Middelalderkirken på Talgje

På øya Talgje i tidligere Finnøy kommune finner vi en steinkirke som er nesten like gammel som domkirken i Stavanger. Ulikt domkirken har Talgje kirke stått nesten uforandret i bortimot 900 år.

Bakgrunn

Talgje er ikke veldig stor, bare drøye 4 km i luftlinje på det lengste. Vi er i øyriket i Boknafjorden der hele fire av Rogalands ti gjenværende middelalderkirker i stein befinner seg. De andre er Hesby på Finnøy, Sørbø på Rennesøy og Utstein på Klosterøy (Mosterøy). Alle øyene er fra 2020 del av Stavanger kommune.

Øya er heller ikke særskilt høy, kun 51 meter på det meste. Kirken ligger opp av Gardsvågen i østre enden, på nær det høyeste og bredeste punktet på Talgje. Her er det grøderikt jordbruksland i dag, som det var den gang kirken ble bygget på den største og eldste gården på øya.

Dette er en Mariakirke, altså viet til Jomfru Maria. Da Stavanger hadde fått bygget sin store katedral fra ca. 1125 av, var det kompetente britiske steinhuggere tilgjengelige for formuende høvdinger i distriktet. I Stavanger var det biskopen og kanskje også kongen som finansierte byggingen. Her på Talgje var det storbonden som hentet inn håndverkerne.

Steinkirker var i Norge i middelalderen i hovedsak forbeholdt de store og rike kystnære gårdene. Her på Talgje måtte bonden vente på ferdigstillelsen av Sørbø kirke på Rennesøy, men rundt 1150 kunne kirken innvies med sine første messer. De to kirkene er omtrent like store.

Kirkebygget

På Talgje finner vi et rektangulært skip og et kvadratisk kor. Ved enden av koret finner vi en halvrund avslutning kalt apsis. Stilen er romansk-normannisk. Lexow skriver: «Med sine fine proporsjoner og sin praktfulle beliggenhet er det den vakreste soknekirken fra Rogalands middelalder.»

Denne halvrundingen danner andre enden av kirken

Der har vært et par ombygginger på Talgje som skal nevnes. For det første var den flotte portalen opprinnelig lagt til enden av langsiden mot sør. Den ble under restaureringsarbeider i 1870 flyttet til en nybygd våpenhus i kortenden mot vest, og betydelig utvidet. På samme tid utvidet man også vinduene nesten over det hele. De eneste originale vinduene finner vi på nordveggen av skipet og et lite øverst i vestgavlen – over våpenhuset.

Innvendig

Innvendig har man, bortsett fra vinduene, beholdt de opprinnelige steinarbeidene. Ikke engang buen i overgangen mellom skip og kor er endret, i motsetning til ved andre tilsvarende middelkirker hvor den gjerne ble utvidet. Legg merke til det pussige siksakkornamentet i korbuen, for så vidt et karakteristisk trekk ved datidens normannerkirker.

Legg merke til bølgene inngravert i portalen ved overgangen mellom kor og skip.

Interiøret er en blanding av rennesansekunst og nyere benkerader og galleri. Alteret er det eneste middelalderske her inne, om man ser bort fra de hvitkalkede steinveggene og klebersteinene i buegangene.

Når man entret kirken opprinnelig, måtte småbarn døpes ved inngangen. Syndefallet tillot ikke å slippe udøpte inn i kirken. Da vi ankom denne søndagen i november hadde det akkurat vært barnedåp, og døpefonten sto fremdeles på golvet framme ved prekestolen. Skikkene endres altså med årene, men tradisjonen med dåp og gudstjeneste holdes fortsatt i hevd på Talgje. Her er det månedlige høymesser og man har opprettholdt ordningen med ulåste dører også utenom kirketider. Kirken har 126 sitteplasser.

Ellers finner vi en prekestol ved enden av skipet. Den ble bygget av Thomas Snekker i 1620 (ca.), mens det var Lauritz Snekker som laget altertavla i 1624. Gottfried Hendtzschel sto for malerarbeidet i 1635, visstnok over en periode på 14 dager. Uvanlig nok signerte sistnevnte arbeidet sitt på altertavlen og inkluderte seg selv attpåtil. Se etter gutten med hund nede til høyre på tavlen. Disse tre var velkjente personer i den såkalte Stavanger-renessansen og var involvert i en lang rekke kirkearbeider i Rogaland.

Kirken sett fra våpenhuset.

Omgivelsene

Kirken på gården Gard på Talgje må ikke forveksles med gården Gard ved Haugesund. Også der sto det en gang i tiden en middelalderkirke, like ved Haraldshaugen.

Øst for Talgje kirke sto det tidligere en annen murbygning fra middelalderen, muligens et hospital. I 1840-1850 ble restene brukt som grunnmur i en løe.

Når du går rundt kirken vil du innfelt på langsiden mot sør finne en stein med runeinnskrift. Der har nok vært flere av dem, og teksten har sikkert også vært mer lesbar enn i dag. Legg merke til den gravsteinen som nå er flyttet inn i våpenhuset, med en flott snirklete utskjæring av livets tre.

Vi må nesten ta med litt historikk om gården også. Den var i sin tid en av de største og viktigste i disse delene av landet, men de skriftlige kildene er likevel sporadiske. Drøye hundre år etter byggingen blir baron Gaute Erlingsson nevnt. Hans slekt beholdt sitt jordegods fram til 1373 da det gikk over til en av landets virkelige stormenn, Ogmund Finnson på Finnøy. Av en eller annen grunn overlot slektningene godset til kongen da Finnsons enke døde. Vi skriver da 1407. Noen år seinere overtar ridder Olav Nilsson eiendommene på Talgje og Finnøy. Som høvedsmann på Bergenhus kjempet han en innbitt kamp mot de tyske hanseatene. Ridderen måtte bite i støvet i 1455 og tyskerne plyndret godset hans. Det kan være en forklaring på hvorfor kun det tunge alteret er bevart av middelalderinventaret i Talgje kirke.

Finn fram

Vi finner kirken på øya Talgje i tidligere Finnøy kommune i Ryfylke, fra 2020 del av Stavanger kommune. Øya er forbundet med fastlandet gjennom en undersjøisk tunnel fra Rennesøy og deretter via Rennfast til Stavanger-halvøya. Det går rimelig greit å finne veien sørover til kirken, for der er i grunnen bare en vei på Talgje.

Les mer

Les omtalen på Fornminner, Kirkesøk og på Wikipedia. Også Lexow omtaler kirken i sin omfattende gjennomgang av Rogalands steinkirker.

Denne artikkelen er del av en større serie her på Sandalsand om Steinkirker fra middelalderen. Les også hovedartikkelen om Rogalands klostre og steinkirker.

Klikk på bildene under, se dem i større format, og bla gjennom dem.