Lagård gravlund

Det var i 1835 at den første gravferden kunne finne sted på Stavangers nyanlagte kirkegård, like ved innfartsveien fra sør. Lagård gravlund er fremdeles i bruk og et levende vitnesbyrd om nær 200 års tradisjoner som «De dødes hage».

Hvordan Lagård gravlund først ble til

De tidligere tiders gravlegginger inne i kirker ble avskaffet ved lov i 1805, og byene ble pålagt å anlegge skikkelige kirkegårder utenfor sentrum innen to år. I Stavanger gikk det langsomt.

Længe har vor By trængt til, og allerede for mange Aar siden var det paa Bane, at en ny Kirkegaard skulde anskaffes, men Intet blev foretaget desangaaende før Cholera var kommen til Landet. Efterat Vanskeligheder, der fra flere Kanter reiste sig, vare overvundne, blev endelig et stort, ret smukt beliggende Stykke af Bispe-Ladegaards Grund indkjøpt. (Stavanger Adresseavis 12.9.1834)

Kolerafrykten synes å ha vært det foranledigende sparket som skulle til for at et stykke av Bispeladegården ble kjøpt i 1832 og to år etter kunne innvies som gravlund. Det fortelles at i september 1834 var over 2000 møtt fram for å overvære innvielsen. Befolkningen den gang var bare på 4857.

Utvidelser med årene

Det er den nordligste, mest sentrumsnære delen, som er eldst. I 1869 fant det sted en utvidelse mot sør til der Kirkegårdsbroen krysser kirkegården. I 1882 fulgte så en tilnærmet dobling av arealet sørover mot Paradis og Hillevågsvatnet. Før det, 1875, hadde imidlertid jernbaneutbyggingen spist noe av den vestlige delen og 300 graver måtte flyttes.

I 1885 ble det ført opp et kapell, som ble erstattet av dagens kapell i 1984. I 1888 ble det også reist et lite kapell nede ved Hillevågsvatnet for mennesker som var døde av smittsomme sykdommer.

Nå er arealet på 45 dekar, og det gravlegges og bisettes hhv. 80 og 70 hvert år.

Det er et vakkert anlegg på Lagård og gravene står tett i tett.

Opplevelsen av å vandre mellom gravene

Den går for å være den best bevarte rammekirkegården i landet. Det innebærer at en stor del av gravmonumentene er satt opp inne i en ramme av naturstein, to og to med «ryggen» mot hverandre, med grusveier på hver side. Rammene kan også være av støpejern. Grus er lagt inne i rammen også, og ellers et lite felt for beplantning.

Den som vandrer langs grusveiene i denne gamle kirkegården, blir slått av variasjonen. Selvsagt finner vi de svært gamle, svære jernhellene. Vi finner små, diskrete kors, store obelisker, familiegravsteder med opptil flere monumenter, og vi finner de nyere avrundete gravsteinene med gullskrift og fugl på toppen. Skiftende motebølger er også noe som hører gravlunder til.

Variasjonen gjenspeiles også i navnene på gravmonumentene, for noen er rett store. Her er det meget kjente folk å spore fra byens lange historie, rikinger, politikere, kunstnere. Men også vanligfolk. Lagård kirkegård var og er for alle.

Det sies at Lagård gravlund har et sydlandsk preg. Det skyldes det store innslaget av barlind. Her finner vi også et stort omfang av andre vintergrønne planter. Det gir skygge, ly og det gir en stemning rundt det å vandre på grusveiene, og stige over graver – for det er rimelig trangt her inne.

På vandring etter kjente folk på Lagård

Stavanger kommune og Stavanger kirkelige fellesråd utga i 2009 en brosjyre om Lagård, med kart og beskrivelser av 22 nummererte graver. Du skal nå få være med på denne vandringen. Kartet er hentet fra brosjyren, men teksten er fristilt den. Oppfordringen er å ta med seg brosjyren, og gjerne denne artikkelen, på egen vandring på Lagård. Brosjyren ligger også utlagt ved kapellet (rød sirkel), hvor nummereringen av gravstedene starter.

Gravlundkartet. Klikk for å forstørre bildet.

