Domkirken i Stavanger

I snart 900 år har Stavangers katedral tronet over Vågen og den lille by. I dag regnes domkirken i Stavanger som en av de best bevarte middelalderkirkene i landet. Likevel er det ikke helt den opprinnelige kirken.

Den første byggeperioden

Det var helt på begynnelsen av 1100-tallet at byggearbeidene tok til, antakelig på tomten til en tidligere kirke. Biskop Reinald, en engelskmann, var den som har fått æren av å bygge kirken, og da i nært samarbeid med Kong Sverre, han som ble kalt Jorsalfar.

Sannsynligvis var engelske håndverkere de viktigste bidragsyterne i byggingen av kirken, og stilen var anglo-normannisk. Vi kan vel si det sånn at også den gang måtte Stavanger importere spesialisert arbeidskraft fra utlandet.

I 1125 ble Stavanger bispedømme opprettet, og ti år senere ble St. Svithuns kirke høytidelig innviet av biskop Jon, landets første erkebiskop. Det var opprinnelig en enkel kirke i romansk stil, med svakt buete hvelvinger. For sin tid var den stor, men drøye 150 år etter skulle den bli vesentlig større.

Den første romanske delen er den som etter utvidelsen på 1270-tallet ble til kirkens skip. Byen og kirken brant nemlig i 1272, men Domkirken skulle reise seg fra asken som en fugl Fønix, større og mektigere enn noen gang.

Domkirken og Mariakirkeruinene

Den andre byggeperioden

I gotisk stil fikk Biskop Arne laget en smal og nokså kort forhall i vest til erstatning for det tårn som antas å ha stått der opprinnelig. Han bygget også den lange og høye forlengelsen som ble til koret. Dessuten fikk vi den monumentale endeveggen mot øst med to tårn. Det er den vi i dag kan nyte fra Byparken.

Arne var ikke mindre smålåten enn at han samtidig lot bygge Bispekapellet og Bispegården, det vi i dag kjenner igjen som underetasjen på Kongsgård skole. Det skal til og med ha vært på denne tid, på slutten av 1200-tallet, at de bygget Mariakirken. I dag finnes den bare med omrisset avmerket på Domkirkeplassen.

Stavanger domkirke har alltid vært et viktig pilegrimsmål. Det sies, men bevises ei, at kirken rommet relikvier etter den hellige Svithun. Derimot er det liten tvil om at byen anses grunnlagt i 1125 sammen med etableringen av bispesetet.

Etter denne tid er det ikke blitt utført vesentlige byggearbeider på Domkirkens konstruksjon. Nåvel, kanskje ikke helt riktig.

Portal mot sør, vakkert håndverk

Endringene på 1800-tallet og seinere

Det ble nemlig gjort utvidelser av sideskipene på slutten av 1800-tallet ved at de ble forhøyet og satte inn større vinduer. Man erstattet skipets flate himling med åpent takverk. Ytterveggene fikk et lag med murpuss og innerveggene kalket. Før det skal vestfronten ha blitt endret flere ganger.

Det forekommer utvendige endringer også fra de siste femti-seksti årene. Glassmaleriene i koret ble utført av Victor Sparre i 1957, og Stinius Fredriksen hugget i 1962 fire helgenfigurer (Svithun, Birgitta, Vincent, Katarina). De står i noen tomme nisjer på utsiden av østfasaden. Tolv skulpturhoder på samme fasade er fra 1870-tallet, mens østfasadens andre skulpturer er fra middelalderen.

Det pussige med den gedigne østfronten er at den bærer preg av å være en hovedinngang, slik vi gjerne finner på store katedraler i Europa så vel som i Nidarosdomen. Men den gang ei, vestfronten mot Vågen har vært hovedinngangen til kirken i mange år, selv om man opprinnelig heller brukte inngangene på langsidene.

Dør inn i det søndre tårnet

Interiøret i Domkirken

1600-tallet: Middelalderen er ut, renessansen er inn

Med unntak av døpefonten i gotisk stil er det lite igjen av middelalderinventaret. Det meste ble fjernet med reformasjonen, framfor alt det store antallet relikvier. Kirken forfalt etter hvert. Når vi så kommer fram til renessansen på 1600-tallet fant det sted flere utsmykninger av kirkebygget vi også i dag kan nyte synet av.

Det ble hengt epitafier på veggene, dvs. minnetavler hvor (distingverte) avdøde og deres familier var flettet inn i bibelhistorier. Lysekroner, lysestaker og annet kom opp, og i kombinasjon med de større vinduene bidro det til at middelalderens forkjærlighet for svært mørke kirkerom var en saga blott.

