Skoltebyen og St. Georgs kapell i Neiden

Sist endret 26.06.2022 | Publisert 05.02.2021Gårdstun, Kultur, Museer, Religion, Troms og Finnmark |

Anslått lesetid:

Skoltebyen øst i Finnmark er et fredet kulturmiljø. Den er i et eksklusivt selskap, for vi har bare et dusin slike helhetlige miljøer i Norge. Kulturmiljøet i Neiden skal sikre og ta vare på minnene etter en nå nærmest utdødd kultur og religionsutøvelse, skoltesamenes.

Aller først, her er et overblikk

I det østre Finnmark finner vi den brede Varangerfjorden. I mot sør har den en lang avstikker inn Kjøfjorden som går over i Neidenfjorden og avslutter i Munkefjorden. Mellom de to sistnevnte renner Neidenelva ut i havet. Elveutløpet strekker seg over mange kilometer og har et naturlig startpunkt i Skoltefossen. Selve elva har sin opprinnelse i det nordlige Finland, men ender altså her.

Neidenelva har i århundrer vært en svært lakserik elv, men lengre opp enn til fossen kom ikke laksen. Derimot ble de stående og gyte her, i enorme mengder. Det var derfor den østsamiske befolkningen i området, de som vi gjerne kaller for skoltesamene, anla sin sommerboplass like ved fossen. Boplassen ble blant annet kalt skoltejordet fordi den ligger på et flat terrasse på sørsiden av elvebredden. Det vanligste og etter hvert mer offisielle navnet er Skoltebyen.

Århundrers nomadeliv ble gradvis satt under press og til slutt avviklet. De gjenværende skoltesamene samlet seg som faste bosettere her i Skoltebyen. Heller ikke dette siste samlingspunktet overlevde presset innenfra og utenfra. Nå er det kun én fastboende her som kaller seg skoltesame, og det skal kun være under ti personer i Norge som snakker språket.

Skoltebyen er fra 2000 fredet. Formålet med det er i forskrift fastsatt slik:

Formålet med fredningen er å sikre og ta vare på de kulturhistoriske, religiøse og landskapsmessige verdier som Skoltebyen representerer og hindre en bruk av området som forringer disse verdiene. Fredningen omfatter så vel overordnete trekk i kulturmiljøet, som enkeltelementer og sammenhengen mellom disse elementene. Fredningen skal videre legge til rette for en bruk som kan bidra til formidling, vedlikehold og utvikling av østsamisk kultur.

(Lovdata)

Denne artikkelen

Vi skal for det første ta for oss de kulturhistoriske verdiene som omtales i fredningen, og hva som konkret er fredet. Det er om lag 100 kulturminner i området, blant annet fem fredede bygninger, spor etter gammer, forsenkninger etter laftede tømmerhus og svært mange graver.

De landskapsmessige verdiene blir mindre omtalt, men vi skal for det andre se på det religionsmessige grunnlaget for fredningen. Vi finner nemlig St. Georgs kapell i Skoltebyen. Det er Norges minste kirkebygg, Finnmarks eldste kirkebygg og det eldste ortodokse gudshus i Norge. Hvorfor ortodoks? Jo, skoltesamene ble kristnet fra Russland, til dels før kristningen av andre samiske områder sørfra.

Vi stiller også spørsmålet om hvordan det er å komme hit på en biltur langs E6 lengst mot nord og øst i landet. Saken er nemlig at det vi finner synlig, er veldig lett å overse selv når man vandrer gjennom området. Skoltebyen er ingen by, og var ingen by. Det er forhistorien som utgjør det mest spennende element for besøkende til denne gamle boplassen, dette fredete kulturmiljøet.

Kulturhistorien

Neiden i riktig gamle dager

Veidekulturen på nordkalotten går tusener av år tilbake, og den samiske befolkningen regnes som et urfolk. Det antas at inndelingene av siidaer kan ha oppstått i årtusenet før Kristus. Den kjennetegnes blant annet av en halvnomadisk tilværelse i form av flyttinger med årstidene til ulike deler av sine områder.

