernsplater. Også disse fikk kongens monogram. Et posthorn på skiltet viste om veien også var en postvei, hvilket det nok ofte var.

På begynnelsen av 1900-tallet kom så granittblokkene inn igjen, men på et eller annet tidspunkt forsvant også disse ut av historien. I dag har vi de kjente oransjefargede veiskiltene som viser avstander.

Finn fram til milesteinene sør i Rogaland

Kartet under viser plasseringen av milesteinene sør for Stavanger. Der er to steiner i granitt for 10 kilometeren, en ved Fv510 og en ved Fv44. De neste følger hver tiende kilometer på Fv44 og E39 (gamle E18) sørover. Disse steinene står oftest på høyresiden av veien, i kjøreretningen. De viser dermed avstanden fra Stavanger, ikke til. To (tre) steiner lengst i sør er fra 1800-tallet, og er plater av støpejern.

Denne artikkelen har blitt oppdatert noen ganger. Det er nå lagt inn i kartet åtte flere steiner som Vegvesenet har oppgitt skal eksistere. Det har ennå ikke latt seg gjøre å oppsøke disse siste, men det er lagt inn lenker på kartets markører til Google Street View. Noen vises, andre ikke.

Granittsteinene fra 1900-tallet på Fv44

Det er høyst usikkert når disse steinene ble utplassert. Observante lesere vil, når de klikker på miniatyrbilde for å få en forstørrelse, se at avstanden beskrives som f.eks. «10 km frå Stavanger». Altså med nynorsk skriftform, eller landsmål/samnorsk om man vil. Kanskje det kan antyde noe om alder?

10-km steinene og en som mangler

Den ene 10-km steinen står på Røyneberg på Fv510 mot Sola. Den andre 10-km steinen står ved Fv44 i krysset Forusbeen/Forusveien. Det er den sistnevnte som følger hovedleden av Fv44 sørover.

20-km steinen skulle ha stått et sted i Ganddal sør for Sandnes sentrum, men eksisterer visstnok ikke. Derimot finner vi en 20-km stein i Dysjalandsvingane sør for Tjelta. Dagens Fv510 går like ved, og avstanden til neste stein (30 km) er omtrent 10 kilometer. Kanskje har det da aldri stått en stein på Ganddal? Jeg har ikke vært ved steinen på Tjelta, og finner den ikke på Google Street View heller.

30-km steinen

30-km steinen står på Tjøtta/Kåsen, på en gressflekk foran bensinpumpene til Tanken. Den er lett å få øye på. Hvorvidt denne steinen alltid har stått akkurat her, er noe usikkert. Plasseringen virker nesten for god til å være sann, åpent og fritt som den står. På den annen side er den nokså nøyaktig 10 km fra neste stein.

40-km steinen

40-km steinen står på Vigre, noen hundre meter sør for Køhlerpaviljongen og Håelva. Den står ganske godt synlig, ved en sykkelvei langs hovedveien. Parkering er en liten utfordring her. Tross sin synlighet, står steinen nokså anonymt på en lang rett strekning. Den er så unnselig at det er lett å overse den når man kommer kjørende langs fylkesvei 44. 

50-km steinen

50-km steinen står på Årsland, svært skjult bak et autovern. Her er ingen sykkelvei, men det er mulig å sette bilen på gardsutsalget 50 meter mot nord. Steinen er godt skjult, og hadde den hatt tanker ville den nok vansmektet ganske mye. Utsikten bak steinen, nedover jordene mot sjøen, og utsikten ut over havet, er derimot upåklagelig. 

60-km steinen

60-km steinen står rett etter der man svinger ned mot Ogna camping, ved sørenden av Brusand. Det beste er å svinge ned mot campingen og spasere opp. Her er det også satt opp et informasjonsskilt fra Statens Vegvesen som omtaler hva en milestein er, og hvilke som er satt opp langs veien mellom Eigersund og Stavanger. Det er de som er gjengitt i denne artikkelen. Unntaket er den på Røyneberg som ikke er nevnt. 

70-km steinen

70-km steinen står like før man kommer sør til Hellvik. Den er synlig like nord for en bakketopp. Det går an å svinge av en grusvei på andre siden av hovedveien. Der er det flere store spann for hytterenovasjon. Følg bare kartet.