Videre ble domkirken på begynnelsen av 1600-tallet sentrum for en hel stilart, Stavangerrenessansen. Tyskerne Peter Reimer og Gottfried Hendtzschel, og skotten Andrew Smith (også kjent som Anders Lauritzen Smith) er trukket fram som sentrale. Denne stilarten satte også sitt preg på andre kirker i bispedømmet utover på 1600-tallet.

Dette er den opprinnelige delen av kirken, fra tidlig 1100-tall. Lyset i enden er hovedinngangen mot vest.

Andrew Smiths prekestol er et strålende arbeid både i snekring og maling. Bibelens Samson holder hele stolen på sin rygg, og øverst troner Kristus selv omkranset av engler. Det første orgelet kom også i denne perioden. Nå er de i nyere tid oppstått sterk tvil om at det var Smith som stod for prekestolen og epitafiene. Den kan ha vært Peter Negelsen fra Slesvig-Holstein. 

Rennesanseoppblomstringen skulle ikke bli langvarig. Allerede i 1682 mistet Stavanger sin status som bispesete og skulle ikke få det tilbake før i 1925. Det satte naturlig nok også sitt preg på vedlikeholdet både utvendig og innvendig. Her kan vi merke oss at da middelalderens Stavanger bispedømme ble etablert i 1125 som en deling av Bjørgvin, omfattet det også Valdres, Hallingdal og Agder.

Slutten av 1800-tallet: Nye ideer

Petrikirken ble ferdig i 1866 og arkitekt Fredrik von der Lippe kunne gi seg i kast med andre oppgaver. Domkirken sto for tur de neste par årene. Lippe og hans brødre i ånden gjorde rett store endringer i eksteriøret, beskrevet over. Dette hadde sin klare parallell innvendig.

Gotiske buer, alter og glassmalerier i koret, østre ende av kirken

Og slik så det ut, i håndkolorert postkort fra ca. 1913 – Lars Olsens Forlag, Stavanger

Alt gammelt skulle ut, benkerader, dører, skap og malte pulpiturfelt blant annet utført av Gottfried Hendtzschel, ble kastet eller solgt på auksjon. Noe er senere kommet til rette igjen og Stavanger museum har en fin samling. Til og med epitafiene og prekestolen var truet med fjerning. Restaureringen i 1860-årene blir i ettertid karakterisert som brutal.

Av utsmykning fra nyere tid kan vi merke oss blant annet Emanuel Vigelands lysekroner og vegglamper fra tidlig 1900-tall, og Frida Hansens Olavsteppe på veggen i våpenhuset.

1900-tallet og seinere

Domkirken fikk utover på 1900-tallet mye private gaver, den fikk tilbake statusen som bispesete og den er over tid blir forsøkt tilbakeført til tidligere tiders uttrykk. Det offentlige har etter hvert tatt på seg oppgaven med å vedlikeholde den staselige kirken, uten helt å bli enige med seg selv om hvilken del av det offentlige som skal finansiere det hele.

Samtidig er det ikke tvil om at det er en levende og aktiv kirke. Fornyelse må jevnlig til, slik som de siste års utskiftning av orgel. Og restaurering må til, som av vestfronten i 2014. 

Stavanger domkirke har alltid lokket lokale og tilreisende til seg og inn – til gudstjeneste, brylluper eller bare for opplevelsen i seg selv. En konsert i domkirken kan være en magisk opplevelse.

Finn fram

Stort lettere reisemål enn Stavanger domkirke er vanskelig å oppdrive. Den er fremdeles sentrum av byen. I perioden 2020-2023 er kirken atter stengt, for omfattende arbeider innvendig og utvendig.

Les mer

Les omtalen på Kirkesøk, Artemisia og på Wikipedia. Lexow omtaler kirken kursorisk i sin gjennomgang av Rogalands steinkirker. Derimot er kirken omfattende behandlet av Molaug. Baasland har en oversikt over et par sider. Dessuten må nevnes Inge Brulands praktverk om «Stavangerkatedralen – vår enestående nasjonalhelligdom«. Den står i min bokhylle, men lenken går til Nasjonalbibliotekets digitaliserte versjon.

Denne artikkelen er del av en større serie her på Sandalsand om Steinkirker fra middelalderen. Les også hovedartikkelen om Rogalands klostre og steinkirker.

Klikk på bildene under for å se dem i full størrelse.