Nummereringen under viser til kartet. Hyperlenken på navnet fører til et leksikalsk oppslag om personen. Øvrige lenker fører til artikler på Sandalsand og andre steder. Bildene er fra graven og eventuelt andre steder som er koplet til personen. Klikk på bildene for å forstørre dem.

Gravene 1-3

Nr. 1: John Norem var en dominerende skikkelse i Stavanger fra han ble valgt inn i bystyret i 1917. Han ble ordfører, stortingsmann og deretter fylkesmann i hele 26 år. Norem var kjøpmannssønn, jurist, Høyremann og gift med datter til selveste Christian Bjelland. Han og fruen overtok prakteiendommen Munkehagen på Eiganes etter svigerfar. Av den har vi i dag kun hagen igjen.

Nr. 2: Henry Imsland forbinder vi med Stavanger Aftenblad, der han virket som tegner i nesten 60 år. De som har levd en stund vet godt å sette pris på hans gode strek, ikke minst gjennom de daglige doser med «Folk e’ løgne».

Nr. 3: Christian Bjelland. Ingen andre forbindes så sterkt med Stavangers industrielle revolusjon som Bjelland. Hermetikkindustrien ble svær i Stavanger fra slutten av 1800-tallet og til langt inn på 1900-tallet. Bjelland eide en lang rekke fabrikker hvorav flere står igjen, om enn til annet bruk i dag.

Gravene 4-5

Nr. 4: Halvor Olaus Christensen er nok i dag mindre kjent. Gaten som er oppkalt etter Byfogd Christensen er mer kjent. Den tittelen innehadde han i hele 57 år, midt på 1800-tallet. Før kommunen ble kommune, var det det byfogden som var det offentlige. Christensen var dessuten stortingsmann i 40 år, og ble både Lagtingspresident og Stortingspresident.

Nr. 5: Berentsen er kjøpmanns- og rederfamilien som på sitt gravsted har fire graver: Erik, sønnen Lars og barnebarna Erik og Olga. Dynastiet døde ut med barnebarna, som ikke hadde arvinger, og som donerte sin velstand til gode formål. De var noen av byens mest toneangivende borgerfamilier fra midten og slutten av 1800-tallet, og svært velstående.

Den enestående villaen Breidablikk på Eiganes står igjen til stor glede for oss som legger turen innom. Merk at den eldste Berentsen (Erik d.e.) har et kartmerket monument noen meter bortenfor den øvrige familie, samme nummer.

Den som klikket på det siste bildet av Erik Berentsens gravstøtte, ser at det står skjevt. Det er ikke fotografen som tok bildet slik, det er støtten som er skjev. Det er svært utbredt over hele kirkegården, og bidrar egentlig til sjarmen ved å vandre rundt. Nåvel, vi fortsetter vår vandring rett fram. 

Gravene 6-7

Nr. 6: Bergesen. Her hviler Sigval den eldre og den yngre i hver sine innramminger. På omtrent samme tid som Bjelland startet sin fabrikkvirksomhet, startet Sigval d.e. sitt rederi. Ti år etter var han største reder i byen. Kanskje er det ikke annet å forvente når man er født i rederbyen Farsund.

Mange knytter d.e. sitt ettermæle også til hans innsats for å få bygget Sørlandsbanen. Han levde lenge nok til at den kunne åpnes. Sig. Bergesen d.y. brøt på 30-tallet med sin far og startet for seg selv. Også han drev det til noe stort, særlig innen tankfart og skipsbygging. På Rosenberg verft ble skip etter skip bygget av «han far og di», hos og for Bergesen d.y.

Nr. 7: Magdalena Margaretha Garmann. Denne graven (1843) er en av de aller eldste på Lagård. Hun var frue til herregården Utstein kloster, men måtte ved mannens død flytte med sine tre barn. Det må ha vært litt av en nedtur. Arven var nok til kjøp av et lite hus på Pedersgjerdet opp mot Storhaug, den gang i Stavangers utkant. Datteren ble for øvrig involvert i Jomfrustiftelsen.

