De gamle veiene gjennom Borgund

Publisert 07.01.2022Bilturer, Innlandet, Kultur, Reiseliv, Strand og vann, Vestland | ,

Veiene gjennom Borgund er et resultat av ferdselen over Filefjell gjennom århundrer med slit, og gjennom flere generasjoner med veibygging. Ta del i opplevelsene på stedet, men også i det vi finner øst og vest for bygda under vannskillet.

Kongeveien og andre veier over Filefjell

Fjelloverganger

Dersom du klikker deg inn på følgende artikkel på Sandalsand, vil du finne omtaler av mange fjelloverganger på Vestlandet, og mellom Vestlandet og Østlandet. Lengre nord har vi for eksempel ferdselsveiene over Strynefjellet og Sognefjellet. Mot sør gikk det i århundrer kløvhester over Hardangervidda og Haukeli. I vår tid er det bilveier som krysser fjellovergangene.

LES MER: Fjelloverganger på Vestlandet

Hvorfor Kongevei over Filefjell?

Ferdsel over Filefjell har lange tradisjoner. Dette var vurdert å være den korteste strekningen mellom Østlandet og Vestlandet, og den lavestliggende og minst værharde fjellovergangen. Toppen ligger på 1250 moh. Alt i middelalderen var den etablert som den mest brukte ferdselsvei mellom landsdelene, men historien er sannsynligvis mye eldre. Over fjellet finner vi derfor flere generasjoner veier; tjodgata (allmannaveien), Den Bergenske Postvei, Den Bergenske Kongevei, Den Bergenske hovedvei, den første riksveien og nå Europavei E16.

Begrepet kongevei har sin bakgrunn i en kongsbefaling fra København, og vi har flere kongeveier fra den tid. Akkurat denne over Filefjell inngikk i kongeveien fra Christiania til Bergen, og ble bygget i årene mellom 1790 og 1793. Det var den første offentlig bygde kjørevei mellom øst og vest. Den er bygget etter datidens franske veibyggingsideologi med mest mulig rett linjeføring, drenering og solid fundamentering.

Filefjell som bilvei og som vandringsvei

Hovedtraseene fra slutten av 1700-tallet er i stor grad beholdt, all den tid man følger dalstrøkene. Ikke desto mindre har de seneste års utbedringer av den såkalte hovedforbindelsen mellom Øst- og Vestlandet med stor bruk av tunneler, medført ganske store omlegginger.

Gjennom de siste par-tre tiår har vi også sett en storstilt kartlegging, utbedring og tilrettelegging av de historiske veiene. Dette arbeidet er hedret med den europeiske kulturvernprisen Europa Nostra. Dessuten er det lagt til rette for en vandrerute på 110 km fra Vang til Lærdalsøyri. Halvparten følger veien fra 1790-årene, eller etterfølgeren fra 1840-årene.

I vår tid tar det bare en drøy time å kjøre de knappe 75 kilometerne mellom Vang og Lærdalsøyri. Etter at du har lest denne artikkelen, vil du finne mange grunner til å bruke lengre tid.

Livligheter på Filefjell

Mange la nok i gammel tid turen innom Øye stavkirke ved Vangsmjøse for å be om god ferd over fjellet. Det kan vi også gjøre i vår tid. Midtveis oppe på fjellet lå en annen stavkirke, den beskjedne St. Thomaskirken. På andre siden finner vi fremdeles Borgund stavkirke, en av landets flotteste.

Det er fristende å ta med et sitat fra en informasjonstavle på den St. Thomaskirken (ny versjon fra 1971) som i dag står på Kyrkjestølen, vest for Tyinkrysset.

Syftesok, 2. juli, var fast messedag i St. Tomaskyrkja. Kyrkja fekk no ry for å å vere ei lovekyrkje med undergjerande kraft, og ho vart etterkvart landskjend for dette. På syftesokdagen strøymde folk til frå nær og fjern. Sjuke kom for å få legedom, syndarar for å gjere bot, men dei fleste kom nok for å vere med på det store stemnet.