Der burde selvsagt vært flere steiner sørover, men de er forsvunnet. 

Milesteinene av granitt fra 1900-tallet på E39 sørover

Da denne artikkelen først ble publisert og delt på Facebook, kom det tips om tilsvarende milesteiner langs E39. En virtuell kartlegging på kartløsningen til Google viste at det stemte. Dermed ble det en ny biltur.

20-km steinen

20-km steinen står langs gamle Ålgårdsvei, der E18 gikk i gamle dager. Den gang gikk hovedveien gjennom Sandnes sentrum, opp Austråttbakken og forbi Høyland kirke. Deretter gikk den en lang rett strekning fram mot Osli og Bråsteinsvatnet. Det er midt på den strekningen, at steinen står i dag, på det som kalles Gamle Ålgårdsvei. Den har ikke annen trafikk enn til boligene langs veien. For å komme hit må man kjøre inn mot Håbafjell og så kjøre ned på flaten. Denne milesteinen er lett å få øye på, rett i veikanten og på høyre side.

30-km steinen

30-km steinen kan man ikke unngå å legge merke til, dersom man først har et øye for milesteiner. Den står midt på den store parkeringsplassen, eller rasteplassen ved Edlandsvatnet like sør for Ålgård sentrum. Her bruker de å selge frukt og grønt. 

40-km steinene

40-km steinene kommer med flertalls-ending, for det er to av dem. En av granitt, den nyeste etterkrigsmodellen, og den gamle av støpejern fra slutten av 1800-tallet. Det er bare det at de ser ut som om de har motsatt alder. Vi er kommet til den parkeringsplassen som ligger sør for Fuglestad og nord for Søyland, også dette i Gjesdal kommune.

50-km steinen

50-km steinen står rolig til på den store rasteplassen på Storrsheia, like nord for Vikesåbakkene. Den står sammen med flere informasjonsskilt som forteller om turstier i området og de rike funnene av fornminner som er gjort i dette området. Vi er i Bjerkreim kommune.

60-km steinen

60-km steinen skal man vite om, eller lete veldig nøye før man finner. Steinens plassering er som for 20-km steinen nord i Sandnes. Den står der E18 en gang gikk. Den nyere veiomleggingen av hovedveien som nå heter E39 fører utenom det gamle kommunesenteret i Bjerkreim. Vi må imidlertid inn dit, over broen, forbi kirken og sørover et godt stykke. Vi kjører parallelt med Bjerkreimselva. Når vi har nesten kommet så langt sør at vi kan svinge inn på E39, ser vi steinen i høyre vegskulder. 

Flere steiner sørover langs E39

Sandalsand har ikke bilder av milesteinene lengre sør, men de finnes. Vegvesenet oppgir fem granittsteiner. Du skal få dem her, med avstander og lenke til Google-kart.

• 70-km steinen står ved Sørlandsveien 494, E39 nær Helleland. Man ser steinen på kartlenken.
• 80-km steinen står på en sidevei til E39 mellom Helleland og Heskestad. Kartlenken viser ikke selve steinen.
• 90-km steinen skal stå på en smal veisnutt som heter Gamleveien, en parallell til E39 ved Heskestadvatnet. Kartlenken går til omtrent riktig sted, men steinen vises ikke.
• 100-km steinen ser vi på kartlenken til Lyngodden på E39 Hovsvatnet. Akkurat her er det ikke lett å stoppe bilen selv for å se på steinen, dessverre.
• 110-km steinen skal i følge Vegvesenet stå i blindveien som heter Hamrabakken 12, sør for Moi. Kartlenken viser beliggenheten til huset sett fra E39, men vi ser ikke steinen.

Milesteinene av støpejern fra 1850-1860-årene

Sandalsand har kommet over tre av milesteinene fra 1800-tallet. De er fra sør i Rogaland og antas å være fra 1850-60-årene. Etter at denne artikkelen først ble publisert, har jeg kommet over en kartløsning som blant annet inneholder Vegvesenet sine egne data over kulturminner. Da er flere steiner kommet til, også av støpejern.

Disse tre steinene er lett tilgjengelige å parkere ved og finne fram til. Alle tre framstår som veldig friske i fargene og lite tynget av tidens tann. De virker nesten som å være nye. Har dette en forklaring?