Gravene 8-9

Nr. 8: Peder Valentin Rosenkilde var en grunnlovsfedrene. Han møtte på Eidsvoll i 1814, som Stavangers representant. Kjøpmannen og skipsrederen var en stor mann i sin samtid, men firmaet gikk under i kriseårene på 1880-tallet. Etter ham har vi det staselige Rosenkildehuset innerst i Vågen, opprinnelig Stavangers største privatbolig, der Næringsforeningen i dag holder til. Gravstøtten ble reist av kommunen 17. mai 1914.

Nr. 9: Mons Gabriel Monsen er enda en skipsreder og kjøpmann. Det sies at Monsen klarte overgangen fra seil til damp bedre enn mange av de andre rederne i sin samtid, på slutten av 1800-tallet. Han var også en aktiv maler, og det er i den egenskap han har etterlatt seg størst spor. Rederkontoret til barnebarnet er for øvrig del av Stavanger Maritime Museum.

Gravene 10-11

Nr. 10: Søren Daniel Schiøtz bringer oss for første gang inn i det religiøse Stavanger – vi skal snart få flere. Det er en ruvende skikkelse som her ligger begravd. Nordmøringen ble vekket til kallet under jusstudiene i Oslo, ble sorenskriver i Egersund og deretter i tre tiår fogd for Jæren og Dalane.

Schiøtz var knyttet til en av de de friere kristelige sammenslutningene på begynnelsen av 1800-tallet, brødrevennene, men samvirket også godt med Haugianerne. Han ble en av stifterne av Det Norske Misjonsselskap, Den Norske Israelsmisjon og det som senere ble Norsk Søndagsskoleforbund. Ellers, som det blant annet heter på gravminnet:

«Fogden var en nidkjær samvittighedsfuld Embedsmand. En sand Kristi Efterfølger …. Var Syge og Fatiges Trøst, En Bønnens Kjæmpe. Soli deo gloria!» Vi merker oss for øvrig at Schiøtz ble gift med Charlotte, datter av Eidsvollsmannen Rosenkilde. De hadde sitt lyststed noen få hundre meter fra kirkegården, nemlig Charlottenlund ved Breiavatnet.

Nr. 11: Olaf Paulus skal man være godt bevandret i byhistorien for å være kjent med. Hans ettermæle knytter seg nok aller mest til at han satte melodi til Stavangers offisielle bysang, «Rygjafylkets fjeld og dybe fjord». Ellers var han organist i Domkirken fra 1890 og svært aktiv i musikklivet i byen.

Gravene 12-13

Nr. 12: Søren Michal Berner er nok en av de mindre markante figurene på denne runden. Skipsreder og kjøpmann, velstående selvsagt. Hans store hus på Holmen ble det senere Grand Hotel. Gård på Storhaug hadde han også, og fremdeles finner vi Bernere i denne delen av byen, en gate med hans navn også.

Nr. 13: Oline Svendsen finner vi med googling ingen spor etter. På Lagård ligger det derimot en høyst fysisk plate med inskripsjonen om enkemadamen. Hun døde i det europeiske revolusjonsåret 1848. Mange foreldre vil føle at de lever videre gjennom sine etterkommere. Det kan nok også Oline føle, for sønnen Lars kom på Stortinget og sønnen Svend var med å stifte Det norske Misjonsselskap.

Gravene 14-15

Vi er nå kommet helt til nordenden av Lagård og skal bevege oss litt på kryss og tvers sørover. Den neste er en obelisk som står midt inne mellom andre graver noe som gjør at vi må gå over rammegravene inn fra grusstien.

Nr. 14: Lars Hertervig er en mann som ettertiden har løftet opp i de store høyder. Dog ikke samtiden. Han døde forvirret og fattig i 1902. Den store maleren bodde flere steder i Stavanger, etter at han som guttunge fulgte med foreldrene på flyttelasset fra Borgøy i Tysvær. Det er kanskje litt eiendommelig at han ligger begravd her, ettersom i hvertfall hans familie var kvekere. Det ville kanskje vært mer nærliggende å begrave ham på kvekerkirkegården på Storhaug. I Stavanger minnes han for øvrig både med gate, plass og statue.