Her var det kjøp, sal, dans, drikk og slagsmål, og følgjande «gjetord» gjekk om dette stemnet: «Her vart mang ein god hest sprengd, mang ein sprek kar dengd og mang ei ven møy krenkt». Kyrkja sine folk såg ikkje med blide auge på dette. Fleire kravde at kyrkja måtte rivast, og i 1808 vart kyrkja nedriven og seld på auksjon.

I mangel av egne bilder fra vandreveien fra Vang til Kyrkjestølen og St. Thomaskirken, skal du få bilder fra bilveien. Først Øye stavkirke, deretter Tyinkrysset, Kyrkjestølen og så fylkesgrensen.

Legg merke til milesteinen fra 1687. Den er en av en håndfull av de eldste milesteiner i Norge, og stammer fra en forløper til Kongeveien, nemlig postveien. I dag står den på Hermundstad ved E16 og er flyttet hit noen hundre meter fra opprinnelig sted. 

LES MER: Milesteinene sør for Stavanger

En vandrerute fra Kyrkjestølen til Maristova

Dette er en vandrerute på gress eller grus på den godt bevarte traseen fra 1790-tallet. Den er ryddet og framstår som en veldig spennende vei å vandre på. Dessverre har jeg ikke selv gått den.

Strekningen er på 10 km og har en stigning på 230 meter, eller nedover dersom man går mot vest. Høyeste punkt er 1230 moh. Tre kilometer fra Kyrkjestølen står en marmorstøtte satt opp av generalveimester Hammer i 1797.

Hammer laget veier etter det franske prinsipp, rett fram, og siste delen ned mot Maristova kalles de sju skuffelser. Benevnelsen fikk den nok av de som gikk motsatt vei, opp fra Maristova. For man går i rett linje opp mot en bakketopp, bare for å se en ny bakketopp rett fram, og en til. Sju ganger.

Maristova var en skysstasjon. Den er der enda. Selve kongeveien var hovedvei fram til 1843 da de flyttet traseen mot nord og lengre ned i dalen.

Veigenerasjoner i Borgund

Når vi kommer ned fra Filefjell, kommer vi til Borgund. Her finner vi norsk samferdselshistorie i et nøtteskall. Gjennom dette området kan vi i dag følge nevnte E16 på gode veier og i flere tunneler. Men for ikke mange år siden var det en trøstesløs europavei som gikk her. Gamleveien er degradert til fylkesvei 630, men den som kjører den vil komme forbi enda eldre veihistorie, og det er den du skal få lese om i to artikler.

Vindhellavegen og Sverrestigen

I en tidligere artikkel tok vi utgangspunkt i en fottur gjennom norsk veihistorie, på Vindhellavegen og Sverrestigen. Vi er da lengst mot øst i Borgund, og passerer den berømte stavkirken. De eldste veiparsellene er fredet og representerer veibygging gjennom flere generasjoner.

  • Fra middelalderen gikk ferdselen på allment tilgjengelige kløvstier i terrenget, «tjodveier» eller allmannaveier. På fotturen omtalt som Sverrestigen, følger vi en slik gammel tjodvei.
  • 1793: Dette året åpnet Kongeveien med blant annet delstrekningen over Vindhellapasset, og gjorde det mulig å bruke hest og kjerre. Veien er bygget etter det franske prinsipp, nemlig den rette linje. Det medførte at den følger terrenget opp og ned, og temmelig bratt også. Tung last på kjerrer var omtrent ikke mulig.
  • 1843: Langs Vindhellavegen fikk vi en betydelig forbedret trase der veibanen ble murt opp i høyden og lagt i svinger oppover i kløfta. En planere strekning skulle gjøre ferdsel med hest og kjerre enklere, og korte reisetiden. Det bratteste partiet ble fortsatt for bratt. Den gamle veien fra 1793 er synlig noen steder.
  • 1872: Med dynamitt kunne man bygge vei der man tidligere ikke kom så lett til, og man la veien rundt fjellet Klampen heller enn over. Vei ble sprengt ut langs Lærdalselva mellom Husum og Borgund. Den veien, eller traseen, kan vi følge også i dag. Den var lenge europavei, men er nå degradert til fylkesvei.

