Sandalsand Global >>
Vi er på biltur Sør-Norge rundt, hvor andre del tar oss fra Molde til Oslo. Beretningen tar for seg Mørekysten rundt hele Trondheimsfjorden, over høyfjellet og nedover Østerdalen til Oslo. Turen er lang, men hva gjør vel det når opplevelsene står i kø?
Dette er en av fire artikler om en biltur i Sør-Norge. På tre uker legger vi bak oss nesten 3000 kilometer. Det er en fantastisk reise, så les deg opp på introduksjonsartikkelen før du går videre. Selve bilreisene er delt inn i tre etapper med hver sin artikkel: Stavanger-Molde, Molde-Oslo, Oslo-Stavanger.
Vi forlater Vestlandet
Vi hadde lagt bak oss det meste av Vestlandet og gjorde et stopp i Molde. I det minste har jeg valgt å gjøre framstillingen slik for å stykke den lange reisen opp i passe lange artikler. Fra ytre delen av Romsdalen dro vi videre nordover til Nordmøre og Kristiansund.
Så reiste jeg til Kristiansund.
(Knutsen og Ludvigsen)
Foruten grunn, til Kristiansund.
Så reiste jeg til Kristiansund.
Foruten grunn, til Kristiansund.
Det viste seg å være en trivelig by, så vi kikket rundt et par timer. Vi gjorde ikke noe mer av det likevel, for vi skulle videre. Vi tok oss tilbake til Vestlandets hovedvei, E39, og fulgte den et langt stykke videre. Gjennom Gjemnes, Tingvoll, Halsa og Hemne (fra 2020 heter de to siste Heim kommune). Det var ikke før i Orkanger, ikke veldig langt fra Trondheim at vi svingte av. Da var vi kommet over i Trøndelag fylke.
Trøndelag
Det skulle de neste dagene bli noen temmelig lange etapper. Noen vil kanskje benevne dem transportetapper, men det var mer enn hva man vanligvis legger i begrepet. Vi ville nemlig ta oss over Fosenhalvøya. Dette er et stort, relativt lite bebodd område nord og vest for Trondheimsfjorden, og med havet like utenfor.
Når man ved Orkanger svinger av nordvestover på Riksvei 610 kommer man til slutt til en ferjeoverfart, over Trondheimsfjordens ytre deler. På andre siden ligger Ørland flystasjon, men det var ikke den som fristet for opplevelser. Derimot finner vi like ved Austråttborgen.
Her har det vært storgård i over tusen år. Lite finnes fra den tidligste tiden, og mye av det som i dag kan framvises som museumsbygninger ble bygget på 1600-tallet. Det gjelder særlig hovedhuset og kapellet. Det hele ble bygget inn nettopp som en borg.
På dette tidspunkt var dagen i ferd med å bli temmelig lang, for vi hadde kjørt helt fra Molde. Følgelig kjørte vi nå nordover samtidig som vi så oss om etter overnatting. Det fant vi i Åfjord. Her var det også bygdedager så vi fikk med oss litt folklore på kjøpet.
Neste dag skulle om mulig bli enda lengre. Vi fortsatte nemlig ferden videre nordvestover på Riksvei 715 til Osen, før veien svingte rett østover inn i nordre Trøndelag og mer bebodde områder.
Rundt Trondheimsfjorden og sørover
Noen mil nord for Namdalseid kunne vi kjøre inn på Fv17, og da vi kom til Steinkjer svingte vi inn på selveste E6. Sangen om denne hovedveien er jo en av populærmusikkens største «landeplager» i Norge. Her er refrenget.
Han kjøre E6, den strakast vei’n. Kanskje ligg det no’n I arman hennes no. E6, han mе itj bli for sein. Kanskje kjenne no’n varmen hennes no.
(DDE)
Vårt mål for dagen var Trondheim. Der hadde vi slekt som ventet, og dermed gjorde vi både Steinkjer, Verdal, Levanger og Stjørdal urett. Vi stoppet ikke. Derimot bare måtte vi ta en avstikker ved Verdal, opp til Stiklestad. Etter et senere besøk skrev jeg om Opplevelser på Stiklestad 1000 år etter og en særlig omtale av middelalderkirken på stedet: Stiklestad kirke står der St. Olav falt.
Slaget her i 1030 har vi jo alle blitt innpodet med fra barnsbein av. Olav Haraldsson ble som kjent stukket til døde, og tapte slaget. Derimot skulle hans død bli et vendepunkt for innføringen av kristendommen i Norge. Bondehæren gikk i oppløsning, Olav ble helgen, og kristendommen ble så å si endelig innført i Norge. Olav tapte slag, men vant krigen.
De er flotte, bygdene her i Trøndelag. For en Rogalanding er det noe underlig å oppleve de lange slake åkrene, og ikke minst de usedvanlig velstelte gårdsbrukene. De tradisjonelle langstrakte våningshusene i tre holdes fortsatt i hevd, det samme med mange av driftsbygningene. På Jæren har vi stort sett latt dem forfalle, og ført opp nytt i bølgeblikk når de faller sammen.
Trondheim
Omtrent samme byggeskikk finner vi i grunnen igjen i Trondheim. Her ble vi over et par dager for å beundre trøndernes eldgamle hovedstad. Midtbyen er også kjennetegnet ved lave, langstrakte trehus, for ikke også å nevne de mye mindre trehusene på andre siden av Nidelven, på Bakklandet.
Den gamle bybro er lykkens portal. Sammen vi seiler i stjernekorall. Nidelven, stille og vakker du er. Her hvor jeg går og drømmer.
