Sandalsand Global >>
På Rennesøy i Rogaland finner vi et av landets 46 «utvalgte kulturlandskap i jordbruket». Det var også et av de første. Vi skal her finne ut hvorfor og hva vi finner i dette kulturlandskapet.
Begrepet «utvalgte kulturlandskap i jordbruket»
Landbruksdirektoratet skriver at dette er en tverrfaglig, felles satsing mellom Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet. Satsingen skal sikre verdier knyttet til landskap, biologisk mangfold, kulturminner og kulturmiljøer, herunder sikre langsiktig skjøtsel og drift.
Det heter videre at levende jordbruk over hele landet gir Norge verdifulle og innholdsrike kulturlandskap. Av denne grunn er det siden oppstarten i 2008 pekt ut 46 kulturlandskap av denne type rundt om i hele Norge. De viser mangfoldet av og særpreget til ulike typer jordbrukslandskap. To av landskapene ligger i Rogaland, på Rennesøy og i Suldal. Denne artikkelen tar for seg Rennesøy.
LES MER: Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (landsoversikt og samlet presentasjon)
Tre områder inngår i kulturlandskap Rennesøy
Rennesøy ligger i Boknafjorden og er forbundet med fastlandet gjennom undersjøiske tunneler. Både denne og naboliggende øyer er rike på fornminner, de som viser at her har der vært menneskelig aktivitet i mange tusen år. Vitnene er bergkunst, tufter etter eldgamle naust og gravrøyser, men også kulturlandskap. Et kulturlandskap kan forstås som et landskap som på ulikt vis er preget av menneskelig aktivitet.
Den som vandrer eller kjører rundt om på Rennesøy vil fort oppdage hvor storartet og vakkert landskapet er, både i seg selv og slik det er formet gjennom årtusener med menneskelig aktivitet.
Det er tre områder på øya som inngår i den nasjonale ordningen.
- I sørøst er det Førsvoll-Austbøheia som ligger litt inne i landet.
- Sør for dette ligger Hodne-Dal-Sel som går fra strandkanten til opp på fjelltoppene Rennesøyhodne (234 moh.) og Vikefjellet (218 moh.).
- I nordvest går det en nokså smal strekning langs Mastrafjorden fra Helland til Bø.
Faksimile av kartet i Naturbase faktaark. Klikk på bildet for å gå til originalen som du også kan zoome i.
Kjennetegn ved Rennesøy kulturlandskap
Landbruksdirektoratet skriver at de tre delområdene har et variert og flott kulturlandskap med dominans av kystlynghei på høyden. Det vises til at i bratte hellinger mot kystlinjen er det tørrbakker, eng og lauvtrelunder med svært høyt artsmangfold – et resultat av langvarig drift, godt jordsmonn og klima.
Direktoratet nevner at det finnes 480 plantearter, mange truede og sjeldne, og fem som ikke finnes andre steder i Norge. Videre trekkes det fram at områdene har en bruks- og bosettingshistorie på rundt 6000 år, blant de eldste i landet. Det pekes også på at bosettingshistorien finnes igjen i gravhauger, piggsteingarder, steingarder, gamle ferdselsårer, nausttufter og torvhus.
På plussiden er direktoratet opptatt av at kystlyngheiområdene, som er et resultat av brenning og beitedyr gjennom generasjoner, blir holdt i hevd.
Områdene ligger lett tilgjengelig for friluftsopplevelser og de merkede turstiene i områdene er mye brukt av turgåere. Sandalsand bringer til sist i artikkelen noen eksempler på fotturer i dette området. Der er to karakteristika ved de framhevede områdene på Rennesøy som skal trekkes fram i denne artikkelen. Vi skal her nemlig se nærmere på:
- Kystlynghei
- Steingarder
Kystlynghei
Rennesøy er et av de eldste kulturlandskap i Nordsjølandene
Denne sauen, med sin oppvoksende generasjon, holder hus på Bø. Sauehold er viktig for skjøtsel og overlevelse av kystlyngheia.
Faktagrunnlaget i det følgende er hentet fra publikasjonen Utvalgte kulturlandskap i Rennesøy (pdf-format, 7 Mb), utarbeidet av Rennesøy kommune.
Store deler av kulturlandskapet på Rennesøy er representativt for den eldste gjenværende og mest karakteristiske kulturmarkstypen på Vestlandet, nemlig kystlyngheiene. Da de første faste bosettinger oppstod og kultiveringen av landet tok til for sånn ca. 4000-2000 år siden, begynte de første nordmenn å svi av urskogen, dyrke den opp og rydde beiteland. Fram vokste det gress og lyng, føde for husdyra.
I tusener av år var det lyngen de utegående dyra kunne livnære seg på når de gikk ute i det milde kystklimaet. Lyngen ble beitet ned, men også slått med ljå, fraktet til gards og brukt som mat og liggeunderlag for husdyrene. Skogen på Rennesøy var fjernet allerede for 4000 år siden, noe som gjør at dette kulturlandskapet er blant de eldste i Norge.
Utsyn om kystlyngheia mot havet i det fjerne, og med 1800-tallets steingarder i rette linjer gjennom landskapet. Bildet er tatt inn av Helland.
Kystlyngheia i nyere tid
På Rennesøy var det lyng som dekket det aller meste av høydedragene fram til etter andre verdenskrig. Da medførte intensiv gjødsling og et stadig mer maskinelt jordbruk at lyngheiene krympet inn. Den samme utviklingen finner vi langs hele norskekysten, så vel som i de fleste Nordsjølandene.