LES MER: Vindhellavegen og Sverrestigen

LES MER: Borgund stavkirke

En litt spesiell veihistorie

Ved foten av Vindhellavegen står det flere informasjonsskilt. I tillegg står det en slags bauta. Den er til minne om nederlenderen Petrus Scheltemer Beduin (1870-1928). Det forkynnes at «her passerte den første automobilturist i Norge, nederlenderen Beduin på sin vei fra Kristiania til Lærdal i august 1901».

Tavlen ble satt opp i 1976, og Beduins bedrift står det sannelig respekt av. Tross alt, den fant sted allerede i 1901.

Foten av Vindhellavegen - Minnestein over Beduins bilferd over Filefjell.

Foten av Vindhellavegen – Minnestein over Beduins bilferd over Filefjell i 1901.

Veien gjennom Galdane

Vegen gjennom Galdane er i stor grad bevart i original stand og har høy samferdselshistorisk verdi og opplevelsesverdi. (Riksantikvaren)

Nå skal du få mer veihistorie, og flere forslag til fotturer i området. Vi beveger oss konkret bare noen få kilometer nedover Lærdalselva og til et trangt gjel som kalles Galdane. Navnet skal visstnok komme av galder, som er veier murt opp på nakent fjell, ofte med høy mur ut mot dalsiden.

I likhet med strekningen rundt fjellet Klampen der vi har fotturene på Vindhellavegen og Sverrestigen, og fylkesveien 630 rundt, så har vi også her gjennom Galdane flere generasjoners veistrekninger. Kronologien som angitt i kulepunktene ovenfor, stemmer også med denne delen. Her skal du først få et oversiktskart, slik det framgår av en informasjonstavle. Merk at det lengst nede i artikkelen følger et Googlekart med severdigheter og vandreruter inntegnet.

Vestland - Lærdal - Historisk rute gjennom Borgund

Historiske ruter gjennom Borgund i flere generasjoner: Fra de gamle tjodveiene, postveien, kongevei, hovedvei, riksvei og europavei. (Klikk for å se større versjon.)

Dagens trase, gjennom fjellet (2004)

Kartet over viser tydelig dagens trase for E16. Den skjærer i stor grad utenom de trange passasjene gjennom utstrakt bruk av tunneler. Borgundtunnelen åpnet i 2003 med en lengde på 3 053 meter, og går mellom Øygard og Lo forbi Vindhella.

Lengre nede har vi Seltatunnelen. Den går gjennom fjellet mellom Hagen og Sjurhaugen i en lengde av 1 630 meter. Den åpnet i 2004.

Sammen med utbedringer av veien mellom disse to tunnelene, samt mot både øst og vest, har vi endelig fått mulighet for rask gjennomkjøring av dette dalføret langt inne på Vestlandet. Lengre opp mot Filefjell, og på andre siden har vi for øvrig enda flere tunneler.

Fylkesveien langs elva (1872)

Vi starter i øst

Fram til nevnte tunneler åpnet, gikk E16 på den traseen som ble stukket ut og anlagt i 1872. Veistrekningen er beholdt, men bærer nå betegnelsen fylkesvei 630. Fra øst tar den av fra E16 og går ned dalen og like forbi Borgund stavkirke. Deretter svinger den rundt fjellet Klampen og ned forbi den staselige gamle skysstasjonen Husum. Vi har da passert den gamle ferdselsveien Sverrestigen og Vindhellavegen.

Etter Husum løper fylkesveien parallelt med nye E16 fram til Sjurhaug. Underveis passerer vi Nedre Kvame bro, en fint lødd steinhvelvbro fra 1863.