Siida-begrepet karakteriserer imidlertid ikke bare et geografisk territorium, men også levesett og samfunnsstruktur, eller det som vi i fjerne himmelstrøk kanskje ville kalt stammesamfunn. Siidamedlemmene hadde felles bruksrett til landområdet. Den ble styrt av et eldsteråd, norraz. Rådsmøtene fant sted i de delene av året når familiene var samlet, og besluttet fordelingen av fiske- og fangstplasser mellom familiene. En del av arbeidet, som laksefiske, fangst av bever og jakt på villrein, ble organisert som fellesoppgaver.

Neidensiidaen var den vestligste av de østsamiske siidaene. Som vi skal se nedenfor, hadde de sin sommerboplass i det vi kaller Skoltebyen. Men når begynte de med det? Akkurat det er veldig uklart, men en sølvskatt fra 1000-tallet tyder på at det minst har vært siden den gang. Det eldste dokument er fra 1517 i form av et tsarbrev som beskriver Neiden-siidaen som russisk skatteland.

Og hvor mange var de? Vel, i følge anslag besto Neidensamene i år 1700 av 17 familier, i 1825 var der fem familier og i 1926 det samme. Antallet var altså svært beskjedent.

Hvor levde østsamene, og hvorfor heter det skoltesamer?

Illustrasjonen under viser skoltesamenes tradisjonelle områder i det som i dag er Øst-Finnmark, nordlige Finland og de nordvestlige deler av Russland. Samene delte altså sine territorier opp i siidaer, eller sijdd på skoltesamisk. De to vestligste, Neiden- og Pasviksiidaene, dekket et område som i dag delvis er Norge, men i hovedsak over grensene og inn i Finland og Russland.

Ordet skoltesamer er av uklart opphav. Lenge verserte historien om at det skyldes at vernepliktige menn i fellesdistriktet skulle ha forsøkt å unngå krigstjeneste gjennom å vaske håret med saltlake for å bli skallet. Andre mener det kommer av en omskriving av Kola og viser til folkets religiøse tilknytning til den ortodokse kirken. Noen i Norge foretrekker begrepet østsamer, men øst i Russland og sør i Finland får de ikke det begrepet til å passe inn rent geografisk. Derfor er også skolt det begrepet som brukes i Finland.

Det historiske området til skoltesamene

Det historiske området til skoltesamene. Siidaen Neiden (Njauddâm sijdd på skoltesamisk) ligger oppe til venstre, sør for Varangerfjorden. 

Et nomadeliv – skoltenes bosteder gjennom året

Det ble jaktet villrein, men også holdt tamrein og med tiden sauer. Bosettinger ble etablert der man enten bodde sammen hele siidaen eller hver familie for seg, avhengig av hva de fire årstider ga av livs- og næringsgrunnlag fra naturens side. Flyttemønsteret, slik det var på slutten av 1800-tallet blant det som omtrentlig utgjør de norske skoltesamene, framgår av tegningen under.

Finnmark - Sør-Varanger - Kirkenes - Grenselandmuseet - Østsamenes boplasser

Dette kartet henger på Grenselandmuseet i Kirkenes. Det viser Neiden- og Pasviksiidaenes flyttemønster på slutten av 1800-tallet, med avmerking av boplassene gjennom årstidene. Skoltebyen er den hvite firkanten øverst til venstre, altså sommerboplassen.

I Neiden var tradisjonen slik at de om vinteren oppholdt seg inne i landet med reinsdyrflokken sin, i det som i dag er finsk Neiden. På våren spredte de seg utover fjordarmene etter et kort opphold i Skoltebyen for å legge fra seg vinterutstyret. Denne årstiden brukte barn, kvinner og eldre til å fiske etter laks og ørret ved fjorden. Mennene dro lengre ut på fjorden og fisket etter sei og torsk.

Da sommeren kom, flyttet alle inn til samme boplass, Skoltebyen. Der var det laksefisket i elva som var hovedsysselsettingen. På slutten av sesongen kom det årlige besøk fra de ortodokse munkene ved Pasvik-klosteret, senere Kola-klosteret for å døpe nye medlemmer av menigheten og holde messer. Da høsten kom, brøt familiene opp og dro til hver sine fiske- og fangstplasser ved innsjøer i innlandet, eller langs elvebredden lengre opp i Neidenelva.

