Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen

Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen er nok den mest spektakulære av alle fjellovergangene i samlingen av norske turistveger.

Orientering og kart over turistvegen

Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen går mellom Sogge bru ved Åndalsnes, og Langvatnet, sørøst for Geiranger. Den følger fylkesvei 63 over en samlet lengde på 104 km, og kommer opp i en høyde av 1038 meter over havet.

Turistvegen er tredelt, med hver sin fjellovergang. Fra Åndalsnes går den over Trollstigen og ned til ferjestedet på Linge. Dette er første del. Andre del tar oss med ferje til Eidsdal, over fjellet og ned til Geiranger. Tredje fjellovergang klatrer rett til fjells og fram til Langvatnet. Når vi har kommet så langt, har vi akkurat rukket å passere både veiens høyeste punkt, vannskillet og grensen mellom fylkene Møre og Romsdal og Innlandet.

Veifarende må merke seg at strekningene en og tre er stengt for gjennomkjøring på vinteren, det vil normalt si fra oktober/november og fram til mai.

Frodige dalar, lune jordbærbygder, stupbratte fjell og utkikkspunkt gir både sug i magen og nokre av dei beste utsiktene Norge kan by på. Sett av god tid til turen, pausane er kjærkomne, same om du vil utfordre deg sjølv med ein topptur eller berre nyte synet. Det er så mykje meir å oppdage for kvar den som tar seg tid. (Vegvesenet)

Kartet under viser hele strekningen og har avmerket steder å oppsøke underveis. Noen av stedene er del av turistvegsatsingen til Vegvesenet. De nevner følgende tilrettelagte stopp spesielt: Trollstigen, Gudbrandsjuvet, Juvet, Linge ferjekai, Ørnesvingen og Flydalsjuvet.

Klikk på markørene og få opp informasjon om hver av dem, noen med lenker til videre lesning. Den videre beskrivelse av turistvegen følger en kjøretur fra nord til sør.

MERK DETTE: I juni 2024 meldte Møre og Romsdal fylkeskommune at de stengte veien opp Trollstigen for all ferdsel ut året. Årsaken er for høy risiko for steinsprang og steinras. Veien er stengt med bom ved den store parkeringsplassen nedenfor svingene (se kartet), og med bom ved besøkssenteret på toppen av Trollstigen. Besøkssenteret holder åpent, og det er fritt fram å nyte utsikten fra de forskjellige utsiktspunktene der.

Fjellovergang 1, Åndalsnes til Linge

Preludiet: Åndalsnes og Trollveggen

Vi skal ta for oss fjellovergangene etter tur, og begynner med Trollstigen. Før vi kommer så langt, vil de fleste ha vært en tur innom Åndalsnes. Kommunesenteret i Rauma ligger helt nede ved fjorden. Her klapper turistskipene til kai og her har Raumabanen sitt ene endepunkt. Her kan man gå bratt opp til utsiktspunktet Rampestreken, eller simpelthen ta Romsdalsgondolen til topps. Åndalsnes er et trivelig tettsted.

Avkjørselen til turistvegen er noen kilometer oppover elva Rauma. Vi fortsatte imidlertid enda et par kilometer opp i dalen. Der finner vi nemlig Trollveggen og et besøkssenter med stor parkeringsplass. Mange kommer hit før eller etter at de har kjørt Trollstigen, eller på bilferd langs E136 fra og til Dombås.

Trollveggen lever opp til navnet; bred, høy og mektig som den er. Vi kan stå her og undre oss over hvor klatrerutene går. Vi kan også snu oss rundt og se opp på Romsdalshornet. Fjelltoppen på 1550 moh. er ikke mindre mektig.

Før du drar videre, bør du gå bortom den gamle stasjonsbygningen. Trollveggen stasjon er ute av drift, men bygningen leies ut for overnatting. Der står det også en åpen godsvogn som gjennom figurer, gjenstander, plakater, lyd og bilde forteller historien fra våren 1940, den gang gulltransporten fra Norges Bank passerte forbi dette stedet.

• LES MER: Opplevelser i Åndalsnes
• LES MER: Ta toget på Raumabanen

En rolig start på Trollstigen

Det er heretter at vi gir oss i kast med den første fjellovergangen, selveste Trollstigen. Det starter rimelig rolig på flatene nede ved elva Rauma. Vi kjører over den smale Sogge bru og er med det kommet over på Fv63 og Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen.