De som er funnet

• 40-km steinen står som nevnt i Gjesdal, sammen med en stein i granitt. Du ser bildet over. Vegvesenet omtaler en 40-km stein av støpejern på Haraland sør for Skurve. Steinen står visstnok inne på et gårdstun, og jeg har ikke vært der. Jeg holder det som sannsynlig at denne er flyttet noen kilometer til 40-km markeringen på E39 og står sammen med granittssteinen. For der var neppe to av disse milesteinene med 40 kilometer fra 1800-tallet.
• Dalane museum har et bilde av en 80-km stein, også den av støpejern. Bildeteksten forteller at den trolig er fra 1890-årene og har stått ved Sokkatjørrbroen, også det en gammel steinbro. Det er om lag en mil fra Sokkatjørrbroen til Svalestad bro på Helleland, så opplysningen kan stemme. Hvor skiltet står i dag, oppgir museet ikke. Dette skiltet nevner ikke Stavanger Amt, slik de tre førstnevnte.
• 90-km støpejernstein står ved en gammel hvelvbro. Den heter Svalestad bro og ligger på Helleland i Eigersund kommune. Se bildet over.
• 110-km støpejernstein på Eide ved Eidsvatnet, nær E39. Klikk lenken for å gå til Google Street View. Man ser steinen stå i et veiskille rett fram.
• 120-km støpejernstein står ved den gamle steinhvelvbroen i Moi sentrum, Lund kommune. Se bildet over.

Flere støpejernsteiner

Vegvesenet sin database rommer informasjon om ytterligere en milestein av støpejern sør for Stavanger. Det spesielle med denne er at den oppgir avstanden til Egersund.

• 20-km støpejernstein. Avstand til Egersund. På lenken til Google Street View ser vi steinen stå foran Strandgaten 16 i Sogndalstrand.

Veibyggingen på 1800-tallet

Alle milesteinene av støpejern er altså fra 1800-tallet, da arbeidet med veibygging i Rogaland endelig skjøt fart. Da ble det bygget milevis med veier i en region hvor det knapt hadde vært framkommelig på land tidligere. Tilsvarende utvikling så vi også i andre landsdeler på den tiden: Landet skulle bygges, og det gjaldt å flytte transport fra vannveiene til landeveiene.

Et annet synlig resultat av denne aktiviteten, er alle broene som ble bygget, de fleste med grov naturstein i hvelvform over elver. Sandalsand har i en serie artikler beskrevet disse steinbroene, så les gjerne artikkelen som introduserer serien.

Sandalsand er usikker på hvilken kjørevei disse støpejernskiltene faktisk viser til. Mellom Ogna og Hellvik har vi nemlig Vestlandske Hovedveg. Den skjærer gjennom landskapet innenfor traseen til Fv44. 

En tanke, og en liten oppfordring

Det kan godt være det finnes flere milesteiner, ved flere innfartsårer til Stavanger. Dessuten kan der være steiner i Ryfylke også. I følge Vegvesenet skal der være seks steiner i Nord-Rogaland på opprinnelig sted. Disse peker mot Haugesund, en av dem også mot Odda.

Sandalsand vil sette pris på tips dersom noen kommer over flere av milesteinene i Rogaland. Denne artikkelen kom etter et spørsmål fra en leser. Spørsmålene avledet et par søndagsturer som resulterte i de fleste bildene i denne artikkelen, og dernest utskriving av det du nå leser.

Milesteinene i Norge

Kunnskap om milesteiner

Flere leksikalske og andre kilder har veldig kort omtale av milesteiner, milepæler eller hva det måtte være. Essensen i dem alle er inntatt i bakgrunnsbeskrivelsen innledningsvis i denne artikkelen.

Når vi leter etter internettressurser er ofte Nasjonalbiblioteket sine skannete bøker av stor verdi. I dette tilfellet finner vi litt informasjon i Det Norske veivæsens historie (1950). Der kan vi lese at stattholder Gyldenløve i 1664 befalte veiinspektør Jens Hauritz om å la veiene bli oppmålt «efter tyske mile og av almuen forsynes med milestolper». Senere lovendringer og befalinger fulgte opp dette. I 1824 lyder det slik:

«Ved Hovedveiene bør paa hver 1/2 Miil oprettes Milepæl hvilke gives forskjellig Dannelse, eftersom de vise enten hele eller halve Mile. I ethvert af Rigets 4 Stifter bør Heel-Milepælene med tydelige Tal vise Afstanden fra Stiftsstaden. (Lov angaaende Veivæsenet, 1824)

Utviklingen gikk veldig sakte, for bøndene så ikke poenget med ekstraarbeidet og heller ikke de lokale myndighetene. Nasjonale veiinspektører kom ingen vei mot disse lokale motstanderne.

