Sandalsand Global >>
Gjenreisningsmuseet i Hammerfest beretter om sivilbefolkningens traumatiske opplevelser, og som navnet tilsier, hvordan landsdelen ble bygget opp etter krigen.
Ødeleggelsen
Seint i 1944 var tyskerne på full retrett fra Den røde armé. Okkupasjonsmakten besluttet å tvangsflytte hele befolkningen fra Finnmark og Nord-Troms, avlive alt annet liv, og svi av resten.
Ordren gikk ut på å tvangsflytte hele befolkningen på 75 tusen mennesker. 50 tusen ble flyttet sørover i raskest mulig tempo, de fleste sjøveien. Hele 25 tusen rakk imidlertid å lure seg unna, for kortere eller lengre perioder. Noen av dem ble funnet i sine huler, eksempelvis på Sørøya og sendt av gårde. Andre ble igjen. Da freden kom flyttet mange raskt tilbake, tross myndighetenes advarsler. Det var et sørgelig syn som møtte de fleste.
Buskapen var slaktet, hjemmene og gårdsbrukene brent ned, bruer sprengt, telefonmaster og strømledninger ødelagt. All infrastruktur var systematisk blitt ødelagt, de fleste samfunn og gårder lå i grus. Dessuten var det noen steder stor minefare og direkte farlig å ferdes. Her og der kunne likevel en gammel kirke stå igjen, som i Karasjok. Andre steder kom sovjetrusserne for kjapt på slik at tyskerne ikke rakk å brenne alt, slik som fiskeværet Hamningberg ytterst på Varangerhalvøya og deler av Vadsø. Lengre vest og sør var ødeleggelsene nesten totale. Vi snakker (kilde):
- 11 000 bolighus for 60 000 mennesker
- 116 skoler
- 27 kirker og 15 prestegårder
- 140 forsamlingshus og 60 offentlige bygninger
- 4 700 fjøs og uthus
- 650 større og mindre industribedrifter og forretninger
- 306 fiskebruk
- 53 hotell og gjestgiverier
- 22 000 telefonstolper, 350 broer, ødelagte veier, kaier og fyrlykter
- 118 elektrisitetsverk
I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. (Einar Gerhardsen, ifølge samme kilde)
Gjenoppbyggingen
Det var å begynne på bar bakke igjen, i 1945. Noen kunne grave opp sine kjæreste eiendeler som de hadde forsøkt å skjerme for okkupanten før de ble forflyttet. (Museet viser blant annet to plysjstoler som noen hadde gravd ned, og som altså har overlevd.) Andre hadde ingen ting å finne, bruke eller gjenbruke. Noen hentet erfaring fra århundrer tilbake med å bygge og bo i gammer den første tiden. Andre i telt. På slutten av 40-tallet var det brakkeliv som de fleste måtte utholde, men sakte men sikkert vokste det ut på femtitallet fram en ny landsdel, i byer, fiskevær og småbygder.
Arkitekter sørfra ble hentet inn og tegnet nye typehus, både boliger og gårdsbygninger. Boligstandarden ble gitt et stort løft sammenlignet med før krigen, om enn nøktern. Enda i vår tid kjennetegnes bebyggelsen av disse gjenreisningsbrukene, og noen kommer heldigvis til å bli bevart for framtiden, slik som museet i Kokelv.
Opplevelser
Vi har noen krigs- og forsvarsmuseer i landet, og de forteller mye om det. Dette museet setter krigen litt i bakgrunnen på et vis, ved å konsentrere seg om konsekvensene for sivilbefolkningen av krigens død og fordervelse. Det som gjør museet ekstra engasjerende og spennende, eller rettere sagt gripende, er hvordan framstillingene lar oss utnytte flere av våre sanser.
Vi leser oppslag, vi ser før-etter-bilder, vi leser samtidsberetninger, og alt gir sterke inntrykk. Men vi ser også levende bilder, og vi hører lyder. Det er forunderlig å vandre inn i et rom som skal gjenspeile en bolig fra etterkrigstiden, og lytte til lydene som fyller våre ører. