Verd å se i Stavanger, anno 1982

Hva som er verd å se i Stavanger kommer an på øynene som ser. Vi skal nå ta for oss Fortidsminneforeningens kulturminnefører fra 1982. Det er noen år siden den kom ut, og jammen kan det heller ikke da ha vært lett å gjøre sine valg. På den annen side har foreningen utelukket bygg yngre enn ca. 100 år.

Kulturminneføreren som guidebok

Kulturminneføreren har form av en sammenbrettet folder hvor stedene er merket av på et kart. I margene følger korte tekstlige beskrivelser av stedet eller bygget, ledsaget av vakre håndtegninger. Langt de fleste er i og like rundt sentrum. Det siste har gjort at du her skal få forslag til en byvandring basert på dette guideheftet.

Artikkelen er derfor disponert slik at først følger kulturminnene som byvandring (7 km), deretter omtales steder som ligger utenfor sentrum. Alle er ledsaget av et miniatyrbilde som er klikkbart for å beskues i større format. Tekstbeskrivelser er holdt kortfattede (navn, år, arkitekt, korthistorie), og det er lagt inn lenker til utfyllende lesning andre steder. Det kan være spesialartikler her på Sandalsand eller hos andre.

Fortidsminneforeningen 1982 – Verd å se i Stavanger – Forside

Kulturminnene som byvandring

Gamle Stavanger

Vi starter i Gamle Stavanger og vandrer utover mot Norsk Hermetikkmuseum beliggende i en gammel hermetikkfabrikk. Dette er et godt bevart område som ble bygget ut fra slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet. I dag framstår det som en av byens fremste attraksjoner for tilreisende, og et kulturhistorisk ankerfeste for lokale. Herfra går vi likegodt ned mot kaien og innover «Straen». Her finner vi snart den gamle Tollbod oppført i 1840. I dag huser den kontorene til det interkommunale havnevesenet. Arkitekt: Chr. H. Grosch.

Innover Strandkaien

Vi drar videre innover den Blå Promenade og merker oss en annen gammel hermetikkfabrikk, nemlig den røde murbygningen ved kaikanten. Nesten innerst i Vågen ser vi Stavanger Maritime Museum. De gamle sjøhusene (1830-40) med frontene mot det som en gang var helt i sjøkanten, er i dag litt tilbaketrukket. De ble bygget som kjøpmannsgårder med sjøhus mot sjøen og boligdel på baksiden. Terassehager går opp skråningen bak. Litt lenger inne i Vågen finner vi dessuten Rosenkildehuset. Her er idag lokalene til Næringsforeningen i Stavangerregionen, og vi merker oss en flott fontene på plassen foran. Huset ble bygget i 1812 i klassistisk stil som bolig for kjøpmann (og Eidsvollsmann) Peder Valentin Rosenkilde.

Med dette kommer vi for alvor over i Sjøhusrekken. Den finner vi fra innerst i Vågen og utover langs Skagenkaien, Holmen, Børevigå og Østervågkaien. Det er 1800-tallets fronter vi merker oss, de som i flere etasjer har store dører vendt utover mot sjøen, som den gang gikk helt inn til bygget, og med en heiseanordning øverst for å bidra ved lossing og lasting.

Utover Skagenkaien

En av bygningene utover Skagenkaien, eller rettere på innsiden i det svært gamle gateløpet som kalles Skagen, er Fred Hansen-bygget i nummer 18. Kjøpmannsgården ble først bygget tidlig på 1700-tallet i barokk stil, for så å bli utvidet og ombygget flere ganger. Nåværende stil er preget av rokokkoen og framheves som det best bevarte eksteriør fra 1700-tallet i Stavanger. Det er fremdeles handelsvirksomhet her, og smørbrød lar seg innta innendørs. På utsiden mot Vågen ligger Hansenhjørnet, med byens kanskje mest populære uteservering.

Bare noen få steinkast lenger utover kaien finner vi Tollkammeret fra 1905, eller «Toldbod» som det står på fasaden. Nyromansk stil, mektige proporsjoner som kan sømme seg et bygg for en slik etat, og stilig å se både utvendig og innvendig. En pakkhusbygning i lavere utforming ligger i forlengelsen bak, brukt som serveringssted. Arkitekt: Schak Bull.

Opp i høyden til Valbergtårnet

Vi skal nå klatre opp trappene like bortenfor Skagen 18, eller enda bedre, krysse over veien fra Tollkammeret og beskue det stilige Victoria Hotel (1900) og inngangen til det gamle bankbygget ved neste kvartal. Fortsett enda et kvartal og gå opp Kirkegata. Da får vi snart øye på Valbergtårnet opp en bratt bakke til høyre.

