Noaiden og hans tromme

Noaiden var den samiske sjamanen eller medisinmannen. Det var en synsk og kyndig person som ved hjelp av en tromme satte seg selv i en ekstatisk tilstand for å komme i kontakt med overnaturlige krefter.

Det samiske verdensbildet

Det tradisjonelle samiske verdensbildet var animistisk. De levde tett på og av naturen. Natur og landskap formet dem, og deres omgivelser var besjelet av mange ånder og guder. I motsetning til for eksempel i kristendommen innehar mennesket bare en liten plass i dette store bildet. Åndene kunne være usynlige, men de kunne også være helt konkrete former som fjell, steiner, eller i dyr og planter.

Samenes gamle tro var inkluderende, og det var ingen begrensninger for hvor mange guder man kunne tro på. For eksempel hentet de inn guder og ritualer også fra andre religioner, slik som guden Tor fra norrøn tro.

Samenes gamle tro kalles også sjamanisme, dvs. at der er en åndelig leder som med spesielle evner og opplæring, kan kommunisere med åndeverdenen. Sjamanisme finnes for øvrig over hele verden, særlig blant urfolk. Med litt ulike varianter i skrive- og uttalemåte, kalles den samiske sjamanen for noaide.

Hvilken rolle spilte noaidene i lokalsamfunnene?

Noaiden var en spesielt utvalgt person som gikk gjennom en krevende læretid, og som knapt kunne nekte å bli noaide uten å måtte bøte med livet. Til gjengjeld fikk han en særlig plass i sin gruppe, sin siida. Noaiden var bindeleddet mellom menneskene og de høyere makter. Gjennom å gå inn i en transetilstand kunne han kommunisere med guder og ånder. Trommen, eller runebommen som den gjerne kalles, var det viktigste verktøyet for å komme inn i og gjennom transetilstanden. Gjennom å slå på trommen kunne han forutse, til og med påvirke, bestemte hendelser i framtiden. Joik kunne også høre med under ritualet, eller å innta fiskeslo, lut eller akevitt.

Noaiden hadde altså en helt sentral rolle i folks ve og vel, og hadde evner til både å lege og skade andre.

Noaidetradisjonen varierte en del i de samiske områder og språkgrupper, det samme med hvilken rolle kvinnelige noaider hadde. Felles for både den mannlige og kvinnelige noaiden var at alle i stigende grad ble forfulgt, arrestert og henrettet etter hvert som vi beveget oss over fra middelalder til etter-reformatorisk tid.

En tradisjon som døde ut

Samene må allerede svært tidlig ha stiftet bekjentskap med kristen lære, gjennom sin handelsaktivitet med nordmennene. Alt fra 1200-1300 tallet ble det nordlige Finnmark en integrert del av Norge. Inn fra øst kom kristningsforsøk på 1500-tallet gjennom ortodokse misjonærer, og vi har enda et kapell etter dem i Neiden ved Varangerfjorden. I dansketiden var det i sær på 1600-tallet en utrettelig jakt på trollmenn og hekser, og statens menn så satandyrkelse på høylys dag. Heksebålene brant ofte ved Vardø festning.

Om så bålbrenningen tok slutt da vi kom inn på 1700-tallet, gjorde ikke kristen misjonering og statsmaktens forsøk på å undertrykke samiske tradisjoner og tro det samme. I dag er det få rester igjen av sjamanisme, selv om tendenser til nysjamanisme kan spores. Der er også få rester av gjenstander og bare bruddstykker igjen av beretninger av hva noaiden drev med.

Det var tross alt kunnskap for de innvidde.

Anders Paulsens og hans tromme

Anders Paulsen, eller Poulsen, var en nordsamisk sjaman som ble oppbrakt av myndighetene i desember 1691 og anklaget for trolldomskunst. Han skal ha vært hundre år gammel, og kom opprinnelig fra Torneområdet helt nord i dagens Finland. Det spesielle med Paulsen er at runebommen hans er bevart i original, som en av få, og at rettsforhøret i februar 1692 er nedtegnet i pålitelig detalj.

Trommen, eller runebommen, er avlang i formen og måler på det største 44×34 cm. Den ble laget av uthulet eiketre og med et skinnstykke tredd over. Sammen med trommen ble det også konfiskert to trommehammere av reinsdyrhorn og en viser av messing. På runebommen hang det en reveklo, et revetryne og to reveører.