Det går rolig framover inntil vi på en måte møter veggen, eller snarere øyner korketrekkerne mot enden av Isterdalen. Dalen slutter egentlig der inne, men vi øyner bilene som snirkler seg opp etter fjellveggen. På et par steder ser vi vårt snitt til å kjøre inn på en utvidelse av veien og ta utsikten nærmere i øyensyn.

Svingene opp mot Stigrøra

Så begynner svingene, den ene mer spektakulære enn den andre. Høyt skal vi, svært høyt. Vi passerer på bro over Stigfossen (loddrett fall på 180 meter) og fortsetter enda noen hårnålssvinger før vi er på toppen. Stigrøra kalles det. Der ligger det en svær parkeringsplass, så godt som full av biler, og Trollstigen Kafé av nyere dato. Noen få gamle hytter ser vi også i nærheten.

Det nokså nye servicebygget har kafé, suvenirbutikker med lokal husflid, og toaletter. Vi går over en bro, forbi noen stilig anlagte vannspeil og videre framover mot stupet over Stigfossen. Her har Vegvesenet virkelig gjort seg flid, i samarbeid med Reiulf Ramstad Arkitekter AS.

Stigrøra og utsiktsplattformene

Toppen av Trollstigen har flere flott anlagte gangveier, utsiktsplattformer og trapper. Vi blir simpelthen bergtatt av utformingen av anlegget, men det som selvsagt topper opplevelsene er utsikten nedover dalen. Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen blir liten der nede, bilene enda mindre, og langt der ute skimter vi Åndalsnes.

De 11 hårnålssvingene opp hit åpnet i 1936. Hver sving har et navn, oppkalt etter sjefen for arbeidslaget som laget svingen. Kafeen på Stigrøra ligger på ca. 700 meter over havet. Fjelltoppene rundt, blant annet Bispen, Kongen og Dronninga er mer enn dobbelt så høye.

På Trollstigen kjem du tett på det ville og vakre landskapet. Gangvegane og trappene fram til utsiktspunkta innbyr til vandring. Den største utsiktplattforma stikk ut over fjellkanten og svever 200 meter over Trollstigvegen som slyngjer seg opp den bratte fjellsida. Plattforma har forskjellige utsiktspunkt tilpassa både modige og forsiktige besøkande. (Vegvesenet)

Du kan, om du vil, sykle hit. Noen velger å ta den gamle kløvstien. Det sies at Olav den Hellige vandret den, og det var vitterlig trafikk over fjellet mellom Romsdal og Sunnmøre i århundrer før sommerveien ble åpnet av Kong Haakon VII. 

I mange hundre år var Romsdalsmartnan på Devold svært viktig for handel og samkvem i dette området. Kløvstien var viktig for bøndene som handlet med hester og kyr på markedet. Dagens kløvsti er utbedret og anses som en middels krevende fottur. Den er på 5,1 kilometer og tar omtrent tre timer.

Ned fra fjellet

Etter utsiktsplattformene og kafeen på Stigrøra bærer det videre inn i den brede Alnesdalen, men ikke særlig mye oppover. Lengre framme finner vi flere steder å parkere bilen om vi ønsker en fottur. Et av stedene er skiltet til Mannen (2,5 timer), du vet fjellpartiet som står i fare for å falle ned i Romsdalen. Her forlater vi Rauma kommune og kommer inn i Fjord kommune.

Vi skal nedover i en bred dal fram mot Valldal, men stopper når vi kommer til Gudbrandsjuvet. Her har Vegvesenet laget nok et spennende opplevelsessted, med gangveier over juvet, en kafé og toalettfasiliteter.

Utsiktsplattforma ser ut som ein krans i terrenget og leier ned til Gudbrandsjuvet kafé som ligg heilt på kanten av den brusande elva. (Vegvesenet)

Gudbrandsjuvet

Nå har nok juvet i elva Valldøla lenge vært et kjent og skremmende sted, men oppgraderingen gjør at vi går trygt på bruer, og virkelig tar inn over oss stupet og fossekraften under oss. Navnet kommer forresten av en kar som het Gudbrand. Han hoppet over juvet for å komme seg unna med bruderovet sitt. Litt som Ridderspranget over elva Sjoa øst for Jotunheimen.