Nr. 15: Gustav Natvig-Pedersen bringer oss fram til litt nyere tid, for han døde i 1965. Han var lektor på Kongsgård, rektor på St. Svithun, tysk krigsfange, sentral i Arbeiderpartiet i Stavanger, stortingsmann og stortingspresident. Natvig-Pedersen ivret sterkt i sine siste år for å få reist et universitet i byen. Gatenavn og byste på universitetsområdet er ham til del.

Grav 16

Nr. 16: John Haugvaldstad bringer oss tilbake til Stavangers religiøse fundamentalisme på 1800-tallet. Det var ingen hvem som helst som kom fra Rennesøy i 1817 og slo seg opp med forretningsdrift på flere områder. Haugvaldstad ble leder for Haugianerne og medstifter av Josefinestiftelsen, Måteholdsselskapet og ikke minst Det norske Misjonsselskap. Vi kan lese at «Haugvaldstad var liten og spinkel, hadde klynkende stemme og slepende gange. Men hans indre styrke og integritet skapte tillit». Dessuten heter det at «en av de første zulugutter som ble døpt av biskop Schreuder i Sør-Afrika, fikk navnet John Haugvaldstad». I vår tid kan vi oppsøke nevnte stiftelses lokaler i Kongsgaten, hans hjem i Hillevåg og gaten ved Gamle Stavanger som er oppkalt etter ham.

Gravene 17-18

Nr. 17: Alexander L. Kielland er kanskje den mest kjente, landet over, som ligger begravd på Lagård. Jurist, politiker, industrimann, men framfor alt forfatter er det Kielland var kjent som. Han vokste opp midt i Stavangers hjerte, ved Breiavatnet. Fullfigur-statuen av ham troner fremdeles øverst på byens torg og selvsagt har han fått en gate oppkalt etter seg.

Nr. 18: Lars Oftedal var svovelpredikanten på slutten av 1800-tallet som ikke stod tilbake for sine forgjengere i byens misjonsliv. Det var hett rundt ham, der han som vanlig prest og gjennom Indremisjonen samlet en stor tilhengerskare, igangsatte en rekke sosiale tiltak, engasjerte seg politisk lokalt og på Stortinget. Han var ikke bare populær, og på et tidspunkt måtte han flykte landet og havnet i Wales.

Mannen var uregjerlig og satte sine spor også der. Utgytelsene over frafalne var heftige: «Ak, de stakkels Sømænd! Hvilken Lækkerbidsken de ere blevne for Satan.» Neppe en trøst å få fra en sjømannsprest. En uheldig historie med en tjenestepike medførte et fall fra den moralske pidestall, og førte hans engasjement inn i bladsmørernes verden.

Stavanger Aftenblad grunnla han i 1893, og satt som sjefredaktør for, fram til han døde i 1900. Da overtok sønnen Lars og førte dynastiet videre. Oftedal har fått en plass oppkalt etter seg og for øvrig kan vi oppsøke hans forsamlingslokale Bethania. Det er nå revyscene.

Gravene 19-20

Nr. 19: Theodor Dahl var også journalist, men i avisen Stavangeren. I første del av 1900-tallet kom Dahl til å markere seg med formidling av jærsk humor i sine korte fortellinger, men også med noe av det tungsinnet vi finner hos Garborg i de lengre stykkene. Dahl samarbeidet mye med tegneren Henry Imsland, nevnt over. Byste og gatenavn er blitt Theodor Dahl til ære, foruten altså gravminnet her på Lagård.

Nr. 20: Bernhard Hanson var som mange andre tilflytter til byen. Det var på midten av 1800-tallet han kom hit som tegnelærer, først som privatlærer og etter få år som lærer på Kongsgård. Lars Hertervig, Kitty Kielland og Frida Hansen hadde alle Hanson (Hansson) som lærer. Han bosatte seg utenfor byen, på Tjensvoll på vestsiden av Mosvatnet. Det var selvsagt langt på landet. Her førte han opp sitt langstrakte bolighus ved siden av et lite tjern. I dag er huset benevnt Hansons Minde (minne) og er eid av kommunen. Han har også fått sin egen gate på Våland.