Sandalsands fotografier viser en kopi av den originale runebommen til noaiden Anders Paulsen. Kopien henger i De samiske samlinger i Karasjok. Originalen står oppbevart i et temperert kammer på museets bakrom. Runebommen til Paulsen tilhørte formelt Nationalmuseet i København, men var på lån til Karasjok fra 1979. Samiske interesser ivret lenge for å få eierskapet til trommen overført hit på permanent basis. Det lyktes de med i 2022 og originalen ble utstilt for offentligheten samme år.

Paulsens tromme er en av de få bevarte runebommene, for mange ble ødelagt i samtiden. Dette er den eneste femdelte fra det nordsamiske området. Runebommene varierte nemlig sterkt i utforming og hvilke symboler de var forsynt med.

Symbolene på Anders Paulsens tromme

Nedenfor vises en tydeligere og stilisert versjon av symbolene på noaiden Paulsen sin tromme. Forklaringen til symbolene skal være noaiden Paulsens egne, gjengitt etter amtmann Hans Lilienskiold sine unike og samtidige nedtegnelser fra rettssaken. Gjengivelsen er basert på en tilpasning til moderne norsk språkdrakt i kilde (2).

1. rad fra toppen

1. En menneskeskikkelse som kalles Ilmaris. Det står for storm og stygt vær.

2. En menneskeskikkelse som han kaller Diermis. Når det bes til Gud, kan denne Diermis tilbakekalle flovær og regn. Men denne Diermis har ingen makt uten at Gud først har gitt den det. Og likesom Ilmaris kan gjøre ondt vær til å skade skip og båter, så kan Diermis gjøre godt vær, etc.

3. En villreinskikkelse som han kaller Gvodde og som nettopp betyr villrein. Når det spilles på bommen og ringen ikke vil danse til denne reinen, da får den som spør om god Iykke til skytteri ingen rein den gangen, selv om han gjør sin ytterste og beste flid etter det.

2. rad

1. En rund sirkel med strek gjennom. Den kalles Peive eller solen. Med den skaffes godt vær.

2. En menneskeskikkelse kalt Jumal-barn som tar bort synd.

3. Et annet bilde ved navn Jumal-Etiem. Det skal bety Gud Fader som straffer ondskap. Han kan skaffe syndenes forlatelse, sjelens salighet og en kristen død.

4. Bilde av en kirke som han kalte Domkirken. Til den ber han om sjelens salighet.

5. Bilde av et menneske ved navn Engil som står for den Hellige Ånd. Han tar bort synden så man blir som et nytt menneske igjen.

Således etterligner han ved disse figurer personene i guddommen etter sin mors lære. Ellers står i alle rader en stav malt ved hver person som han kaller Juncher Sabe, eller junkerens stav. For som han sier: «Liksom jordens herrer har sin stav i hånden, så har disse det også.»

3. rad

1. En menneskeskikkelse som skal være St. Anna. Den holder han for å være søster til Maria. Med henne søker hun alltid råd barselkvinner skal hjelpes siden hun intet kan gjøre uten hjelp av Maria.

2. En kvinneskikkelse som han nevner forskjellig, så som Maria Jumal, Enne, Ache. Det er Maria, Kristi mor, Guds kvinne. Når hun tilbes, hjelper hun i særdeleshet barselkvinner. Hun hjelper også til med å avløse synden og tilbes like med Gud.

3. Er tre bilder som kalles Juli-peive, Juli Herr, som råder for juledagene. Den første heter Ouct Juli peive. Det vil si første Juledags herre. Den andre Couct Jule peive her. Det er annen juledags herre. Og den tredje Golme Jule peive her, som betyr tredje dags herre. Når noen vanhelliger dem, straffer Gud ham, men når noen holder dem hellig og vil be Gud om noe, da stilles disse dagene frem for Gud med foregivende om at den eller den har holdt dagene hellig og at Gud av den grunn vil hjelpe.

4. rad

1. Sto en rund sirkel som han kalte Manna. Det vil si Mannen. Den tilbes for godt og klart nattvær.

2. To menns skikkelse som kalles Olmoug Manna Kirke. Det er folk som går til kirken.

3. En kirkes skikkelse. Skal bety den kirken der han har sitt tilhold. Til denne kirken sier han at både han selv og andre ofrer både vokslys, penger og annet. Dog ofrer ingen med mindre de blir hjulpet. Offeret overleveres presten ved kirken. Det skjer når noen er syk, har motgang med rein eller annet ondt vederfares.