En oppslagstavle forteller at knapt noen steder i landet finner vi så mange store jettegryter som akkurat her, formet av smeltevann fra isbreene for noen tusen år siden. En steinhvelvbro stod ferdig i 1919 og er fremdeles i bruk. Flere aktiviteter tilbys på området. Snorre forteller om da Olav den Hellige for forbi i 1029, og det er lagt opp til en sti slik at vi kan følge i hans fotspor.

Før vi drar videre, må vi bare nevne Juvet landskapshotell. Det ligger like ved, og er et utsøkt overnattingsted i naturen. Dessverre passet det ikke for oss denne gangen.

Hotellet er bygd som ni små frittliggande rom, alle forskjellige og tilpassa landskapet. Heile glassveggar mot elva og den fredfulle bjørkeskogen viskar bort skiljet mellom ute og inne. (Vegvesenet)

Jordbær, fjord og ferje

Vi skal videre gjennom jordbærbygda Valldal. Etter juvet er det jordbæråkre nærmest over alt, og små kiosker med jordbærsalg bak enhver sving. Vi måtte selvsagt kjøpe en korg og kose oss med i bilen, og joda, de smaker utmerket. Bilturister kjøper selvsagt med seg en og annen korg, men Valldalsbærene går mest til industriell produksjon. Visste du at dersom du kjøper jordbærsyltetøy i butikken, så er det 50 % sannsynlighet for at bærene ble dyrket i Valldal?

Med jordbær mellom setene var det ingen grunn til å stoppe nede ved fjorden, i Valldal (Sylte). Ikke for det, det var et trivelig lite tettsted, og yrende turistliv midt i juli måned. I sjøkanten svingte vi rett til høyre og fulgte Nordalsfjorden ut til et ferjeleiet på Linge. Her fortsetter turistvegen på andre siden, Eidsdal. Vi har nå kjørt ca. 70 kilometer fra Åndalsnes. Bilveien videre nordover langs fjorden fører oss forresten inn mot Ålesundtraktene.

Vi hadde ikke lange ventetiden på ferjekaien. De som får det, kan oppsøke Vegvesenets spesialbygde venterom, med store vinduer mot fjorden, toaletter og egen frukthage.

Overgangen med vår ferje gikk altså kjapt, der var ingen panoramadekk dessverre. Derimot var der en god, gammeldags kafé under dekk. Rumlingen fra motoren var tydelig, varmen merkbar og omgivelsene som de alltid har vært. Her var det selvsagt svele og kaffi. Nå også med selvbetjening, for bemannet kiosk på disse korte overgangene tilhører fortiden. Slik sett ga hele opplevelsen preg av en svunnen tid med moderne tilpasning. Retrostil, kan vi tenke om interiøret. Men det er ikke retrostil, det bare er sånn.

Fjellovergang 2, Eidsdal til Geiranger

Inn i et fjordlandskap av global betydning

Ferja klapper til kai i Eidsdal, et lite sted med en eneste veiforbindelse, nemlig fjellovergangen til Geiranger. Hele denne strekningen av Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen er på ca. 25 kilometer. Den ble åpnet i 1954 og søkes holdt åpen året rundt. Ellers er det «fjordveien» som er Eidsdal og nabobygda Norddal sin forbindelses-åre med omverdenen.

Vi så ikke syn på å gjøre noe stopp i Eidsdal, så vi fortsatte innover Fv63. Veien skal opp i en høyde på 624 meter før den butter nedover igjen. Et godt stykke oppe i dalen finner vi et skilt som viser at vi er kommet inn i et verdensarvsted. Her forlater vi også Fjord kommune og kommer inn i Stranda.

Vestnorsk fjordlandskap er et av UNESCO sine over 1000 utvalgte verdensarvsteder, og en av noen få i Norge. Det er Geirangerfjorden og Nærøyfjorden med omkringliggende fjellområder, som er pekt ut til å være del av menneskehetens naturarv.

• LES MER: Verdensarvsteder i Norge
• LES MER: De norske fjordene

Ørneveien til Geiranger

Mens stigningen fra Eidsdal går nokså rolig for seg, er nedstigningen til Geiranger på sørsiden av det heller dramatiske slaget. Ørneveien kalles den og består av 11 svinger over noen få kilometer.

Øverst oppe, med panoramautsikt, har Vegvesenet anlagt et stort utsiktspunkt. Ørnesvingen kalles det. Selv om selve anlegget er spennende nok i glass og betong, med innfelte siktlinjer og så videre, så er i grunnen naturopplevelsen nok i seg selv.

