Biltur fra Sogn til Hardanger via Valdres og Hallingdal

Sist endret 07.02.2022 | Publisert 16.09.2018Bilturer, Innlandet, Vestland, Viken | , , , , , , , , , , , ,

Anslått lesetid:

Vi skal på biltur fra Sogn til Hardanger via Valdres og Hallingdal. Norske fjorder og fjelloverganger er noe av det flotteste man kan oppleve, og vi nordmenn behøver ikke å legge skjul på vår nasjonale stolthet. Nå skal du få bli med på en biltur av det riktig vakre slaget.

Fra innerst i Sognefjorden skal vi kjøre enda lengre innover, vi skal følge korketrekkerne opp fjellet, og vi skal ned gjennom dalstroka i Valdres. Videre skal vi over til Hemsedal og videre til Hallingdal. Derfra krysser vi Hardangervidda og tilbake til fjord-Norge. 

Sandalsand har i moderne tid satt seg fore å tilbringe deler av sommeren på norske veier, for å oppleve og gjenoppleve steder og attraksjoner langs veiene. Bosatt som jeg er på sørvestlandet innebærer det jo titt og ofte en lang transportetappe for å komme fram til det som egentlig er utgangspunktet for den aktuelle reisen. Denne gangen var det Lærdalsøyri. Opplevelser langs veien fra Stavanger til Lærdalsøyri kan du lese om i en annen artikkel.

 

Turen går først til, eller starter i Lærdal

Stedet vi kommer fram til, Lærdalsøyri, er jo aldeles utsøkt, og da må vi bare ta en byvandring blant de flere hundre år gamle bygningene i det gamle handelsstedet. Dette er jo et av landets viktigste reisemål, i det minste for oss historisk opptatte kulturturister.

Selvsagt tok vi inn på Sanden pensjonat midt i smørøyet, og selvsagt vandret vi nok en gang rundt og gledet oss over hvor fredfylt det er i sentrum. Denne gangen slo det meg at en busslast med kinesiske turister også hadde funnet veien hit, men de bodde selvsagt på turisthotellet. 

Lærdal er tettstedet langt inne i Sognefjorden som blomstret med årlige markeder for mange hundre år siden. Om så markedene er gått fløyten og handelsaktiviteten likeså, så fortsetter tusen års samkvem mellom østlendinger og vestlendinger å legge grunnlaget for et livskraftig samfunn. Hit kom de nemlig alle, enten det var for kjøp og salg av varer, eller for å hvile før eller etter den strabasiøse turen over Filefjell.

Mot vest var det seilas til Bergen som var framkomstmidlet. Lengre oppe i dalen ligger en av landets fremste gjenværende stavkirker, Borgund, og dessuten spor av en av de eldste kongevegene over langfjella, Vindhellavegen. Begge deler er utsøkte turistmål den dag i dag. Jeg må nevne at vi kom ned til Lærdal på sommerveien over fjellet fra Aurland. Det er en nasjonal turistveg og en attraksjon i seg selv. 

 

Reiseruten på kart

Her følger et kart over den ferden vi skal gi oss i kast med. Det kutter elegant ut transportetappene fra og til Stavanger. De kan du lese om i andre artikler.

LES MER: Opplevelser langs veien fra Stavanger til Lærdal

LES MER: Biltur fra Stavanger til Lærdal

Når du zoomer inn i kartet ser du antydninger til dagsetappene på denne biltur fra Sogn til Hardanger via Valdres og Hallingdal. Strekningene til og fra Stavanger er utelatt, dagsetapper 1 og 4. Grønn rute er ruten vi fulgte dag 2 på turen etter at vi ankom Lærdal. Blå rute er over Valdresflya og dit kom vi aldri. Rød rute er dag 3 på turen, og gikk fra Valdres til Tyssedal ved Sørfjorden. Klikk på markørene for en kort orientering om severdighetene. De er nærmere beskrevet i artikkelteksten. 

 

 

Vi kjører inn Årdalsfjorden

Vi skulle en strålende morgen i juli likevel ikke innover E16 forbi Borgund og over Filefjell, vi skulle nordøstover. Først et stykke i tunnel på Rv5 og deretter inn Årdalsfjorden på Fv53. Dette er et stykke melkesjokolade for å si det slik. Den som kommer vestfra vil selvsagt si at fjorder har vi sett før, men den som kommer østfra vil gi seg over av begeistring. For her ligger små og enda mindre bosettinger innover fjorden. Det er som ellers i Norge til å undres over hvor spredtbygd vi har vilje og evne til å bo i dette sparsomt befolkede landet. 