Gravene 21-22

De siste to gravene vi skal oppsøke på denne vandringsruten, ligger på sørsiden av Kirkegårdsbroen. Der er en tunnel nede ved jernbanen, og ellers krysser man over broen på fotgjengerfeltet.

Nr. 21: John Tanke Sviland har også fått sin gate, og dessuten sin byste på kirkegården. Sviland bygget seg opp fra å være småbrukersønn sør i Sandnes til å bli handelsmann og ikke minst politiker for Arbeiderpartiet i Stavanger. Han var stifter av Stavanger Socialdemokratiske forening i 1892, deretter en av de to første Arbeiderpartirepresentantene i bystyret fra 1898. Minnesmerket er reist av partiet.

Nr. 22: Magnus Vigrestad var en fremragende billedhugger som det gikk skeis med. Han er sitert slik: «Eg måtte jo bli et herligt menneske, far min var tømmermann og mor mi het Maria». Utsagnet må ha kommet i et sjeldent oppglødd sinnelag. For ellers er ettermælet heller slik: «Vigrestad delte skjebne med en rekke andre talentfulle provinskunstnere som etter en løfterik start stagnerte i lokalmiljøet av mangel på oppdrag, utfordringer og utviklingsmuligheter.» Det er Vigrestad som står bak statuen av Alexander Kielland på Torget, Fotballspilleren ved Stavanger stadion, og Barbarkvinnen ved Mosvatnet.

Sluttord

Det er spennende å oppsøke gravlunder, eller kirkegårder, fordi de har så mye historie å by på. For pårørende er det selvsagt noe helt eget å oppsøke gravstedet til sine nærmeste. Det kan gi ro, det kan gi ettertanke, det kan gi mening i å pleie ettermælet etter sine kjære foreldre, søsken, barn eller andre.

Vi som ikke er pårørende, kan oppsøke roen, som om det var en park. Vi kan oppsøke spenningen i å finne kjente navn, forundre oss over teksten på gravsteinene, merke oss at noen har bilder av sine kjære. Dessuten kan vi se på alderen på de avdøde. Er de døde for lenge siden? Døde de unge? Under en krig? Vi kan ikke minst undre oss over deres titler.

Vi kan se på utformingen av gravstedet, på monumentet, på beplantningen. Er det kirkevergen som pynter med blomster betalt av et legat (like blomster over alt), eller gjør arvingene det selv?

Sandalsand har oppsøkt gravsteder, og sett på gravskikker, verden over. Lagård gravlund er en liten gravlund, men den er gammel, den er norsk, og den er vel verdt et besøk.

Praktisk

Brosjyreteksten til kommunen og fellesrådet er slått opp på en stor tavle ved kapellet. Der ligger også noen eksemplarer av brosjyren som man fritt kan ta med seg på vandringen mellom gravstøttene.

For besøkende som er lite lokalkjent, må opplyses at Lagård gravlund ligger like sør for Breiavatnet i Stavanger sentrum. Hit kommer man lett til fots eller på sykkel. Parkeringsplasser kan man finne på Kirkegårdsbroen som deler gravlunden i to – da er man nær inngangen til kapellet hvor vandringsruten starter. Alternativt kan man parkere på Jernbanen P-hus like ved. Krysser man veien ved øvre utkjørsel fra P-huset kommer man rett inn på monument nr. 14, Hertervig.

Les mer

Du har her fått en introduksjon til 22 personer. DIS Norge forvalter en database med gravminner over det ganske land. De har nedlagt et stort arbeide. Listen fra Lagård inneholder 19747 oppføringer av relativt detaljert karakter. Du kan selv søke og bla i den.

På det nettstedet du nå er på, Sandalsand, vil du også finne en spesialartikkel fra Eiganes gravlund i Stavanger, og artikler om kvekergravstedene i Stavanger og i Tysvær. Se dessuten artikkelen bruk av yrkestitler på gravsteiner. Hovedoppslaget om Religion er verdt å sjekke ut. På Sandalsands engelskspråklige søster vil du finne oppsøkte gravsteder og gravskikker, verden over. Se gjerne videoen fra Highgate Cemetery i London.

Nysgjerrig på Stavanger? Sjekk Sandalsands andre artikler fra Stavanger.