Det var ikke bare fiske som de livnærte seg på og arbeidet med, også bærplukking, båtbygging, tegerfletting og ulike sankeaktiviteter ellers. Foruten gammer, var mindre tømmerbygninger vanlige bygg for å oppbevare redskaper, utstyr, eller å bo i.

Det tradisjonelle leveviset døde langsomt ut

Det foregikk gjennom århundrene er utvikling i østsamenes måte å leve på. De gikk gradvis over fra å drive med jakt på villrein, og annen jakt og fiske, til å drive med reindriftsnomadisme over enda større områder. Det satte de gamle siida-territorier under press. Noen valgte også å bosette seg fast et sted, og gikk over til å drive med jordbruk og fiske som hovednæringer.

Dessuten fant det sted et omfattende påtrykk fra omverdenen. De rike naturressursene hadde i århundrer lokket nordmennene fra sør med handelsvirksomhet. Ut over i tiden etter høymiddelalderen økte også bosettingen, og den territoriell ekspansjonen ble forsterket med aktiv myndighetsutøvelse. Det gjorde også svenskene og fra øst var det et ekspanderende russisk tsarrike som øvet påvirkning.

Denne delen av landet var lenge et felles skattland mellom Danmark-Norge og Russland. Som følge av kristningen av østsamene fra den russiske siden, var imidlertid samene underlagt russisk kirkeordning og rettslig styre.

Grensedragninger la bånd på utøvelse av næringen

De første formelle grensedragningene fant sted i 1751, men det var grensedragningen mellom Norge og Russland i 1826 som fikk størst betydning. Den ga samene valget, innen seks år, å velge hvilket statsborgerskap de skulle tilhøre. Pasvik-siidaen ble delt i to på langs, langs elva, mens Neiden-siidaens sydlige del ble finsk territorium. Den gang var Finland under russisk overhøyhet. Neidensamene valgte i hovedsak å bli norske borgere.

Her kan vi skyte inn at dette faktisk er en av de aller eldste europeiske grenseavtaler som fremdeles gjelder. For øvrig gikk grensen mellom østsamene og sjøsamene i Varanger i Bugøyfjorden, like øst for Neiden.

Migrasjon, lovtolkninger og fornorsking gjorde vondt verre

Det som kanskje var enda verre for den tradisjonelle østsamiske, eller skoltesamiske kulturen, var at norske myndigheter gikk inn for å dyrke landet. De inviterte inn finske gårdbrukere til Neidendalen, særlig etter 1840. Det var imidlertid ikke bare her, for finsk bosetting økte over hele Øst-Finnmark. De norske finlenderne, som vi i dag gjerne omtaler som kvener, satte ytterligere press på det samiske leveviset.

I Neiden ble det konkurranse om naturressursene, og ikke minst ble laksefisket utfordret. Enda flere samer valgte å bli bofaste, og i særdeleshet ble sommerboplassen i Skoltebyen attraktiv nettopp på grunn av laksen. En dom i 1848 slo imidlertid fast at samene ikke hadde enerett på det lukrative laksefisket, og noen år senere mistet de også retten til å drive med rein.

Det sluttet ikke med det. Norske myndigheters iver etter å sivilisere samene ble inn mot slutten av 1800-tallet enda hardere. Her finner vi for så vidt paralleller i europeiske kolonimakters framferd i andre deler av verden. Det litt underlige var at mens nasjonalromantikken, og søking etter det opprinnelig norske, satte et sterkt preg på 1800-tallets Norge, så skjedde det stikk motsatte lengst mot nord. Skoltesamenes livsgrunnlag, nedarvete rettigheter, språk og kultur ble ikke oppfattet som bevaringsverdig, snarere tvert om.

Skoltesamisk kultur nå og framover

Som sagt har fredningsvedtaket i 2000 som formål å blant annet legge til rette for formidling, vedlikehold og utvikling av østsamisk kultur. Nå kan ikke framtiden vedtas, den må skapes, som noen ynder å si.