Vestland - Lærdal - Steinbro - Lærdalselva - Nedre Kvame bro (1863)

Nedre Kvame bro (1863) over Lærdalselva

På Sjurhaug må vi gjøre et stopp

Her går E16 inn i Seltatunnelen, mens Fv630 fortsetter gjennom det trange gjelet Galdane. Traseen ble bygget i 1872, i likhet med veien rundt Klampen. Dynamitt kom i bruk, og man sprengte seg fram under den temmelig bratte Seltåsen. Veien går på sørsiden av Lærdalselva.

Der er tre grunner til å stoppe opp på Sjurhaug. Her ligger det for det første en foss som presser seg gjennom et trangt gjel med jettegryter. For det andre er det satt opp en rekke store informasjonstavler om den historiske ruten gjennom Borgund og Kongeveien.

For det tredje kan man raste her før man legger i vei på en vandretur på 1793-veien gjennom Galdane, se nedenfor. Den følger andre siden av elva sett fra bilveien.

Bilveien gjennom Galdane

Dagens fylkesvei 630 følger elva nedover fra Sjurhaugfossen litt over tre kilometer. Den er vel og merke kun åpen for ferdsel om sommeren. Fylkesveien ender der den møter E16.

Bilveien har to tunneler. Seltuntunnelen (uvisst år) er på 111 meter og Steinetunnelen (1947) er 31 meter. Jeg antar de ble bygget av sikkerhetsmessige årsaker, for det er bratt over oss og andre steder langs Galdane henger fjellet formelig ut over hodene.

Rett etter Sjurhaugfossen kjører vi gjennom Seltuntunnelen. Den opprinnelige veien går i bue på utsiden av tunnelen. Like nedenfor ser vi en vei som går på skrå opp fjellsiden mot sør. Det er veien over Seltåsen som ble bygget som Bergenske Hovedvei i 1843. Vi kommer til den.

Så passerer vi restene etter Steine bro fra 1846. Det er brokarene på begge sider som står igjen, etter at selve broen ble tatt av flom i 1860. Brokarene er fredet som del av det historiske veimiljøet.

Det er ikke lange stykket gjennom Galdane egentlig, og langs store deler av i alle fall øvre løp, ser vi gangveier i form av treplanker som er borret inn i fjellveggen på andre siden av elva. Jeg vil anta det er til bruk for laksefiskere i sesongen.

Midtveis kan man gjøre et stopp på en romslig parkeringsplass. Den er på Googlekartet angitt med tysk tekst (ganske sikkert lagt inn av tyske bobilturister) og ligger vis a vis den gamle husmannsplassen Galdane, hundre meter opp i lia på andre siden av elva.

Veien gjennom Galdane er dramatisk og spennende. Jeg anbefaler sterkt denne lille omveien fra moderne E16. Kjør sakte og tenk over at dette var europavei inntil 2004. Det er nesten ikke til å tro.

Den Bergenske Hovedvei utenom Galdane, over Seltåsen (1843)

Hva går vi glipp av om vi ikke følger med?

Kjøreturen som du nå har lest om, var alt Sandalsand rakk. Det var ikke før jeg kom hjem og skulle skrive om fotturen på Vindhellavegen og Sverrestigen, at virkeligheten gikk opp for meg. Den historiske ruten gjennom Borgund, ja faktisk hele den gamle Kongeveien over Filefjell, er et eldorado av opplevelser for den som har tid og lyst.

Nå skal du få forslag til både en og to vandreturer som jeg ikke fikk gått. Vi starter med den nest eldste, slik at vi holder kronologien litt.

Vestland - Lærdal - Bergenske Hovedvei opp Seltåsen fra vest

Bergenske Hovedvei fra 1843 opp Seltåsen (Seltunåsen) fra vest

Seltåsen i gamle dager

I riktig gamle dager gikk det en tjodvei, eller kløvsti, over Seltåsen. Postvei gikk det her også. Da vi kom inn på 1800-tallet var det behov for flere utbedringer gjennom Borgund, og vi fikk Vindhellavegen med alle sine vakre kurver. I tillegg ble det på samme tid bygget en vei over Seltåsen (også kalt Seltunåsen). Den er nå gjort i stand og er velegnet for vandring. Lengden er på ca. 2,4 km.