(Oscar Hodde)
Og ellers har de selvsagt Nidarosdomen. Norges største katedral har riktignok knapt en stein igjen fra den opprinnelige middelalderkirken hvor Olav den Helliges relikvier ble oppbevart, men vakker er den. Ikke minst den enden som vi her ser delvis avbildet.
Jeg har nevnt det før, men denne bilturen fant sted så langt tilbake som i 1993. Om du vil ha en oppdatert presentasjon av Trondheims senter, så klikk videre og se video, bilder og beskrivelser.
Vi skal nemlig videre, for «det er langt igjen til Royal Albert Hall» som trønderrockens store sønn synger om. Apropos det, så er museet Rockheim vel verdt et besøk i Trondheim, men det var neppe engang påtenkt da vi tok denne bilturen. Senere besøk har gitt grunnlag for mange flere artikler om Trondheim.
Oppover mot Røros
Etter et par hviledager i Trondheim var det ut på veien igjen. Vi fulgte E6 videre fram til veidelet på Støren. Der fortsetter E6 over Dombås, men vi skulle i østlig retning på Riksvei 30. Støren ligger vakkert til elva Gaula.
Vi skulle oppover i høydene, de langstrakte i syningom. Støren er for øvrig kanskje mest kjent fra et lite utdrag fra musikalen om Bør Børson. Johan Falkberget sin godtroende og ambisiøse skikkelse skulle også opp og fram i verden, riktignok på et litt annet vis enn vårt.
Et lite wienerbrød, fra Størens bakeri
(Harald Tusberg)
Røros, en verdensarv
Å gå inn i gamle Røros er som å gå inn i en historiebok, eller kanskje snarere en eventyrfortelling. Tiden har stått stille siden stedet slo seg opp som sentrum for gruvedrift og utvinning av kobber fra midten av 1600-tallet.
Her er det bare å vandre gatelangs og beundre bolighusene som er fredet og holdt vel i hevd også i dag. Det gamle bysentrumet er et levende og aktivt bymiljø. Gå litt opp i høyden og få med deg utsikten over slagghaugene og den bygningen som vel er blitt som et ikon for Røros, nemlig kirken.
Vår biltur fant sted om sommeren. Noen år senere kom jeg tilbake vinterstid og fikk anledning til å overnatte i en av fredete husene i sentrum. Det var artig å legge merke til omfanget av det litt spesielle transportmidlet som vi kaller sparkstøtting. Selv tok jeg på meg skiene og la i vei ut av byen. Det var ikke mange kilometerne jeg gikk før jeg la merke til et litt uvanlig skue på en åskam, en flokk med reinsdyr. Det hadde jeg ikke sett siden jeg vandret på ski på Hardangervidda, men der var det ville reinsdyr. Ved Røros finner vi landets sydligste tamreinflokker.
Nåvel, det er sommer og vi hadde fått låne en tømret hytte noen kilometer øst for sentrum. Den veien, i retning grensen til Sverige, finner vi også flere av de gamle gruvene. Vi besøkte Olavsgruva som kommer komplett med et veldig interessant museum og guidet omvisning nede i gruva. Det er sterkt å anbefale.
Det var flere gruver i Rørostraktene, og det var gruvedrift helt fram til ut på 1970-tallet. Les om Bergstaden Røros.
De dype skogene på Østlandet
Vi skulle videre sørover på vår ferd Sør-Norge rundt. Det er et flott landskap sørover fra Røros. Vi holdt oss mot øst, og passerte etter en del mil Femunden, landets tredje største innsjø. Dette må være flott turterreng, var vår tanke.
Likevel, vi var på biltur og skulle lenger. Vi fulgte Riksvei 39 sørover til Trysil, og kom deretter inn på Riksvei 25 mot Elverum og Riksvei 2 mot Kongsvinger. Vi burde ha brukt lengre tid, for vi klarte ikke helt å ta inn over oss skogens gleder og skogens ro. Det ble aldeles for mye skog, og altfor mange mil med endeløse strekninger i skog. Jeg tenker i ettertid på de skogsturene jeg ellers omtaler her på Sandalsand. De er jo som små treklynger i sammenligning.
Det var nå like fullt godt å komme fram til Kongsvinger i kveldinga, og beundre utsikten over landets største elv, Glomma, oppe fra festningen. Kongsvinger var en trivelig by, og vi kunne godt ha vært her lengre. Les hva et senere besøk resulterte i: Kongsvinger og festningen.
Videre mot Oslo
Denne beretningen er imidlertid lagt opp slik at den skal avslutte i Oslo, før neste og siste kapittel tar oss langs Sørlandet. Dermed må det bare knyttes noen ord til et av de landskapene i Norge jeg setter mest pris på.
Stort vakrere landskap enn det bølgende kulturlandskapet vi møter når vi kommer inn mot Oslo fra nordøst, over Romerike, det er det vanskelig å finne. De mange vakre gårdsbrukene ligger på hver sin haug, jordene er holdt godt i hevd, et og annet skogholt innimellom finner vi også – og kanskje en bekk nede i søkkene mellom haugene.
Når det gjelder Oslo er jo det landets fremste by, men jeg skal ikke dvele ved den her. Les alt om Oslo. Faktisk var vi her ikke som turister, for her hadde vi bodd noen år og var vel kjente. Vi skulle videre hjem, til Stavanger, og så fram til det blide Sørland. Det er neste kapittel.
Les mer
En litt tidligere versjon av denne artikkelen foreligger også på engelsk, på Sandalsand Global.
Her er kapitlene i denne serien:
(3) Molde til Oslo (DENNE)
