Sandalsand Global >>
Vi skal se på kirkebygging i Rogaland etter middelalderen. Her resulterte den tidligste kirkebyggingen i hele 21 steinkirker og kanskje 16 stavkirker på 150 år. Da de var ferdige ca. år 1300, skjedde det ingenting på 300 år.
Byggingen av steinkirker i middelalderen
Den videre utviklingen gikk veldig sakte for så å skyte fart på 1800-tallet. Dette er en historisk utvikling vi finner over det ganske land og er i grunnen ganske spennende.
I middelalderen ble det bygget både steinkirker og trekirker i Rogaland, men kun steinkirkene står igjen. Ti av dem kan vi fremdeles komme inn i, vi finner markerte spor av ytterligere tre, og vi har beretninger om enda noen. Dette betyr at det i 150-årsperioden fra ca. 1130-1280 fikk vi hele 21 steinkirker i Rogaland.
I landet som helhet sitter vi igjen med 28 trekirker (stavkirkene) fra denne tiden – av opprinnelig 1000-2000, og ca. 150 steinkirker i noenlunde stand – under halvparten av det opprinnelige antallet.
Utviklingen av steinkirker etter middelalderen
Denne storstilte kirkebyggingen i kristendommens og nasjonens første år, står i skarp kontrast til utviklingen gjennom de neste om lag 6-700 år, altså kirkebygging i Rogaland etter middelalderen. I perioden fra byggingen av Ogna steinkirke i ca. 1300 og fram til 1866, fikk Rogaland ingen nybygde kirker i mur. Da ble St. Petri i Stavanger oppført, og få år senere fikk vi også Sandnes kirke (1882). Det ble med de to på 1800-tallet i Rogaland. Derimot stod det litt bedre til i andre fylker. På landsbasis viser Kirkebyggdatabasen på Kirkesøk at det man bygget 109 kirker i mur fra 1600-1899.
Heller ikke i påfølgende femti år, fram til 1950, var det særlig med bygging i mur eller stein. Fra 1900-1949 kom det til bare fire flere i Rogalands statskirke: Vår Frelsers (Haugesund, 1901), St. Johannes (Stavanger, 1909), Døvekirken (Stavanger, 1912), Vikebygd (1937). I tillegg kom Metodistkirken (1924) i Stavanger. Etter den tid er det imidlertid bare i Den norske kirke innviet hele 39 kirker i stein eller mur. Denne materialbruken har helt klart vært foretrukket i vår tids kirkebygging.
Byggingen av trekirker og nye interiør
Selv om det altså tok nesten 600 år før det vi igjen fikk en steinkirke i Rogaland, så innviet de vel kirker med tre som byggemateriale? Jo, men det gikk faktisk over 300 år før de reiste den første kirken etter middelalderen, Egersund kirke i 1607. (Tidsangivelsen er litt spissformulert, for i tidsperioden mellom Ogna (1300) og Egersund (1607) bygget de også stavkirker. Derimot står ingen av dem igjen.)
Senere på 1600-tallet bygget de en håndfull trekirker som fremdeles står: Årdal (gamle) (1619), Kvitsøy (1620), Jelsa (1647), og Sjernarøy (1647). På 1700-tallet kom kun Utsira (1789) til som varig fornyelse. Kirker som ikke lengre står, er omtalt lenger nede i artikkelen.
Stavangerrenessansen
Fra midten av 1600-tallet fikk vi også noen år med store endringer av de gamle steinkirkene. Interiøret gikk gjennom en fornyelse i tråd med renessansens idealer om blant annet stor fargerikdom. I enkelte kirker utvidet de kirkerommet og noen fikk større vinduer. Malerne og snekkerne benevnt i ettertid som «Stavangerrenessansen«, turnerte gamle og nye kirker i noen hektiske tiår på begynnelsen og midten av 1600-tallet. Mange andre håndverkere bidro også, noen mer amatører enn andre.
Således finner vi i Årdal gamle kirke noen særdeles enkle akantusranker, men du verden så frodige og livsbejande de er. «Jevnført med tidens rike, nordeuropeiske snekkerkunst fortoner da også den norske sig som avbleket og fattigslig provinsialisme», skriver Robert Kloster (1936) i sin bok om Stavangerrenessansen. Samtidig skynder han seg å legge til at sett på bakgrunn av andre målestokker så var det ikke så verst likevel, og i det minste «markerer således denne enkle snekkerkunsten en ny og viktig epoke i vår kulturhistorie».
Kloster skriver at fra de første tiårene av 1600-tallet har vi bevart hele 25 altertavler og 18 preikestoler fra fylkets kirker.
Årsakene
Svartedauden
Disse utviklingslinjene i Rogaland var i tråd med hva som skjedde ellers i landet. Samlet sett viser dette hvor sterkt kristningen i Norge manifesterte seg i kirkebygging helt i starten. Det var også på denne tiden hele 2000 geistlige, i kirker og klostre, en for hver 200 innbygger. Stillstanden gjennom flere hundre år reflekterer også det faktum at Norge var satt vesentlig tilbake av Svartedauden fra 1349 og senere epidemier.
Nytt kirkelov etter middelalderen
Gjenreisningen av landet gikk smått. Etter den lille oppblomstringen på 1600-tallet skal vi videre til 1800-tallet før det løsnet. Da fikk vi en ny runde med omfattende kirkebygging. I siste halvdel av århundret bygget de 623 nye kirker, og rev 390 av de gamle, når vi ser Norge under ett. Landet gikk inn i en sterk ekspansjonsperiode både befolkningsmessig, sosialt og økonomisk. Urbaniseringen begynte å skyte fart, og vi fikk fra 1851 ny kirkelovgivning som tilsa behov for vesentlig større kirker enn før. Det kom nemlig krav om at tredjeparten av menigheten skulle sikres plass i sin sognekirke.
Betydning av ny lovgivning
Lovgivningen medførte en forsterket rasering av landets stavkirker, kraftige utvidelser av landets steinkirker, og utbygging av nye trekirker rundt om på landet etter statlige mønstertegninger. Et knippe av landets fremste arkitekter (Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer) hadde fått i oppdrag å lage tegninger som så kunne spres rundt til menighetene. Arkitektene hentet selvsagt sine ideer utenfra, men gjorde sine norske tilpasninger. Kirkebygget fikk gotiske elementer, men også detaljer fra en annen populær stil i samtiden, sveitserstilen.
Det var på denne tiden at de «typisk norske» hvite trekirkene oppsto, at middelalderkirkene fikk galleri, at hvit maling ble lagt oppå de gamle vegg- og takmaleriene fra renessansen, og at også stavkirker ble malt hvite. Videre ble renessanseinteriøret fjernet.
Utformingen av kirkene
Nettstedet Kirkesøk beretter at 1800-tallskirkene i tre gjennomgikk en utvikling etter hvert som man vant erfaring og bygget kunnskap. Formen ble lettere, ornamenteringen ble mer detaljert. Lafting var grunnlaget, men det ble lagt kledning både ute og inne.
Vi tenker ofte på langkirken som den typiske 1800-tallskirken, slik som Klepp kirke på bildet over. Faktum er likevel at på landsbasis ble kun 4 av 10 kirker ført opp som langkirker, når vi avgrenser oss til 1800-tallsbyggingen. 3 av 10 tok også form av den mer «moderne» åttekantformen og 3 av 10 ble bygget som korskirker. Bildene under viser to eksempler på åttekant, og en korskirke.
I Rogaland finner vi oktagonalformen fra 1800-tallet kun i Skåre kirke i Haugesund. Flekkefjord kirke like over grensen til Vest-Agder har en slik form, jf. et av bildene over. Denne formen var langt mer populær i Midt-Norge.
Korskirkeformen ble nyttet i Sokndal (1803, avbildet over) og Årdal nye kirke (1919). Fra før kjente vi i Rogaland korskirkeformen fra Egersund (1607) og Kvitsøy (1620). En av de fremste eksponentene for korskirkeformen på landsbasis var Oslo domkirke (1697).
Les mer
Heldigvis har vi noen kirker igjen fra gamle dager, og heldigvis er de med nokså nennsom hånd blitt søkt tilbakeført til middelalder eller i det minste renessansen.
Middelalderkirkene er på Sandalsand omtalt i samleartikler for Rogaland og for Norge hva gjelder steinkirker, og i en oversiktsartikkel om stavkirker for hele landet. I de artiklene er også lenket opp spesialartikler fra en rekke enkeltkirker, både i stein og tre.
Nettstedet Kirkesøk har ikke bare opplistinger av kirker, men også korte og greie forklaringer til epokene kirkebyggene har gjennomgått opp gjennom århundrene.
Sandalsand må ta det forbehold at listene på Kirkesøk viser eksisterende kirkers byggeår. Der var kirker i Rogaland som ble bygget etter middelalderen og revet før vår tid. Strand (1620, revet 1875), og Skåre (1639, revet 1859) er eksempler på kirker som fikk et relativt kort liv. Vi kan nevne at Strand kirke ble privatisert i 1720-årene, kjøpt av kommunen i 1866, og erstattet av ny kirke i 1874. Året etter ble den revet. Antallet slike kirker er uvisst, til dels spekulativt, og vil inntil betryggende litteratur finnes i begrenset grad bli lagt inn ved senere oppdateringer av denne artikkelen.
Tenk gjennom
Så kan man spørre: Hvorfor være opptatt av kirker på et nettsted som framhever fotturer, opplevelser og kulturminner over det ganske land?
Svaret er egentlig veldig enkelt. Kirkebyggene representerer den eneste fysiske manifestasjon av landets utvikling fra tidlig fødsel og helt opp til vår tid, over hele Norge. Vi ser enkelte storgårder, men de er få og spredte. Vi har også enkelte statlige bygg, men de er enda færre. Kommunale bygg, f.eks. skoler og rådhus, er svært unge i dette selskapet. Det var ikke uten grunn at da valgene til den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll skulle avholdes i 1814, var det i kirkene man møttes – for kirkene var gjennomgående de eneste forsamlingshus man den gang hadde. (Til og med i dag blir mange stortings- og kommunevalg avholdt i kirker.)
Kirkens sterke plass gjennom historien, med kirkebyggets synlige plassering på bakketopper i bygd og by, og kirkens dominerende stilling i overført betydning, er altså viktig å dokumentere, kontemplere og formidle selv uten å gå inn på det religiøse innholdet.
Dessuten: De er flotte bygg, både innvendig og utvendig, de kirkene vi fikk på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Det vil komme noen få spesialartikler om de eldste, og lenker vil framgå av oppsummeringen under.
Oppsummert for Rogaland
Sju kirker ble bygget i stein og mur fram til 1949: St. Petri (Stavanger, 1866), Sandnes (1882), Vår Frelsers (Haugesund, 1901), St. Johannes (Stavanger, 1909), Døvekirken (Stavanger, 1912), Metodistkirken (Stavanger, 1924), Vikebygd (1937).
Seks kirker ble bygget i tre fram til 1800, og står fremdeles. Det er Egersund (1607), Årdal gamle (1619), Kvitsøy (1620), Jelsa (1647), Sjernarøy (1647), og Utsira (1789). Fra samme periode kjenner vi Strand (1620, revet 1875) og Skåre (1639, revet 1859). På 1800-tallet fikk vi en sterk tilvekst på 44 kirker, og ytterligere åtte i første halvdel av 1900-tallet.