Her på høyden over Vågen lå det allerede fra 1600-tallet et tretårn, men det ble i 1848-52 avløst av dagens. Hensikten var å tjene som vakttårn. Stilen er nyromansk og arkitekt var Chr. H. Grosch. Det var branntilløp som skulle voktes herfra og det formålet ble opprettholdt like til 1922. En av vekterne i tårnet het Tobias, noe som også kom Thorbjørn Egner for øre. Foran tårnet finner vi enkelte av byens gjenværende kanoner.

Sørover Kirkegaten

Vi går ned til Kirkegaten igjen og fortsetter den sørover. Om ikke lenge finner vi et av de mest spennende hushjørnene i byen. Mauritzengården ligger i krysset med Prostebakken og er som en bløtkake å se på. Det har denne bygården gjort siden 1902 da den ble oppført etter tegninger av Torgeir Alvsaker.

Vi er i byens desiderte kjerne, og fortsetter langs samme gateløp rett fram. Vi skal hundre meter framover, men nesten tusen år tilbake i tid, til middelalderen.

Rundt Domkirken

Her finner vi først Stavanger domkirke. Min personlige favoritt blant landets domkirker, og landets best bevarte fra sin tidsepoke. Den ble begynt bygget ca. 1125 i romansk stil, men 150 år seinere utvidet med gotiske elementer. Selv om det er kommet til senere endringer, så har den bevart sitt middelalderske uttrykk, både innvendig og utvendig.

Bispekapellet ligger som et lite bygg i stein når man fortsetter framover på høyresiden for domkirkens hovedinngang. Kapellet har gjennomlevd mye, men er kanskje i dag i bedre stand enn noensinne siden oppføringen seint på 1200-tallet.

Stavanger Katedralskole, Kongsgård er et formidabelt anlegg, like ved de to andre. Steinsettingen under hovedbygget er middelaldersk, mens toppen stammer fra begynnelsen av 1800-tallet. Her var det bispegård, senere residens for lensherre og amtmann. Fra 1826 har lokalene vært viet skoleformål, katedralskole fra 1826, og videregående skole i vår tid.

Kirkebyggene mot øst

Nå skal vi gjøre et lite sprang, ikke minst i tid. Vi skal til Sankt Petri kirke fra 1866, tegnet av C.F. von der Lippe. Tysk navn og tyskinspirert stil. Det røde teglbygget er ganske så stilig å se til utvendig, og inne finner vi en Kristusstatue som overgår originalen i Københavns domkirke.

Vi gir oss ikke med kirker, for vi skal nå innover mot Storhaug bydel i Stavanger. Her finner vi snart Vår Frue kirke (Hetlandskirken). Fortidsminneforeningen karakteriserer interiøret i denne trekirken fra 1854 som tydelig stavkirkeinspirert med utsøkte marmoreringsarbeider. Hetlandsnavnet kommer av at her lå en gang Hetland kommune, mens Vår Frue kjenner vi fra mange land (Notre Dame, Our Lady).

Innover i byens østre bydel

Vi beveger oss nå i en stor halvsirkel rundt byens sentrum. Første stopp er et, for mange, ganske ukjent sted.

Carlsminde, Nymansveien 44 var ved sin oppføring om lag 1860 et sted på landet. Det var et landsted for Carl Nyman, kveker, skipper og jordeier. Stilen er senempire. Byhistorisk forening bruker årstallet 1854. Det er i privat eie i dag og framstår i grunnen ikke som et historisk signifikant bygg. Derimot var den godeste Nyman en viktig person. Privat eie.

Varmen er et strøk i byen som ble utbygget med mye hermetikkindustri på slutten av 1800-tallet. Vi er nå egentlig utenfor den beskrevne fotturen, men inntar oppføringen her likevel for de som ønsker en lengre tur. Fortidsminneforeningen nevner i sin kulturminnefører Bjellands fabrikk nr 9, Stavanger Støberi og Dok og Tou bryggeri. Bildet er fra sistnevnte, nå omdefinert til fri kulturscene. Da kan det passe godt å vise til oppslaget om Street Art i Stavanger for vi er i kjerneområdet for det.

Vi skal videre til et annet strøk på Storhaug, nemlig Taugata. Sandalsand har vært her før, på jakt etter skulpturer, men Fortidsminneforeningen oppføring kom overraskende på. De skriver nemlig at dette er et typisk gateløp fra hermetikkepoken. Det ble rundt 1910 oppført standardiserte, dels prefabrikerte tomannsboliger. Opprinnelig var de pyntet i sveitserstil, men det er det lite igjen av. Rådet er derfor å ta turen innom for å se selv.