Østsamer, skoltesamer eller etterkommerne av Neidensamene bor i realiteten over store områder, og mange er kanskje heller ikke oppmerksomme på denne delen av sitt opphav. Språket er en egen dialekt innen samisk, men det snakkes kun av under 10 i Norge, kanskje 20-30 i Russland og 300-350 i Finland. Og som nevnt er det en fastboende skolt igjen i Skoltebyen.

På den annen side er det en del som skjer, blant annet hos museet som ligger et par kilometer nord for Skoltebyen. Mer om museet senere, først skal vi se nærmere på hvorfor Skoltebyen inntar en helt unik plass i norsk og russisk kirkehistorie.

Religionshistorien

Den hellige Trifon, St. Georgs kapell og den ortodokse tro

Trifon av Petsamo (ca. 1495-1583) var en russisk munk som engasjerte seg sterkt i kristningen av nord-russiske områder på Kola og vestover, inn i det som i dag er Norge og Finland. Han holdes svært høyt i den ortodokse kirken, og er kanonisert. Trifon, skoltenes apostel, grunnla et kloster i Petsamo og fikk bygget flere kirker på Kola. Det var også han som stod bak byggingen av kapellene i Pasvik og i Neiden. Det var av denne grunn at østsamene ble kristnet før andre samiske grupper.

Tsar Ivan IV hadde i et gavebrev fra 1565 lagt de skoltesamiske distriktene inn under klosteret i Petsjenga. Samme år ble kirken ved Pasvikelvas vestre bredde innviet, til ære for de hellige fyrstene Boris og Gleb. Deretter ble et lite kapell i Neiden ført opp og vigslet til Sankt Georg.

I starten var det Trifon selv som på årlige visitaser kom og døpte nye medlemmer av menigheten. Det skjedde i en kulp i Neidenelva, like ovenfor Skoltefossen. Den hellige Trifons kulp, og faktisk hele elva, er av denne grunn regnet som hellig. En gravplass ble anlagt rundt kapellet.

Årlige gudstjenester og seremonier

Det var ikke stor aktivitet ved St. Georgs kapell, men det må nok aller mest skyldes at det bare var deler av året at menigheten faktisk var samlet i Skoltebyen. Man innstiftet etter byggingen en fast årlig tradisjon. På slutten av laksesesongen, i august, kom det munker og prester fra klosteret i Petsjenga for å holde messe og utføre dåpshandlinger. Da klosteret i Petsjenga ble brent i 1589 var det klosteret i Kola som overtok ansvaret for seremoniene.

De årlige seremoniene fortsatt fram til 1925. Som du kan lese om senere i artikkelen, led kapellet en heller ublid skjebne i årene etter.

Et lokalt initiativ fra Neiden førte imidlertid til gjenopptakelse av de årlige gudstjenestene fra og med 1965. De holdes fremdeles i hevd. Det betyr at det hver sommer finner sted en ortodoks pilegrimsferd i skoltesamiske områder i Finland og Norge. Avslutningen er en høytidelig gudstjeneste og vannvielsesseremoni ved St. Georgs kapell i Skoltebyen, i Neiden.

St. Georgs kapell har stor symbolsk betydning

St. Trifon er altså en viktig mann i den ortodokse kirken, og kapellet i Neiden skal være den eneste bygning han førte opp som fremdeles står. Trifon er satt særskilt pris på av Russland og den russisk-ortodokse kirken. Det understrekes av at da grensen skulle trekkes i 1826 ba russerne om at kirken i Boris Gleb (som altså egentlig var to mannspersoner, men framstår som navn på et sted) skulle bli del av tsarriket. Til gjengjeld fikk Norge store landområder mot nord og øst. Det lille arealet rundt Boris Gleb er eneste russiske territorium på vestbredden av Pasvikelva.

Så kan man selvsagt spekulere eller undre seg over, i hvilken utstrekning samene her faktisk ble kristnet og om de ga helt avkall på sin tidligere religion etter 1500-tallet. Det kan være god grunn til å betvile det.