Fra Ørnesvingen ser vi nemlig innover mot Geiranger den ene veien, og utover Geirangerfjorden den andre. Midt på: Høye, bratte fjell. Under oss: Det samme. Dersom du har godt syn, vil du ut fjorden kunne se fossefallet De sju søstre og fjellgården Knivsflå. Sandalsand har i tillegg god kameralinse, så se bildene under.

Fjellovergang 3, Geiranger til Langvatnet

Noen inntrykk fra Geiranger

Fra Geiranger er det mulig å bryte av fra turistvegen og heller ta ferje ut fjorden til Hellesylt. Ferjeturen har Sandalsand tatt tidligere, og vil anbefale på det varmeste. Fra Hellesylt kan man for eksempel kjøre over fjellet til Stranda og med ferje til andre siden av fjorden er vi tilbake i Linge og Valldal. Dette kan være en utmerket rundtur. Der er tre-fire daglige avganger til Hellesylt med turistferje. Prisene er ikke subsidierte og ferjeruta er kun tilgjengelig om sommeren.

Geiranger er et tettsted med 250 faste innvånere ved enden av fjorden. Turisme er hovednæringen, og vi har vel alle sett bilder av cruiseskipene som ligger ute i fjorden og mater sine passasjerer i land. (Og forurensningen fra dem legger seg som et lokk over fjorden.) Denne dagen i juli 2021 var der ingen cruiseskip, det var kjølvannet av rib-båter som skapte krusninger i sjøen. Derimot var sentrum full av bilturister. Der er både campingplass og hoteller for de som ønsker å bruke tid her. Aktivitetsferie er et stikkord, men det kan også være greit å bare spasere litt rundt om og kikke.

De gangene jeg har vært her, har jeg sjelden vært fristet til det. For det ene er der ikke så veldig mye å se foruten turistsjapper. For det andre, og det er det viktigste, der er altfor mange turister og knapt plass å sette fra seg bilen. Dessuten kommer etasjeeffekten inn. Konklusjonen min er nok at Geiranger er best på avstand, om man kun er på gjennomreise.

LES MER: Biltur Sør-Norge rundt (2) Stavanger til Molde

Etasjene over Geiranger

Bebyggelsen i Geiranger ligger som etasjer oppetter fjellet. For vi har ikke før kommet ned Ørnesvingene fra den forrige fjellovergangen, før den bærer lukt inn i den siste for dagen. Etasjer ja, det er som de ingen ende vil ta. Vi gjorde et lite stopp ved det berømte Hotel Union, et av flere overnattingssteder som kneiser majestetisk på et framspring. Jeg jaktet muligheten til å fotografere enda en av av landets 100 vernete telefonkiosker. (Jeg fant en annen ved Trollstigen tidligere på dagen.)

LES MER: Telefonkiosken som kulturminne

Dessverre hadde jeg gjort altfor dårlig research, for vi gikk glipp av Norsk Fjordsenter like ved. Det er et opplevelses- og dokumentasjonssenter knyttet til verdensarven. Her får vi informasjon om hvordan livet artet seg i fjordstrøkene før i tiden, hvordan Geiranger har utviklet seg som turiststed, og hvordan verdensarven tas vare på.

Vegvesenet og sikkert andre gode krefter har like ved senteret lagt til rette for en fossevandring. Det renner selvsagt en foss nedover fjellskråningen, rett gjennom Geiranger og ut i fjorden. Her er gangbroer og gangveier i jern.

Tilsvarende tilrettelegging finner vi noe lenger oppe i fjellsiden over fjorden. De klassiske postkortbildene fra Geiranger ble gjerne fotografert ved Flydalsjuvet. I vår tid er sikringstiltakene så gode, at det kanskje ikke er en like halsbrekkende opplevelse å få tatt de gode bildene. Utsikten er strålende, og bilister vil vite å sette pris på både god parkering, rasteplasser og toaletter.

Over veiens høyeste punkt

Geiranger ligger ved havnivå, og vi skal på de neste 24 kilometerne passere det høyeste punkt på Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen (1028 meter). Stigningene er formidable og hele 20 kurver er anlagt. Veien åpnet i 1889 etter hardt arbeid gjennom hele det tiåret. Øst for vannskillet var det på det tidspunkt blitt ført vei fra Otta og fram til Grotli. Til Otta kunne man ta toget fra hovedstaden. På Grotli ble det få år senere åpnet opp en annen fjellovergang, over Strynefjellet og ned til Stryn i Nordfjord.