Det er ikke det at saueholdet er forsvunnet fra Rennesøy. De ser vi gressende overalt enten vi kjører eller drar på fotturer rundt om. Det er heller det at beitetrykket i heieområdet forsvinner, for det er mindre økonomisk rasjonelt med vinterbeite i lyngheiene. Et og annet skogplantefelt finner vi, men ellers er det tydelig at eineren (brakjen) trenger seg fram – og ingen holder den tilbake.
Det siste gjør at også rødlistede fuglearter som vandrefalk og hubro vansmektes. De trenger åpne arealer for å kunne jakte.
I tillegg til den refererte publikasjonen om kulturlandskapet, utarbeidet tidligere Rennesøy kommune også en Forvaltningsplan (pdf-format 13 Mb). Dersom denne følges, vil det kunne borge for at dette kulturlandskapet vil overleve også de neste hundreårene.
Steingarder
Den som vandrer, eller kjører langs inn- og utmark på Rennesøy kulturlandskap, kan ikke unngå å legge merke til alle steingjerdene eller steingardene som er satt opp. Nettopp på Rennesøy finner vi imidlertid noen svært høye, brede og lange varianter. Dessuten går praksisen med å bygge steingarder svært langt tilbake i tid.
Teksten i det følgende har latt seg inspirere av Kulturminneplan 2015 for Rennesøy (pdf-format 5 Mb). Der berettes det nemlig om en kronologisk utvikling av steingardene som er interessant, og som vi møter på mange fotturer på øya.
Steingarder/gardfar fra jernalderen
Den første generasjonen er forhistoriske, fra jernalderen eller det vi gjerne kaller folkevandringstiden. Alderen gjør dem automatisk fredet. Det er imidlertid ikke lett å finne dem, om man ikke vet hva man skal se etter. De kjennetegnes nemlig av å være langstrakte jordvoller som bukter seg i terrenget, dekket av mose og gress, i en høyde av 30-50 cm.
Steingarder fra middelalderen til ut på 1800-talet
Steingjerde langs kanten av bratthell eller stup. Denne type steinlegging var vanlig fra middelalderen og opp til 1800-tallet. Dette bildet er fra høyden over Helland
Andre generasjon av steingarder bukter seg etter formen på terrenget. Mange av dem går langs kanten på bratte fjellskrenter som et buffer for beitedyrene. Dette terrenget følger gjerne skillet mellom inn- og utmark slik det var definert fra middelalderen til inn på 1800-tallet. Noen steder går det langs med eller oppå gardfarene fra jernalderen.
Utskiftingssteingarder fra slutten av 1800-tallet
Utskiftningssteingard på Reianes i Renneøy. Slike ble vanlige etter utskiftningen i landbruket midt på 1800-tallet. De ble anlagt i omtrent snorrette linjer gjennom landskapet, og antar til dels store dimensjoner.
Utskiftningen, i vår tid mest kjent som jordskifte, var et nasjonalt tiltak mot slutten av 1800-tallet til inn på 1900-tallet. Gjennom århundrene var mange bygder blitt preget av teigblanding og lite tjenlige driftsenheter. Utskiftningen var en oppmåling og fordeling av jord og andre rettigheter mellom gårdbrukere, og med et samlet eiendomsregister (matrikkel) med gårdsnummer og bruksnummer.
På Rennesøy kom det fram til ca. 1900 inn en helt ny type steingarder. Disse var kraftige i sin form: Høye, breie, lange og snorrette i landskapet. Det var strekene på kartet som skulle følges, ikke som før terrenget under. På Rennesøy benyttet de seg av innleid arbeidskraft, de ble lokalt kalt «austmenn». Dette var omreisende «rallere» (en betegnelse brukt i andre sammenhenger, andre steder) fra Setesdal og Østlandet som var profesjonelle i sitt manuelle, høyst energikrevende håndverk.
Heldigvis for dem var det rikelig med tilgang på flat skiferstein som var lettere å lø. Og heldigvis for oss som vandrer i naturen, er det praktfulle byggverk vi kan observere.
Piggsteingjerdene fra 1900-tallet
Piggsteingjerde på kystlynghei. Dette ble vanlig gjerdeteknikk fra 1920-tallet og utover. Akkurat dette gjerdet klyver vi over på rundturen Helland-Flekkstad-Helland.
Når vi så kommer videre inn på 1900-tallet, ble det fra ca. 1920 tatt i bruk nye metallgjerder. Gjerdepålene var imidlertid som små bautasteiner å regne. Flate skifersteiner satt på høykant. Disse ble kalt «piggsteidn» eller «pigghedler». Vi finner dem over store deler av Rennesøy.
Rennesøy og KULA
Riksantikvaren har også en annen satsing, nemlig KULA. Den går ut på å identifisere «Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse» også utover jordbruket. Innholdet er imidlertid delvis overlappende på både nasjonalt og regionalt nivå. De områdene på Rennesøy som er omtalt i denne artikkelen inngår også i KULA, så da må jo kvalitetene her være ekstra høye.
LES MER:
Les mer om Rennesøy kulturlandskap
Lenker til eksterne kilder for denne artikkelen, er lagt inn i teksten.
Hovedsiden med Fotturer har flere turbeskrivelser fra alle de områder som inngår i, eller grenser til dette «utvalgte kulturlandskapet»:
- På Rennesøy går vi rundturen på Reianes
- Topptur til Nipen og Knott på Rennesøy
- Rundtur i kystlyngheia Helland-Flekkstad på Rennesøy
- Rundtur til Rennesøyhodnet med panoramautsikten
LES MER: Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (landsoversikt og samlet presentasjon)
Om du vil ha enda mer lesestoff, slå gjerne opp alt fra den kommunen vi nå er i, nemlig Stavanger, samt Rogaland fylke.