Noen bilder fra Neiden, rundt 1900

Den følgende bildeserien er unik og veldig spennende. Alle bildene er tatt av Ellisif Rannveig Wessel (1866 – 1949). Hun var meget samfunnsengasjert og dro rundt i Finnmark med kamera på nakken for å dokumentere livet på bygda blant vanlige folk. Wessel huserte i Kirkenes med sin mann distriktslegen. Bildene fra Neiden er tatt litt før og for det meste like etter 1900. De ligger på Digitalt Museum og er lisensmessig falt i det fri. Sandalsand har nedskalert bildene litt i oppløsning, og i stor grad brukt den forklaringsteksten de er utstyrt med på museets sider. Klikk og les.

Opplevelser på stedet i vår tid

Ankomst og hvordan det var å gå rundt på området

Sandalsand var på biltur langs E6 og hadde notert seg Skoltebyen som interessant å gjøre et lite opphold på. Tilgjengeligheten like ved hovedveien gjør det til en svært så praktisk affære. Det var imidlertid en litt underlig følelse å sette bilen fra seg på parkeringsplassen og vandre inn på området. Det var så lite.

Et halvmoderne bolighus malt i skarp grønn farge stod inne på området. En haug hadde et underlig lavt bygg på toppen, med et russisk-ortodoks kors på taket (2). Like bortenfor stod det en slitt liten hytte (3), og enda lengre borte en laftet koie (4). Foran den lå det et par sprukne elvebåter snudd opp-ned.

Buskaset var tett, men det var tydelig at elva rant like nedenfor. Dernest var det å følge elva og bare få meter etter dukket St. Georgs kapell (5) opp, også det oppført i laftet tømmer, og med et ortodoks kors på taket. Støpulen ved siden av la jeg ikke en gang merke til.

Kapellet, med hengelås på inngangsdøren, ligger innenfor et veldig enkelt gjerde på en liten høyde. Der er utsikt opp mot E6-brua over Skoltefossen, og enkelte spredte bygninger innimellom. Ingen av disse ga noe særlig inntrykk annet enn at de syntes bebodd. Mellom kapellet og de bebodde bygningene lå det enda et lite bygg av laft (8).

Tanker om «byen»

Og det var det. Jeg gjorde vendereis til bilen. Ved parkeringsplassen hadde jeg raskt kikket på en oppslagstavle med et kart og halvveis notert meg hva og hvor de forskjellige severdighetene lå i terrenget. Mens jeg gikk rundt tok jeg bilder av dem etter husken, men uten å reelt forstå betydningen. Jeg hadde slik sett ikke gjort hjemmeleksen.

Den gjorde jeg i etterkant, i forbindelse med skrivingen av denne artikkelen. Følgelig skal du få en nærmere beskrivelse av hva som i dag ligger i Skoltebyen i Neiden.

Nærmere om severdighetene i Skoltebyen

Nummereringen i avsnittet over om Sandalsands vandrerunde viser til nummereringen på kartet på oppslagstavlen, avbildet under. Flere av de nummererte stedene hadde jeg i min enfoldighet ikke observert, men her følger hele nummerrekken fra 1-10 med forklaringer. De er i stor grad hentet fra fredningsvedtaket.

Finnmark - Sør-Varanger - E6 - Neiden - Skoltebyen

Informasjonsplakat ved parkeringsplassen ved Skoltebyen. Klikk på bildet for en forstørrelse.

(1) Gammel skoltesamisk gravplass

Den ligger like bortenfor parkeringsplassen og strekker seg inn på et område som en periode fungerte som campingplass. Jeg lot meg ikke merke av noen av dem. Faktum er imidlertid at Anatomisk institutt i 1915 gjorde omfattende utgravninger og fjernet levningene av 94 personer. Ikke minst var hodeskallene av interesse. Instituttets undersøkelser viste at de eldste levningene var fra 1300-tallet.

Beinrester er også seinere kommet opp i dagen, og noen av de tidligere campinghyttene ble delvis bygget over gravene. Her kan det legges til at det var vanlig å grave de døde bare en halvmeter ned i jorda. Skikken var å plassere en gjenstand på toppen – for eksempel spaden som graven ble gravd ut med, eller en pulk.