Når vi kommer innover Årdalsfjorden møter vi på to tettsteder, og vi kan vel kalle dem småbyer. Årdalstangen ligger for enden av akkurat denne tarmen av Sognefjordens mange lange tentakler. Fjorden fortsetter innover, men da som en terskelfjord to meter høyere, før den tolv kilometer etter ender resolutt i bebyggelsen benevnt Øvre Årdal. Du kan lese om disse to tettstedene i en egen artikkel, men la det kort være sagt at de langt på vei er skapt og opprettholdt av aluminiumsverket i Øvre Årdal.

 

Tettstedene i Årdalsfjorden

Årdalstangen er utskipningshavnen så vel som administrasjonssenteret i kommunen, mens selve industrianlegget ligger i Øvre Årdal. Dette er et kraftkrevende industrianlegg som så mange andre på Vestlandet – og med tilhørende bære-eller-briste-samfunn som er temmelig avhengige av hvordan verdensmarkedene fluktuerer.

 

Fra Øvre Årdal kan man for øvrig kjøre innover Utladalen og deretter vandre 1,5 timer til Vettisfossen. Det er landets høyeste uregulerte fossefall, og 273 meter fritt fall synes imponerende. Det er ingen hast med å komme hit, fossen har nemlig vært fredet siden 1924. Det besøket måtte for vår del utsettes til en annen gang.

Fylkesvei 53 fører oss oppover flere korketrekkere mot øst, for det er i den himmelretningen vi skal. Oppover den ganske så smale veien, og mellom alle hårnålstunnelene, finner vi en og annen lomme å stoppe for å beskue Øvre Årdal og industrianlegget til Hydro ovenfra. Det er først da det går opp for oss hvor enormt stort det er.

Du skal få vite at fra Øvre Årdal går det også en annen fjellovergang. Den er privat og vinterstengt. Om sommeren betaler man i en bom, og kan da kjøre Tindevegen nord til Turtagrø på Sognefjellsvegen.

 

Vår ferd går over Tyin

Etter hvert som vi kommer oppover i fjellet vides landskapet ut, svingene blir mindre krappe, og det kommer et og annet vann til syne. Om ikke alt for lenge utvides horisonten betydelig og vi kommer opp på høyfjellet. Dette er et hytteområde, ikke veldig tett, men øyensynlig populært. Veien mellom Årdal og Tyin er helårsvei, men vi har vel alle hørt radiomeldinger om et eller annet fra strekningen Tyin-Årdal. For det er til Tyin vi kommer, det store vannet der Sogn og Fjordane slutter og Oppland tar over. Vi er kommet til vannskillet, og skillet mellom Østlandet og Vestlandet. Landskapet, 1084 meter over havet, er betagende. 

Fv53 tar oss til sørenden av Tyin og deretter er det nedoverbakke. Til Tyinkrysset det bærer, med alpinbakker og hyttegrender. Det er her vi igjen møter på E16 som har kommet opp fra Lærdal og herfra følger vi europaveien videre nedover dalen. Det går jevnt nedover, og med økende grad av vegetasjon og bosetting erkjenner vi at det nå er det Valdres vi skal utforske. 

 

Vi skal inn i hjertet av Valdres

Valdres er både et dalføre og i utvidet forstand et landskapsområde i det indre av landet. Seks kommuner med om lag 16.000 innbyggere inngår. Regionsenteret er Fagernes. 

For mange vil det virke litt sært, men for Sandalsand var det helt kurant å velge flere stavkirker som stoppesteder på vår ferd gjennom Valdres. De første var Øye og Høre i Vang kommune, den tredje var Lomen i Vestre Slidre, og den fjerde ble Hegge i Øystre Slidre. Alle fire har fått egne artikler, til liks med andre besøkte stavkirker. Øye ligger ved vestre enden av Vangsmjøse, en innsjø så lang og dyp at det går flere sagn om den.

Høre stavkirke ligger som en avstikker oppover i lien over E16 og tilbyr ikke bare et blikk inn i middelalderen, men også et flott utsyn over dalen nedenfor. Når vi så beveger oss videre mot Lomen stavkirke, også den med en betagende setting høyt oppe i dalsiden, har vi kommet innover Slidrefjorden, som har fått endestavelsen grunnet sin lengde og ikke fordi det er en fjord. Landskapet ellers rundt her er preget av skog og kulturlandskap holdt i hevd av en rekke gårdsbruk. 

 

Inn for landing for dagen

Dette var en biltur fra Sogn til Hardanger via Valdres og Hallingdal, og vi var som sagt nå kommet til Valdres.