Norske milesten er et oppslag på nettsiden til Dansk Vejhistorisk Selskab. Danskene har tilsvarende oppslag om svenske milesteiner, og dessuten svært omfattende oversikter fra eget land. Et kart avslører et stort antall steiner over hele Danmark. Slikt burde vi hatt i Norge også.

Milesteinene bør definitivt skrives inn i myndighetenes database over kulturminner. Der finner vi bare noen få, nærmest tilfeldige registreringer.

Milesteiner rundt om i landet

Stein Arne Sæther har skrevet en interessant artikkel, Jakten på kilometersteinene. Den er inntatt i årbok for Norsk vegmuseum for 2018. Sæther beskriver en jakt som resulterte i registrering av 15 store og fire små steiner i Trøndelag. Han skriver:

Langs de trønderske hovedveiene står et par titall tause historiefortellere. De har stått der siden 1880-90-årene, noen av dem helt siden 1835. Dette er kulturminner som har gått under radaren og som fortjener en bedre skjebne.

På Digitalt Museum vil søk på milesteiner og milestolper gjengi et resultat som viser at kunnskap om denne form for kulturminner er ytterst fragmentarisk. Det framstår som smått tilfeldig hvem som har tilgang til en slik gjenstand, dernest avfotografert den, og lagt den ut for offentlig beskuelse i digitalt format.

Kongevegen over Filefjell har en lang historie. Grihamar milestein står mellom innsjøen Vangsmjøse og Tyinkrysset, og er fra 1687. Det er monogrammet til kong Christian V som er meislet inn øverst på steinen. Steinen viser avstanden for de som skulle frakte posten. Postverket ble opprettet i 1647. Årstallet for steinen innebærer at den ble reist over hundre år før Kongen beordret å bygge en såkalt «Kongeveg» over Filefjell.

I følge Sæther er det i Norge i dag kunnskap om ni steiner fra slutten av 1600-tallet, fem av dem er på museum. Grihamarsteinen er altså en av de fire andre. Spørsmålet er hvor de andre står.

Da har vi heldigvis et svar å finne i årbok 2010 for Norsk Vegmuseum. Der har Cathrine Thorstensen en artikkel om Milesteiner fra 1687. Den omtaler nettopp disse ni steinene, hvor de er og hvilken tilstand de er i. De skal alle ha vært hugget av porøs kalkstein og har sannsynligvis stått i et langt større antall rundt om i landet. 

Annen merking

Varder er den eldste formen for veimerking i Norge. Vi finner dem på viktige fjelloverganger, men også mange andre steder. For den som ferdes over fjellet i gamle dager, kunne denne form for veimerking være forskjellen mellom liv og død. Et eksempel er alle de store vardene som fortsatt står på den tusenårige ferdselsveien over Sognefjellet, slik bildet viser.

Pilegrimsleden er en fellesbetegnelse for til sammen 2361 kilometer opparbeidede turveier i Norge, i tillegg til Kystpilegrimsleia på 1080 km. Store norske leksikon har en god artikkel om dette moderne initiativet for å vekke til live igjen den tusenårige tradisjonen med å valfarte til Nidaros og graven til Olav den Hellige.

Pilegrimsleden er markert med milesteiner. Sandalsands bilder viser første og siste stein på det som kan kalles hovedleden fra Gamle Oslo til Nidarosdomen. Den kalles Gudbrandsdalsleden øst og går fra Oslo til Hamar, videre forbi Øyer og over Dovre. Disse steinene er satt opp med ujevn avstand, på eller ved de gamle ferdselsveiene.

Grensesteiner er noe ganske annet. Sandalsand har tidligere publisert en artikkel om årringene i Stavanger kommunes utvikling. Rundt om i byen står flere generasjoner av granittblokker som vitner om byens utvidelser gjennom mer enn 150 år.