Flere oppføringer på Storhaug

Storhaug-navnet som allerede er nevnt noen ganger kommer av en gravhaug fra circa 700 e.Kr, altså Merovingertiden. Den er stor i utbredelse, ca. 30 meter i diameter, men bare et par-tre meter høy. Dette er det første fornminnet i denne byvandringen. Neste kapittel lenger nede på siden vil vise flere, til dels langt eldre funnsteder.

Jelsagata 49 er en villa fra 1910 tegnet av Knut Øgreid. Jugendstilen er tydelig og jammen er det ikke mange flere spennende bygg å oppsøke i dette smale gateløpet som løper fra nord til sør på Storhaug. Selv vil jeg mene at akkurat dette bygget er blant byens mest særpregede uansett tidsalder, så klikk for all del inn på lenkene for å lære mer. Privat eie.

Herfra bærer det rett ned, og deretter opp til Stavangers «akropolis». De fire neste stedene planter nemlig byen inn i en europeisk storbytradisjon med store flotte bygg på et høydedrag utenfor de gamle delene.

Stavangers Akropolis

Stavanger Museum er det første vi møter der det kneiser over Lagårdsveien. Den eldste delen ble oppført i 1893, mens sørfløyen kom til i 1930 samtidig med at midt- og nordpartiet ble bygget om. Det originale bygget var tegnet av Hartvig Sverdrup Eckhoff. Samme mann står bak de tre neste byggene.

Rogaland Teater er fra 1883, men har blitt bygget mye om og med flere utvidelser siden den tid. Ved siden av ligger Gamle turnhallen fra 1881 som nå blir brukt til sceneoppsetninger. Lenger oppe i bakken finner vi Stavanger gamle sykehus fra 1897. Den eldste delen ligger til Musegata og ble oppført med flere paviljonger. Seinere bygget man seg videre innover i det som er blitt en park og med hovedsakelig fylkeskommunal administrasjon i de gamle sykehuslokalene.

Kannik

Vår ferd bringer oss nå over på andre siden av det utrivelige Kannikkrysset og til en av byens lystgårder, Engels Minde. Det var nemlig det som kjøpmann Hans Engel Hansen lot oppføre i 1851-55 i senempire og kalte opp etter sin far. Her var det selskaper, her var det pent om sommeren (familien bodde i Østervåg), og dessuten finner vi fremdeles rester av bondegården i det gamle tunet i form av en rødmalt låve. Eiendommen er i privat eie.

Vi skal nå utover mot vest, mot Eiganes. Kulturminneføreren til Fortidsminneforeningen forteller oss at vi skal til Stavanger Kunstforening i Madlaveien. Bygget ble oppført i 1925, tegnet av Erik Erga i nyklassistisk stil. Vi snakker om en bygning som snart kan feire sitt 100-års jubileum, men selve foreningen feiret i 2015 sine første 150 år.

Villastrøket på Eiganes

Vi har tidligere på denne omfattende byvandringen besøkt to strøk, eller områder, som fortjener omtale. Det første var Varmen, det andre var Taugata – begge på Storhaug. Vi skal nå til beste vestkant i Stavanger, Eiganesstrøket. Kartet forteller oss at boligstrøket omkring Eiganesveien, fra Wesselsgate til Mosvannsparken ble bygget ut mellom 1910-40. Jugendstilen var den framherskende, men med islett av nasjonal nyklassisisme fra 1920-tallet. Lars Storhaug tegnet flere av jugendhusene. Kartet nevner en rekke adresser i Dronningens gate, Eiganesveien og Tordenskjoldsgate, men mitt forslag er ganske enkelt å bare vandre gatelangs. 

De helt spesielle villaene på Eiganes

Noen bygninger i dette området er trukket særskilt fram. Vi finner tre av dem i Eiganesveien, ganske nær sentrum. Eiganesveien 28 er en stor murvilla fra 1881 i tyskinspirert nyrenessanse, tegnet av H. S Eckhoff. Den skal være det eneste gjenværende eksempel på den representative villabebyggelse i mur fra industrialiseringen på slutten av 1800-tallet. I dag finner vi en svær mur og gjerde rundt det hele, og en haug med katter innenfor. Privat eie.