Også denne veistrekningen er fredet. I likhet med Vindhellavegen er den bygget opp i terrenget på vertikale tørrmurer, men stedvis nokså bratt (1:5). Veibyggingen er en modifikasjon av det franske prinsipp. I stedet for den rette linjeføring, er det tatt hensyn til topografien og behovene til hest og vogn med last.

Seltåsveien går høyt over Galdane, nokså langt ut mot stupet egentlig. Kløvstien og postveien gikk lengre inne på åsen. Den stod ferdig i 1843 og erstattet da 1700-tallets Kongevei nede langs Lærdalselva. Veien over Seltåsen ble nedlagt som hovedvei allerede i 1889, og da hadde den allerede en stund levd side om side med den nye veien langs elva – altså dagens fylkesvei.

Veien er blitt ryddet de siste årene og framstår i autentisk stand. Det skal være en fin vandretur. Vestre ende av dagens turvei har informasjonsskilt og en stor parkeringsplass. Det er det ikke på andre enden. Merk også at dersom du har ønske om en større rundtur, så må du følge E16/Fv630 noen steder.

Den Bergenske Kongevei gjennom Galdane langs elva (1793)

Det var ikke bare-bare

Selv om veien fra 1793 ikke kan ha vært veldig god, så var den ganske sikkert et stort løft for ferdselen over fjellet. Mange år før den stod ferdig, og knapt påtenkt, skulle biskop Erik Pontoppidan fra Bergen til Christiania for å delta i hyllingen av kong Fredrik V. Vi skriver da år 1749. Biskopen skrev:

«… de sex Miil indtil Filefjeld kaldes med et almindelig Navn Galderne og er nok at regne for den vanskeligste Vei som kan findes i noget Land, særdeles den tredie Mil, førend man naar Fjeldets høieste Top»

Men så har vi da selve veien, når den først ble anlagt. Den har i grunnen ikke de store stigninger, men unntaket er blitt berømt. Laukebergbakken ble tegnet av Johannes Flintoe i 1845, da bakken og veien var i ferd med å pensjoneres, til fordel for den nye veien over Seltåsen.

Johannes Flintoe - Laukebergbakken i Galdane - Nasjonalmuseet
«Da’ staur inkje pau te’ kom’ unda’!» / Nyt Veistykke i Leerdal 1845 som dog snart blev kasseret. (Tekst under tegningen; Johannes Flintoe – Laukebergbakken i Galdane. Bildet er kopiert fra Wikimedia Commons som igjen har det fra Nasjonalmuseet på fri lisens.)

Opplevelser på vandringen

Så er vi omtrent kommet til veis ende, i alle fall i historisk forstand. Vi er nemlig tilbake i 1793 da man anla den Bergenske Kongevei over Filefjell. Denne seksjonen av Kongeveien følger løpet til Lærdalselva gjennom det trange dalføret Galdane.

Vi parkerer gjerne oppe ved Sjurhaugfossen og krysser elva der. Deretter er det en fint tilrettelagt og restaurert Kongevei som vi går på. Laukebergbakken, den bratte stigningen gjengitt på tegningen over, er restaurert ved hjelp av sherpaer fra Nepal. Vi finner tyske skytestillinger fra andre verdenskrig (se skilt når du går), for det var en strategisk gjennomfartsåre å vokte for dem.

Vi kan også gå opp og kikke på husmannsplassen på Galdane. Det er satt opp informasjonsskilt ved hver bygning og utsikten er fin. Ta gjerne en dusj under fossefallet Stora Sokni.

Ellers er det å følge elva nedover. Veien er bygget opp i minst 1-2 meters høyde og med god bredde, med bruk av nedrast stein på stedet. De stadige steinrasene var en utfordring, men nyttig å trive til når man behøvde stein som byggemateriale til veien.

Det er ingen steder å krysse elva før vi har gått 4,5 km ned til E16. Derfra er det en transportetappe på 1,3 km til parkeringsplassen under Seltåsen. Se kart og forslag til en rundtur lengre ned i artikkelen.

