Sandalsand Global >>
16. mars markerer kvenene i Norge seg selv, sitt språk, kultur og sin historie. Vi skal se litt på hvem de er og litt om deres historiske bakgrunn.
Om dagen 16. mars
Selve datoen, kvenfolkets dag, synes å ha to utgangspunkt. En svensk versjon er at 16. mars 1340 inngikk den svenske kongen en avtale med kvenene, eller rettere sagt handelsmennene som gikk under navnet birkarlene. I Norge knyttes det opp til at den første norsk-kvenske organisasjonen ble stiftet i 1984, på denne dagen.
Det har imidlertid vært uenighet innad og mellom landene om hvilken dag som skulle velges. I Sverige har den finsktalende minoriteten valgt å holde på Tornedalingarnas dag som er 15. juli.
Kvenflagget
Bildet som illustrerer denne artikkelen er kvenenes flagg eller «kvenflagget». Flagget er utformet av Bengt Johansson-Kyrö. Han hentet motivet fra solrosen (auringonkukka) som inngår i den kvenske kulturens tradisjonelle motivkrets. Motivet er funnet på gjenstander i det kvenske området, og brukes gjerne i kvensk kunsthåndverk.
Flagget er fra 2007, og har brukt noen år på å få aksept og komme i bruk. I dag heises det i både Norge og Sverige av de som ønsker. Verken flagg eller datoen 16. mars har offisiell norsk status.
LES MER: Norges flagg og flaggdager
Hva er en kven?
Kvener er finsktalende som levde midlertidig eller fast i Nord-Norge fra 1500-tallet og framover. Historikere påpeker at begrepet var i bruk allerede på 800-tallet, av Ottar fra Hålogaland som var på tur til kongen av England. Innvandringen var særlig sterk på 1800-tallet. Noen mener det ikke gir mening å kalle finske innflyttere i etterkrigstiden for kvener, og setter sluttgrensen til tiden før 1945. Alle holder skogfinnene på Østlandet utenom. Som vi skal se under, er det rett mange som fornekter hele begrepet kven.
De finsktalende kom fra det som i dag er Nord-Sverige og det nordvestlige Finland, og i særdeleshet Tornedalen i grenseområdene. Inntil 1809 var Finland en del av Sverige, før landet ble et storhertugdømme under tsarens Russland. I grensetraktene møttes de to språkgruppene, de svensktalende og finsktalende. Det var de finsktalende som dro nordover og inn i det norske territoriet.
De kunne være handelsreisende eller omreisende håndverkere, men bosettingen ble med århundrene mer fast. Foranledningen kunne være uår, kriger og faktisk i perioder overbefolkning på finsk og svensk side.
Både på 1700- og ut over på 1800-tallet var også norske myndigheter svært positive til denne innvandringen. De ønsket å fylle opp landsdelen med undersåtter for å understreke norsk suverenitet. Norsktalende ble flyttet med tvang eller fristelser, men antallet svarte ikke helt ut etter forventningene. Den samisktalende lokalbefolkningen var for nomadisk eller lite integrerbar. Den første bølgen av finske innvandrere på 1700-tallet var regulære bosettere, mens den andre på 1800-tallet i stor grad var det vi i dag kaller arbeidsinnvandring.
Det var Johan Peter Vinikka som i 1851 førte opp det som i dag heter Tuomainengården i Vadsø. Han hadde som mange andre utvandret fra Tornedalen i Sverige i 1845 og slo seg ned i «kvenbyen» Vadsø.
Hvor bosatte kvenene seg?
De finsktalende (kvenene) innvandrerne foretrakk å bosette seg med andre som talte samme språk og hadde samme kulturelle bakgrunn, og kanskje også slektsbakgrunn. Mange dro over fjellet og ned til Skibotn og videre ut til Lyngen. Andre dro litt lengre nord, nedover Reisadalen til kysten. Spesielt mange til dro til området rundt Altafjorden. Enda lengre mot nord samlet mange av kvenene seg rundt Porsangerfjorden, blant annet Børselv.
I nordøst var Neiden og Bugøynes sterke kvenske samfunn, og Vadsø ble regelrett kalt «kvenbyen». SNL skriver at på et tidspunkt mot slutten av 1800-tallet var nærmere 60 % av befolkningen i Vadsø av finsk herkomst. I 1845 ble det registrert rundt 1000 kvener i det daværende Troms fylke. I Finnmark var antallet rundt 1700, og der utgjorde de 13 prosent av befolkningen. Tretti år senere hadde antallet økt til 3500 (8 %) i Troms og 5800 (25 %) i Finnmark.
Alle stedene var det kombinasjonen av jordbruk og fiske som ble hovednæringen, i tillegg til håndverkervirksomhet. Samhandlingen med den samiske urbefolkningen gikk jevnt over nokså greit, men ikke uten gnisninger. Begge minoritetene, kvenene og samene, møtte majoritetssamfunnets fornorskingspolitikk fra slutten av 1800-tallet.
