Sandalsand Global >>
Hermetikken var Stavangers vei inn i det industrialiserte samfunn. Tusener fant sitt levebrød på fabrikkene, i fiskeriene og i de næringene som vokste fram i tilknytning til denne aktiviteten. Norsk hermetikkmuseum forteller alt.
Norsk hermetikkmuseum har siden 1982 holdt til i Gamle Stavanger. Siden 2021 er museet samlokalisert med Norsk grafisk museum og markedsført under fellesbetegnelsen IDDIS. Sandalsand har valgt å beholde denne omtalen av hermetikkmuseet, for det lever i beste velgående. Nyversjonen av Norsk grafisk museum og fellesarealet blir fortalt for seg.
LES MER: IDDIS og Norsk grafisk museum
En mangslungen næring
Et av de største firmaene i hermetikkindustrien var Chr. Bjelland. Museet kan opplyse at i lønningsboken til Chr. Bjelland & Co, 1916, fabrik no. 6, finner vi disse yrkene knyttet til hermetikkfabrikkene: Formann, 2den formand, maskinist, motorfører, kontrollør, falser, røyker, presser, lagerarbeider, kjører, pakker, presseformand, vasker, sjøhusmand, klipper, damper og haandtlanger. For kvinnene; Læggerske, traæderske, vasker, pakkerske, bestyrerinde, 2den bestyrerinde og lagerbestyrerinde.
Bjelland ble svært rik, men det gjorde også andre fabrikkeiere. I 1911 tjente for eksempel fabrikkeier C. Houge Thiis 30 000 kroner. Samme året tjente to kvinnelige hermetikkarbeidere i følge ligningsprotokollene 400-600 kroner. Menn tjente ofte 2,5 ganger så mye som kvinnene, selv om yrkene varierte (da som nå). Hermetikkindustrien var en storforbruker av kvinnelig arbeidskraft.
Arbeidsdagene var mange og lange. En normal arbeidsuke for en arbeider rundt 1900 var 56 timer i uken. Det var 10-timersdag fra mandag til fredag. Lørdag jobbet de «bare» 6 timer. På denne tiden begynte overgangen til 8-timersdag, en overgang som tok lang tid.
Hermetikkmuseet
Den som vandrer hovedgata i Gamle Stavanger, Øvre Strandgate, vil lett finne fram til det museum som viser hele denne historien.
Norsk hermetikkmuseum er et nasjonalt og regionalt industrimuseum som formidler industri- og hermetikkhistorie. Museet åpnet i 1982 med ansvar for å samle inn, forske på og formidle industrihistorie med tilknytning til regionen til et lokalt, regionalt og nasjonalt publikum, men også på internasjonalt nivå.
Museet holder til i en gammel hermetikkfabrikk, du ser det blant annet på pipa. Her får vi et innblikk i hva Stavanger ble bygget på fra slutten av 1800-tallet og til inn på 1960-tallet. Museet tilbyr veldige interessante, levendegjorte utstillinger – og kunnskapsrike guider.
Ordet hermetikk kommer fra den greske guden Hermes, som betyr den aller største. Grekerne mente at Hermes hadde magiske krefter og kunne gjøre skatter og beholdere utilgjengelige (Kilde: Museet)
Her får man også smake nyrøykt brisling, man får øve seg på å legge brisling i boks (plastfisk, vel og merke), og man får et innblikk i hvordan den etter hvert så viktige grafiske industrien vokste fram med basis i grafisk utforming og produksjon av etiketter – de såkalte iddisar. Maskinindustrien vises også fram, inklusive den teknisk-industrielle utviklingen som gjorde masseproduksjon av hermetikk for verdensmarkedet mulig.
Arbeiderboligen (Thilohuset)
I museets bakgård, eller til siden når vi står i Øvre Strandgate, finner vi også Arbeiderboligen, et lite hus som er innredet etter forskjellige tidsepoker på 1900-tallet. Første etasje viser 1920-tallet og andre etasje 1960. Det er en utrolig fascinerende vandring gjennom den relativt nære forhistorien. Gode vafler får vi også.
Smedmester Peder Thilo bygget huset i 1836. Yrket gikk igjen i familien i flere generasjoner. De bygget et lite tilbygg mot sør i 1856-1868. Den siste som bodde her, Anna Thilo, var enke. Tidvis ble huset derfor kalt «enkesetet», eller bare Thilohuset. Huset ble også leid ut til andre enker og til ugifte kvinner. Sistnevnte gruppe leieboere ga også tilnavnet «jomfruburet».
Eiendommen, Øvre Strandgate 90, fikk museet overdratt fra kommunen i 1997. Siden 2001 har dette vært en del av utstillingene til Norsk hermetikkmuseum, nå IDDIS. Hensikten med å gjenskape tidstypiske interiører fra nevnte to tiår har vært å vise hvordan folk levde på en tid hvor hermetikken var et viktig levevei. Derfor kalles bygningen nå for Arbeiderboligen.
En gang jeg kom hit, kvapp jeg til da jeg entret kjøkkenet i andre etasje. Der satt en eldre kvinne med sin voksne datter og drøste. De virket hjemmeværende her og jeg lurte i brøkdelen av et sekund på om jeg hadde gått feil. Men den gang ei. For de som har levd en stund, vil det være mye gjenkjennelse å spore i dette huset. Følelsen av å være hjemme kan nok mange få seg.
Museet opplyser som en kuriositet at det under møbleringen av Arbeiderboligen, var lettere å skaffe inventar og andre gjenstander fra 1920-årene enn 1960-tallet. Årsaken var at kvaliteten på gjenstandene var langt høyere på 1920-tallet enn senere, særlig på metall og tre.
Finn fram
Her er et kart som viser plasseringen av museet. Etter åpningen av IDDIS er museets inngang nå felles med Norsk Grafisk Museum, i den gamle fabrikkens bakgård. En gå-tunnel leder fra Øvre Strandgate.
Les mer
Gå til IDDIS museum sin nettside for praktisk informasjon om åpningstider og mer.
Her på Sandalsand kan du lese om Gamle Stavanger. Byens maritime næring er godt beskrevet i Stavanger maritime museum. Finn også fram til alle artikler fra Stavanger kommune og Rogaland fylke.
Bildene og teksten i denne artikkelen er blitt oppdatert siden første gangs publisering.