Fra Borgund til fjorden og enda lengre

Videre nedover elva til fjorden

I geografisk forstand er vi ferdig med omtalen av veiene gjennom Borgund, men vi gir oss ikke med det. Nedenfor Galdane og de fotturene vi har skissert i området, kommer vi inn i et mye åpnere og lettere framkommelig landskap, også i historisk tid. Vi følger Lærdalselva, en av verdens beste lakseelver, og vi kjører E16.

Vi passerer dessuten gjennom et kulturlandskap i jordbruket som har vært utviklet gjennom århundrer, og som inngår i et meget eksklusivt selskap av 46 tilsvarende landskap i Norge.

Da skal vi vite at ferdselshistorie og jordbruksdrift fra yngre steinalder og bronsealder til nåtid preger landskapet. Dalføret har godt lokalklima med lettdrevet sandjord, og gode utmarksbeiter. Det intensive, men allsidige landbruket spenner fra åker- og hagebruk til husdyrhold, og har de senere årene hatt hovedvekt på produksjon av frukt og bær. I begrunnelsen for å inkludere dette landskapet blant alle andre i Norge, nevnes også at laksefisket i Lærdalselva er en tradisjonsrik næring. Videre framheves gamle veisystem, vanningsveitene og Borgund stavkirke som historiske landemerker i dalføret. Og det har vi allerede vært innom i denne artikkelen.

LES MER: Utvalgte kulturlandskap i jordbruket

Her finnes gamle slåttemarker, naturbeitemarker, hagemarker, høstingsskog og veikanter med et stort artsmangfold, blant annet sjeldne arter av lav, sopp og insekter. Lærdalen er ekskursjonsområde for ulike studiesteder og fagmiljøer. (Landbruksdirektoratet)

Lærdalsøyri

Helt til slutt kommer vi til fjorden og tettstedet Lærdalsøyri. I gamle dager var det bom stopp for transport på landjorda derfra. Den som ville til Bergen måtte stige om bord på båt. Ikke før i år 2000 ble det mulig å kjøre sammenhengende med bil, buss og lastebil til Bergen. Hvem sa at utviklingen går raskt i Norge?

Lærdalsøyri var målet for ferdselen over Filefjellet. Her foregikk det en livlig handel mellom austmennene og folket fra bygdene i indre Sogn. De årlige markedene samlet mye folk.

For den person- og varetransport som skulle lengre av sted, måtte det skje med båt ut Lærdalsfjorden og videre på Sognefjorden. En del av transporten svingte av mot sør og inn Nærøyfjorden til Gudvangen. Derfra gikk ferden på landjorda opp Stalheimskleiva og videre til Voss og Bergen, byen som inntil 1800-tallet var landets største by. Når vi da snakker om Kongeveien til Bergen, så handler den ferden fra Lærdal mest om kystens «vei», vannveien.

Vi er derfor kommet til slutten og vel så det av denne omtalen av veiene gjennom Borgund. La oss likevel trekke tidslinjen og geografien enda litt lengre.

I gamle dager seilte de ut, og senere kom dampbåten. Mot slutten av 1800-tallet tapte Lærdal i konkurransen om handelsrutene mellom Øst- og Vestlandet. Det ble en innelåst bygd. Lærdalsøyri sovnet inn og ble stående nær sagt uendret fram til vår tid. Vi kan også uttrykke det slik at bebyggelsen i gamle Øyri ble konservert og er i dag en av landets flotteste turistopplevelser.

LES MER: Lærdalsøyri

Veiforbindelsene videre fra Lærdalsøyri

Tilbake til veiene. Mot slutten av 1900-tallet ble veiforbindelsene bedre, særlig fra Bergens-siden. Det var imidlertid ikke før i 2000 at Lærdalstunnelen åpnet, som verdens lengste biltunnel. Det gjorde at bygda endelig fikk sammenhengende veiforbindelse med Aurland, Flåm, Voss og Bergen, og at kongstankene fra 1700-tallet kunne realiseres.