Språkutviklingen siden 1800-tallet
På norsk side ble de kalt kvener, men var altså i realiteten finner, eller kanskje vi skal si finlendere. Språket de tok med seg var finsk, men det ble omdøpt til kvensk på norsk side av grensen. I riktig gamle dager ble samer kalt for finner, så det var nok behov for å skille mellom folkegruppene.
Med årene utviklet dialektene i det finske språket seg ulikt i og innad i Nord-Norge, i grensetraktene mellom Finland og Sverige, og ellers blant majoritetsbefolkningen i Finland. Nyvinningene i riksfinsk ble ikke tatt opp i språket i de norske områdene. På sett og vis ble de hengende litt etter i den finske språkutviklingen, samtidig som kvensk tok opp i seg norske låneord. En liten parallell: I Québec forteller de at fransk i Frankrike har utviklet seg gjennom århundrene, mens den kanadiske varianten inneholder noen merkverdigheter fra 1700-tallet.
I de siste få tiårene har det vokst fram en slags nasjonalisme knyttet til det å være finskættet i Norge. Kanskje kan man si at en lingvistisk-politisk og etnisk-politisk bevegelse har forsøkt å gå samme vei som samene. Det vil si at mange både har tatt til orde for at kvener er et eget folkeslag, og at kvensk skulle være et beskyttet minoritetsspråk i Norge.
I all hovedsak av politiske årsaker valgte norske politiske myndigheter på begynnelsen 2000-tallet å definere kvensk som et eget språk, selv om det språkfaglig sett mest var en dialekt av det finske språket. Det betyr at kvensk i dag sammen med romanes og romani, har anerkjennelse som minoritetsspråk i Norge. Samisk er til sammenligning løftet opp som offisielt språk. Språk er altså også politikk.
Selvforståelsen av det kvenske
Det at det tar tid å bli enige om flagg og festdag kan ses på som illustrasjoner på at det på ingen måte er enighet blant norske statsborgere av finsk avstamning. De er ikke enige om hva de skal kalle seg. Mange kaller seg norskfinner og sier de taler finsk. Begrepene kven og kvensk er svært omstridte, og vurderes av norskfinner som negativt ladete begreper.
Norge ville ikke vært Norge om det ikke også medførte et vell av interesseorganisasjoner, til forsvar for de ulike syn. Mange finskættede synes å være mest opptatt av at de gjennom generasjoner har blitt integrert inn i det norske, og er bare måtelig opptatt av å ta vare på den finske delen av sitt opphav. På det viset har disse kanskje mye til felles med sjøsamene.
Sterke grupper er likevel svært aktive i å promotere kvensk kultur, språk og så videre, og få etablert kvenske institusjoner knyttet til det. Slik sett er framhevingen av det kvenske et uttrykk for samtidens søking etter identitet. I dag er det ca. 5000 (2000-8000) som til en viss grad evner å kommunisere på kvensk/finsk.
Status som nasjonal minoritet
Dessuten: Enten de kaller seg kvener, finskættede, etterkommere av finske innvandrere, eller norskfinner så har de en viss offisiell anerkjennelse. De er nemlig anerkjent som nasjonal minoritet i henhold til Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Nasjonale minoriteter er etniske, religiøse og/eller språklige minoriteter med langvarig (over 100 år) tilknytning til landet de bor i. I Norge har også jøder, rom, romanifolket og skogfinner en slik status.
Hvor mange finskættede eller kvener bor det i Norge?
I likhet med språkspørsmålet og navnebruken, hersker det stor usikkerhet og uenighet om antallet kvener i dag. Offisielt har man i Norge antydet 10-15000 mennesker av finsk avstamning. Noen av organisasjonene jekker opp tallene til det doble eller tredoble.
Men, dersom din tipp-tippoldefar innvandret fra Tornedalen i 1885, giftet seg samisk og fikk norske etterkommere i flere generasjoner, hvor kvensk blir du? Det blir i realiteten ganske meningsløst å telle antallet kvener i Norge i dag. Kvensk institutt formulerer det ganske godt: «Den typiske moderne kvenen er en norskspråklig nordmann som kjenner sin slektshistorie.» Da er du kvensk om du vil, og nærmere sannheten kommer man knapt.
Bildet under viser kvenmonumentet i Vadsø. Under avdukingen i 1977 var tre statsoverhoder til stede. Det heter at «Gjennom dette minnesmerket ble kvenene, de finsktalende innvandrere synliggjort som en egen gruppe og deres historiske betydning ble anerkjent.» Det er positivt å hedre dem på dette viset. Dette var mennesker som søkte et bedre utkomme i et annet land enn sitt fødeland, og som gjennom sitt virke var med på å bygge Norge. Og det fortsetter innvandrernes etterkommere å gjøre i dag. Parallellen til nordmenn som utvandret til USA er påtakelig.
Les mer
I tillegg til de lenkene som er lagt inn i teksten, kan du lese NRK sine nyhetsoppslag 16. mars 2022 og 16. mars 2023.
Her på Sandalsand kan du lese artikler om samisk kulturhistorie, en historie som i stor grad utfolder seg i den samme delen av Norge. Se samleoppslaget og les dessuten artikkelen om Samefolkets dag.