Breidablikk er neste staselige bygg utover Eiganesveien. Henrik Nissen hadde tegnet en praktfull villa i sveitserstil, bygget 1880-82 av reder og kjøpmann Lars Berentsen. Det er et fabelaktig sted å besøke, ikke bare for å nyte byggets eksteriør, men også den engelske parken rundt (P.H. Poulsson som også førsteutkast til Byparken) og det tilnærmet intakte interiøret fra 1880-tallet. Legg også merke til låven og forpakterboligen, begge fra 1852. Del av Museum Stavanger.

Ledaal er nok byens fornemste og største bolig. Den var lystgård for Kiellandslekten og ble bygget 1799-1803 av danske murmestre med trekk fra dansk barokk og nyklassisisme. Bygningen ble restaurert og innredet i 1949 med interiører i Louis Seize-stil. Formålet var å bruke Ledaal som kongebolig, herregårdsmuseum og representasjonslokaler. Det er nettopp det bygningen er også i dag. Del av Museum Stavanger.

Eiganes gravlund

Eiganes kapell ligger midt inne på gravlunden av samme navn. Erik Erga tegnet kapellet og oppføring fant sted i 1919. Steinene er hugget og formen er som en basilika i nyklassisistisk stil.

Denne gravlunden har også et krematorium vel verdt å besøke for dets estetiske kvaliteter. Det er dog ikke omtalt i kulturminneføreren, men det er derimot den følgende steinen.

Eiganes gravlund, bautastein. Steinen er tre meter høy og står like ved krematoriet. Datering er ukjent, men den er svært gammel for å si det sånn. Den utgjør et av få fornminner på denne vandring, men vi skal nevne flere andre like nedenfor.

Enda litt lengre å gå, i samme retning

Neste og siste kulturminne er på sett og vis å dra denne byvandringen litt for langt. Men det er ikke langt å gå ned fra Eiganes gravlund og vi tar den med i denne sekvens likevel.

Bekkelund, Stokkaveien 73 er et landsted, eller rettere sagt var det den gang i 1860. Stedet er i privat eie fremdeles og er oppført i stilarten senempire. Den ligger i et tun, men avbildet front er ut mot veien.

Dermed er byvandringen kommet til veis ende. Nå skal vi ta for oss resten av de stedene som er omtalt i Fortidsminneforeningens kulturminnefører fra 1982.

Andre omtalte kulturminner

Bolighus

Ekelund ligger i Gustav Vigelands vei 25 på Stokka, nær Lille Stokkavatn. Dette er nok en lystgård, bygget i 1860 omtrent, i tidlig sveitserstil med nygotiske elementer. Stedet er i privat eie. Nettkilder med omtale av stedet finner jeg ikke.

Fra Stokka skal vi gjøre et langt sprang ut til Hillevåg. (Parker gjerne på Rema 1000 nederst i Haugåsveien og gå rundt på baksiden av bygget.)

Haugvaldstad Minde er et byhus i rokokkostil fra slutten av 1700-tallet med malte landskaper i et av rommene. Huset ble flyttet hit av haugianeren John Haugvaldstad i 1830-årene, da bygningen fikk sitt nåværende eksteriør. Stedet er i privat eie.

Herfra skal vi langt tilbake i tid, og med noen geografiske byks.

Byens førhistoriske tid

Jernaldergården på Ullandhaug er riktignok nyoppført, men det var faktisk også et gårdsanlegg her under folkevandringstiden på 350-550-tallet. Tre av fire hus er rekonstruert, og vi finner dessuten gravhauger og spor etter en enda eldre boplass i området. Drives av Arkeologisk Museum.

Helleristningene på Fluberget og Aubeberget på Madla er også omfattet av Fortidsminneforeningens kulturminnefører fra 1982. Det samme er helleristningene på Meling, Austre Åmøy og dessuten gravhauger med mer på Lunde, samme øy. Foreningen har også flyttet Vestre Åmøy til Stavanger kommune og innlemmet noen fornminner der. Stavanger har forøvrig flere felt med bergkunst enn disse.

Praktisk (kart)

Kartet under viser plasseringen av alle omtalte severdigheter i Stavanger. Kartet er til å jobbe i, klikke på markørene for å få bilde og tittel, og til å bruke for å lete seg fram i bygatene. Ettersom kulturminnene utenfor sentrum også er inkludert, framstår byvandringens blå strek som relativt obskur inntil du zoomer langt nok inn. Kartet kan også åpnes i ny fane, i Google Kart, for lettere å finne fram. Vandringsruten er på 7 km slik Google viser den.

Ta gjerne utskrift av beskrivelsen med deg på byvandringen og / eller bruk smarttelefonen din aktivt underveis med artikkel og kart framme.

Om du ønsker å lese flere artikler om Stavanger her på Sandalsand, så gjør gjerne det.