(2) Gravhaugen

Gravhaugen med det lille sjelehuset, eller gravhuset på toppen, er rundformet. Gravhuset er veldig lavt og har et ortodoks kors på taket. Haugen rommer de utgravde levningene fra den antropologiske undersøkelsen. Den fysiske og seremonielle gjenbegravelsen fant sted i 2011, ledsaget av beklagelser fra norske myndigheter over hva som var blitt gjort.

(3) Onterihuset

Dette er en laftet bygning av flatøkset tømmer, antakelig bygget i 1870-årene. Det måler 3,8×3,2 meter og har en enkel innredning og panel på innerveggene. Her bodde Åndrei Jakobovitz med familie. Den bitte lille hytta står like inntil der campingplassen lå på andre siden av buskaset. Koia er blitt flyttet noen få meter siden oppførelsen.

Unummerert: Frans Hallonen-huset

Dette tidligere våningshuset i markant grønn farge er et såkalt gjenreisingsbygg fra etter andre verdenskrig. Campingplassen tilhørte denne gården, og der den nye gravhaugen nå ligger var det tidligere fjøs og låve. Huset inngår i fredningsområdet og disponeres av museet. Foreløpig er det ikke klargjort til særlig bruk, men nyttes etter hva jeg forstår under de årlige seremoniene i kapellet.

(4) Stabbur

Bak huset står det et stabbur av laftet tømmer, av usikker alder. Det er ca. 2,8×3,2 m og med en høyde under mønet på knappe 2 m. Stabburet sto opprinnelig nærmere dammen på fellesjordet. Etter krigen ble det en tid benyttet som bolig.

(5) St. Georgs kapell (fredet) og gravplass

Som nevnt ovenfor hører kapellet inn under Den ortodokse kirke. St. Georgs kapell er Norges minste kirkebygg, Finnmarks eldste kirkehus og det eldste ortodokse gudshus i Norge.

Interiøret domineres av 16 russiske panelikoner. Ellers finner man et alter og gamle ortodokse kors som har stått på kirkegården. De er av samme type som i dag pryder taket utvendig – og gravhuset bortenfor.

Tidfestingen er usikker, men årstallet 1565 går igjen, selv om det kan ha vært ført opp først noen år senere. Dagens versjon av kapellet er imidlertid ikke helt den originale. Tømmerveggene er opp gjennom historien blitt fornyet med nye tømmerstokker. En tidfesting av noen av stokkene ga en alder på 200 år. Det framkommer videre tydelige spor i konstruksjonen på at det kan ha vært bygget på finsk side av grensen og fraktet hit på vinterføre.

Som nevnt ovenfor ble de årlige messene avviklet i 1925. Kapellet vansmektet i mange år etter det og ble til og med brukt som stabbur og høysjå av de lokale, og som ammunisjonslager av tyskerne under krigen. Derimot ble det faktisk ikke stukket i brann da okkupasjonsmakten flyktet sørover. En kuriositet er det at støpulen ble satt opp etter krigen med en kirkeklokke av russisk opphav – den ble nemlig funnet i en russisk krigsfangeleir etter krigen.

Der er flere rester av graver innenfor kirkegårdsområdet ved kapellet, så vel som utenfor. De er ikke helt enkle å få øye på, dersom man ikke vet hva man skal se etter. Gravene gjenkjennes dels som søkk og dels som forhøyninger i terrenget. Formen er rektangulær som graver ellers.

(6) Flere gammetufter

Kartet viser til funn av flere tufter av gammer utenfor den inngjerdede gravplassen ved kapellet. De er runde og med en diameter på 3-3,5 meter. Noen av gammene var brukt til folk, andre til fe (eller snarere sauer).

(7) Rester etter badstugamme

Et stykke bortenfor ligger tuften eller ruinen etter en røykbadstue, antatt bygget rundt 1910. Opprinnelig var dette en felles badstue for hele Skoltebyen, som også ble brukt til oppvarming av vann for klesvask. Utenfor gammen sto i sin tid en stor jerngryte til oppsamling av det vannet som ble varmet i badstua.