Geirangerveien har selvsagt blitt utbedret gjennom de 130 år som er gått, men det oser respekt av arbeidet som ingeniørene og rallarne stod for den gang. Enkelte deler av strekningen har man skiftet ut. Ovenfor Flydalsjuvet kan man stoppe opp ved Knuten, en imponerende veislyng. Det er også ovenfor Flydalsjuvet at veien stenges med bom om vinteren.

Vi gleder oss uansett over det vi faktisk opplever. For oss var det en strålende, om enn noe disig opplevelse å kjøre over fjellet. Da vi kom fram til Djupvatn, og den store hytta som ligger der, passerte vi også veiens høyeste punkt. Djupvatn og innover mot Langvatnet er et virkelig snøhull og en av de siste strekningene som blir ryddet på våren. Når vi så kjører inn langs Langvatnet har vi passert vannskillet.

Inn for landing

Dermed har vi plutselig kommet til enden av Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen, for vi kjører da inn på Rv15. Den kommer ut en tunnel. I andre enden av den tunnelen kommer man ned til Stryn på helårsvei. Vi fortsatte imidlertid rett fram på Rv15. I stedet for å kjøre gjennom hele Skjåk og videre nedover Gudbrandsdalen, gjorde vi et stopp på Grotli høyfjellshotell. Derfra går det en annen turistveg tilbake til Vestlandet, nemlig Gamle Strynefjellsveg. Den fulgte vi et par dager etter.

• LES MER: 10 klassiske steder å overnatte (omtale av Grotli)
• LES MER: Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen

Bonus: Dalsnibba

Før vi kom til Langvatnet, Grotli og avslutningen på Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen, passerte vi som nevnt Djupvatnet og turistvegens høyeste punkt, 1038 meter. Her valgte vi å ta en fem-kilometers avstikker opp til Dalsnibba. Da havnet vi 1476 meter over havet, og endatil med utsikt helt ned til Geirangerfjorden.

Nibbevegen skal være den fjerde høyeste i Norge og høyeste fjordutsikt fra bilvei i Europa. Det var veldig smått med vegetasjon nede ved Djupvatnet, men vi skulle ikke mange svingene til oppover denne bomvegen før vi passerte omtrent alt levende liv. Dalsnibba er en steinørken og utrolig fascinerende.

Utsiktsplattformen på Dalsnibba kalles Geiranger Skywalk og har glassvegger, strålende utsikt selv på en disig dag, og en suvenirbutikk med kafé og toaletter. Vi ser UNESCO sitt verdensarvsymbol framkommer av en bronseplakett på en stein. Så langt strekker altså verdensarven seg.

Nibbevegen fører opp til ingenting, så si, det er en blindvei. Den ble bygget for at turister til Geiranger skulle få enda en opplevelse. Veistumpen stod ferdig i 1939, mange år før Geiranger fikk helårsvei til Eidsdal. Det sier noe om volumet på turisttrafikken med båt inn Geirangerfjorden, til og med den gang.

Dette er en «nødvendig» omvei for veifarende.

Les mer

Google anslår at Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen tar 3 timer å kjøre fra Åndalsnes, med en avstikker til Trollveggen i starten. I tillegg tok vi som nevnt avstikkeren opp på Dalsnibba. Sandalsand brukte seks timer på den ferden som er beskrevet i artikkelen.

Du har nå fått et overblikk og et kart. Noen av kartmarkørene gir lenker dersom du klikker på dem. Les hvordan Vegvesenet omtaler Turistveg Geiranger-Trollstigen og de totalt 18 nasjonale turistveger som de opparbeider og vedlikeholder.

Sandalsand kan tilby følgende inspirasjoner ut over de som er nevnt i artikkelen:

• LES MER:
  • Introduksjonsartikkelen Nasjonale turistveger – hva og hvor?
  • Alle artikler fra kommunene Rauma, Stranda, Fjord og Skjåk
  • Bli kjent med fylkene Møre og Romsdal, og Innlandet
  • Denne turen var ledd i Møre og Romsdal rundt på bilferie
  • Søk opp enda flere Bilturer