Vi hadde lagt inn ett stoppested, eller rettere sagt overnatting, på Herangtunet Boutique Hotel like sør for Heggenes. Navnet er moderne og fancy, men tunet er i realiteten et aldri så lite folkemuseum med bygninger flyttet inn fra andre deler av distriktet og satt sammen til et hele. Dette var veldig bra, og jeg har definitivt inkludert stedet i artikkelserie om særpregete overnattingssteder i Norge.

Etappen fra Lærdalsøyri til Herangtunet er på kartet 200 km eller 3,5 timers kjøring. I utgangspunktet syntes det veldig overkommelig for en dagsetappe, og ga på planleggingsstadiet rom for en utflukt mot nord. Jeg hadde nemlig et sterkt ønske om å ta for meg Nasjonal turistveg Valdresflye før vi parkerte for kvelden ved Herangtunet. Det viste seg å være lite forenlig med en avslapningsferie. Vi droppet dermed Valdresflya. På kartet ligger likevel akkurat denne strekningen, med mulige stoppesteder underveis, inntegnet. Til nytte for de av leserne som ønsker å prioritere annerledes.

 

Videre i Valdres

Neste dag dro vi videre sørover i Valdres, og da til regionsenteret i Fagernes. Fagernes ligger i Nord-Aurdal kommune. Senteret i seg selv byr etter hva jeg kunne bedømme ikke på så veldig mange grunner til å stoppe. Lokalbefolkningen får ha meg unnskyldt min mulige naivitet. Det ligger likevel en stor attraksjon like i utkanten som heter Valdres Folkemuseum. Som for andre folkemuseer landet over, må jeg bare si at det var en stor opplevelse for både ung og gammel. Museet er svært aktivt av seg, og har mye å by på. 

 

Fra Fagernes går hovedveien mot Vestlandet først E16 noen få kilometer før den svinger til høyre innover Fv51 og opp mot Gol. Vi valgte en annen vei, omtrent utelukkende grunnet navnet. Den heter Panoramaveien, er nærmere seks mil og går mellom Fagernes og Hemsedal. Vi fortsatte sørover gjennom Hemsedal på Rv52 til Gol. Tettstedet og kommunen har samme navn.

 

Over fjellet mot vest

Gol sentrum er ikke all verden. Så er det sagt. Vi kjøre litt rundt og fant ingen grunn til å stoppe. Det gjorde at vi fortsatte vår ferd som planlagt oppover Rv7 i retning Geilo. Vi kjørte innom stavkirken på Torpo på veien, men ellers hadde jeg ikke klart å identifisere spesielle grunner til å stoppe videre oppover dalføret i Ål kommune. Vi ankom Hagafoss i Hol kommune og svingte videre mot Geilo. Ved Hagafoss går forresten Fv50 over til Aurland.

Bortsett fra vintersport, og som grunnlag for turer i fjellheimen hele året, har Geilo lite å by på. Sorry. Vi dro bare rett gjennom. Både Fagernes, Gol og Geilo er sannsynligvis funksjonelle sentra for lokalbefolkning og fritidsreisende. Kanskje med unntak av Fagernes, er der behov for å utvikle sentrene til noe mer enn veikryss med innlagte forsinkelser. 

Etter Geilo fortsetter vi i Hol kommune og kommer først til Ustaoset og deretter Haugastøl. Her starter Nasjonal turistveg Hardangervidda, en av mange beretninger i serien om turistveger. Akkurat denne ferden går 67 km over vidda og ned mot Eidfjord ved Hardangerfjorden. Det er stadig Rv7 vi kjører. 

Haugastøl er også siste stasjon på Bergensbanen det er praktisk mulig å komme til med bil og gå på toget i vestlig retning. Neste stasjon er nemlig Finse og derfra er det Rallarveg vestover mot Flåm.

 

Tilbake på Vestlandet

I grunnen er det slutten på denne biltur fra Sogn til Hardanger via Valdres og Hallingdal. Vi forlot Eidfjord kommune og kom inn i Ullensvang. Mer konkret tok vi av Hardangerfjordbrua på Rv13 inn den lange Sørfjorden og endte dagen på Tyssedal hotell nesten helt innerst. Hotellet var så bra at jeg inkluderte det i min artikkelserie om særpregete overnattingssteder i Norge. Ellers er Tyssedal et utmerket reisemål i seg selv. Her er mye å finne for de som er opptatt av norsk industrihistorie. Dessuten er Tyssedal utgangspunkt for vandreturer inn til Trolltunga. Neste dag var for vår del en ren transportetappe hjem til Stavanger.

Fire dager på veien var hektiske, ga en rekke opplevelser, og ikke minst grunnlag for mange artikler på Sandalsand. Dette er en av dem. Takk for at du leste så langt. 

 

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Pin It on Pinterest

Share This