(8) Stabbur (fredet)

Nokså alene ute på marka står det et laftet tømmerstabbur på 3,2×3,1 m. Høyden er 2,5 m ved mønet. Dette stabburet stod opprinnelig på Skolteholmen eller «de dødes øy» (Jápmiidsuolo) i Vaggatemvannet i Pasvik, som nå er regulert. Det ble hentet til Skoltejordet i 1965.

(9) Utendørs bakerovn

Like ved ligger det en sammenrast bakerovn av stein og torv, med diameter ca. 2,2 m. Den var til felles bruk i Skoltebyen. Den var laget av gråstein, innvendig slettet med leire og utvendig torvlagt. Kammeret var rundt og tok 8 brød.

(10) Flere tufter

Lengre borte mot fossen er det på informasjonsplakaten merket av forekomsten etter ytterligere tufter.

Andre interessante elementer i fredningsområdet

I fredningsområdet finner vi flere elementer som inngår i fredningen, og da særlig elementer knyttet til den religiøse historien.

Om lag 180 meter nedenfor Neidenbrua strekker det glattskurte Kvitberget seg 15 m ut i elva. Dette var lenge dåpsplass for voksne. I vår tid inngår den i de årlige seremonielle handlingene ved at menigheten går i prosesjon fra kapellet og ned til elva.

Ovenfor Skoltefossen ligger den såkalte Trifonkulpen. Historien forteller, mer som sagn, at det var i den hellige Trifon kristnet neidensamene på 1500-tallet. Selv om samme formål ikke ble gjentatt siden, er kulpen og elva regnet som hellig. Ved elvebredden er der fire større og fire noe mindre lyse steiner. Disse Trifonsteinene skiller seg ut fra de øvrige, mørke steinene i og langs elva.

I kulpen like nedenfor kapellet blir det hentet vievann som risles over menigheten under gudstjenestene.

Bilder fra Skoltebyen

Klikk på miniatyrbildene for å se Sandalsands bilder i større versjon.

Skoltesamisk museum

Halvannen kilometer nord for Skoltebyen finner vi Skoltesamisk museum. Museet heter Ä’vv etter det skoltesamiske uttrykket for solens gjenspeiling på vann og snø. Museets formål er å bidra til styrking av skoltesamisk kultur, språk og identitet, samt formidle kunnskap om skoltesamisk fortid og samtid.

Det heter seg at Ä’vv har innbydende lokaler med et stort utstillingsrom på 200 kvm for sin faste utstilling. Der finner man 300 gjenstander i tre rom: Folket, Landet og Verden. Museet beretter at hver del tilbyr et perspektiv som til sammen skal fortelle skoltesamenes komplekse historie. Informasjonstekstene i museet er både på skoltesamisk, norsk, finsk, russisk og engelsk.

I foajeområdet er der rom for temporære utstillinger.

Museet holder åpent på dagtid tirsdag til fredag. Det var dessverre stengt da Sandalsand var på biltur.

Finn fram

Neiden ligger på E6 litt over 40 kilometer vest fra Kirkenes. På riksvei 92 er det ca. 10 kilometer mot sør til riksgrensen mot Finland.

Utstrekningen av Skoltebyen kulturmiljø er skravert i kartet under. Kapellet og et par andre av objektene eller bygningene som er omtalt i teksten, er også avmerket. Stedet ligger enkelt tilgjengelig like ved E6, og der er en stor og god parkeringsplass rett etter den avkjørselen. Avkjørselen er skiltet til både Skoltebyen og St. Georgs kapell, og begge er merket med severdighetssymbol på brune skilt.

Skoltefossen er like oppe i elva, og 1,5 km nordover ligger Skoltesamisk museum.

Kilder

Foruten inntrykk fra eget besøk har denne artikkelen trukket veksler på kildestoff av adskillig læringsverdi. Her nevnes noen:

Les mer

Sandalsand har artikler som innbyr til enda mer givende lesning:

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Pin It on Pinterest

Share This