4. En manns skikkelse. Han står på andre siden av kriken og skal være en som vil gå inn i den.

5. rad

1. En kvinneskikkelse som skal være den bundne Djevels kvinne. Hennes navn visste han ikke.

2. En menneskeskikkelse som står litt nedenfor det første. Han sier det forestiller en Djevel som dreper folk og kalles sykdom.

3. Et bilde av et annet menneske som han sier skal være den Djevelen som nå er i Helvete og som svever rundt om i verden. Han sier seg ikke å vite hans navn, men han rømte bort da Gud bandt den andre Djevelen. Da hadde Gud på seg jernsko og trødde dem ned i ei stor myr.

4. Står således |_|_|. Det kaller han Helvit Tol som står for Helvetes ild hvor menneskenes sjeler brennes.

5 Står dette tegnet ð. Det kaller han Helvit Tarve Geidm og skal forestille Helvetes tjære kjele. I denne kokes sjelene i Helvete.

6. Videre sees dette tegn ¤. Det skal bety Helvetes grav og kalles Helvit hauff. Der uti kastes alle de menneskene som tror på Satan.

7. En menneskeskikkelse som har en strek fra halsen til en støtte. Den kaller han Heonales Gvolsis. Det er en Djevel bundet i lenker som står for den Djevel som Gud bandt under verdens skapelse.

Paulsens forklaring og endelikt

Det var ikke få som ble dømt til «ild og bål» i Finnmark på 1600-tallet. Noaiden Anders Paulsen må ha visst meget godt om hvilken skjebne som ventet ham dersom han ble dømt for kjetteri og trolldom. Forklaringen han ga da saken kom opp til doms i februar 1692, kan ha vært sterkt preget av dette.

På en leser i dag kan det nærmest virke tilforlatelig kurant og svært tilpasset den offisielle kristenlære, de tolkninger og forklaringer han presenterte av de forskjellige symbolene, under rettssaken. Enten må samisk sjamanisme ha endret radikalt innhold, i retning av kristen gudelære, eller så la han inn en tilpasset kristen nyfortolkning av symbolene. Uansett må han ha vært godt skolert i kristendommen. Se også kilde (8).

Selve rettssaken endte imidlertid ikke med en klar kjennelse. Riktignok mente retten at det handlet om avgudsdyrkelse, og at Paulsen hadde medgitt dette, men der var uklare omstendigheter. Straffen var uklar etter loven, heter det i rettspapirene, og ingen hadde heller anklaget Paulsen for å forvolde skade på verken liv, helse eller tap av gods.

Saken ble dermed sendt opp i systemet, til København, og Paulsen ble sendt i kasjotten. Allerede dagen etter ble han slått i hjel av en såkalt sinnsyk mann. Sjamanen Anders Paulsen unngikk dermed å bli brent levende på bålet. Men runebommen, og beretningen fra rettssaken, det lever igjen etter ham.

Les mer

Eksterne kilder

Teksten i denne artikkelen bygger på flere kilder. De følgende inneholder et vell av spennende lesning, og anbefales på det varmeste.

1. Nettutstilling Varanger samiske museum. Den er ikke lengre tilgjengelig grunnet foreldet Flashteknologi, men kan ad omveier hentes fram fra internettets historiske arkiv, hos Wayback Machine.
2. Hagen, Rune og Per Einar Sparboe, 1998: Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark
3. Pollan, Brita, 1993: Samiske sjamaner: Religion og helbredelse
4. Ottar 4,1997: Noaidier og trommer
5. Leem, Knud, 1776: Beskrivelse over Finmarkens Lapper
6. NOU 1995:6: Vedlegget Om sjamanisme og helbredelse (pdf)
7. Old.no har et vell av tekst- og bildeinformasjon om trommer og figurer, på engelsk
8. Wikipedia har flere oppslag, blant annet et om Anders Paulsen

Les mer på Sandalsand

Sandalsand har flere artikler med tematikk knyttet til religion og samers levevis og områder:

• Hovedsiden om Religion
• Minnestedet på Steilneset, til minne om heksebrenningene på 1600-tallet i Finnmark
• De samiske samlinger i Karasjok
• Varanger samiske museum
• Alle artikler om Sápmi – Artikler om samisk kultur
• Alle artikler fra Finnmark fylke, deriblant flere samiske museer og steder langs veiene

Til slutt, her er flere bilder av runebommer, tatt på museet De samiske samlinger i Karasjok ved et par anledninger.