Dette er kanskje ikke helt riktig, for der var et par unntak.

Det som opprinnelig var en anleggsvei fra 1967, ble etter hvert åpnet for friere ferdsel. Det handler om veien over Aurlandsfjellet. Fjellovergangen ble imidlertid aldri noen viktig ferdselsvei for varetransport. I dag er den kun en sommeråpen turistvei. Den anbefales sterkt, selv om det også er en opplevelse å kjøre gjennom 24 km med Lærdalstunnel.

LES MER: Nasjonal turistveg Aurlandsfjellet

Lærdalsøyri er også forbundet med nabobygdene på nordsiden av Sognefjorden. Den historien skal vi la ligge her, men les gjerne artikkelen om bilturen fra Lærdal ut (nær sagt) hele nordsiden av Sognefjorden til vi møter E39.

LES MER: Opplevelser langs Sognefjorden fra Lærdal til Lavik

Finn fram

Kartet under dekker veiene gjennom Borgund som også omtales i den første artikkelen. Det er de røde og blå strekene til høyre som gjelder der.

LES MER: Vindhellavegen og Sverrestigen

Galdane ligger til venstre i kartet. Den eldste Kongeveien (1792) på nordsiden av elva er tegnet inn med grønn strek (4,5 km). Gul strek er Bergenske Hovedvei (1843) over Seltåsen (2,4 km). Oransje linjer er forbindelseslinjer for å danne en rundtur. Den i vest (1,3 km) er nødvendig for å gå til P-plass. Den i øst er på 0,5 km. Samlet lengde for rundturen gjennom Galdane og Seltåsen til fots er da ca. 8,7 km.

Parkering og rasteplasser er merket med P-er, mens andre severdigheter langs fylkesvei 630 også er avmerket på kartet. Klikk på markørene og les.

Les mer

Den som vil vite mer om veiene gjennom Borgund og over Filefjell, bør konsultere Vegvesenet og Nasjonal verneplan (2002) for veier, broer og veirelaterte kulturminner. De laget også et forprosjekt og mulighetsstudie for Kongevegen over Filefjell (2011). En enda mer detaljert framstilling, og da er vi kommet ned til det praktiske, er skjøtselsplanen for strekningen mellom Maristova og Kyrkjestølen, dvs. over selve Filefjellet.

Den nettsiden de fleste vil og bør ha interesse av å slå opp på er Visit Kongevegen. Der finner man historikk, turbeskrivelser, og opplevelser av alle slag. Om ikke Sandalsand gikk stiene langs Galdane, så har andre gjort det. Noen har også gått Filefjellet og delt mange bilder.

Sandalsand har også andre artikler fra Lærdal kommune og enda mange flere fra Vestland fylke. Ettersom omtalen også inkluderer Vang kommune i Innlandet fylket, tar vi med lenker også til dit.

Her er en språklig ergrelse til slutt: Jeg har konsekvent valgt å bruke skrivemåten «vei». Unntaket er ved rene sitater eller navnet på Vindhellavegen. I Norge har man innen samferdselsområdet til de grader sunket ned i hengemyra fra 1950-tallets samnorsk med å skrive «veg». Uansett. Det klarer jeg bare ikke, og lar meg irritere sterkt over det. Noen ergrelser må man ha i livet. Jeg skriver gjerne nynorsk i jobbsammenheng og da med bruk av «veg», men Sandalsand er skrevet på bokmål og da blir det «vei». Punktum.

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget? Er det noe du likte spesielt godt, eller er uenig i vurderingen av. Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

Skriv en epost til Sandalsand.

For artikler som er nyere enn 180 dager har du også mulighet til å dele din kommentar med andre her. Da vises et kommentarfelt som du kan bruke. Du må legge inn navn og epostadresse. Epostadressen blir ikke vist til andre, men det gjør navnet og kommentaren. Bruk derfor gjerne et anonymt navn om du ønsker. Du kan også lenke til et nettsted du selv driver (for egenpromotering).

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Pin It on Pinterest

Share This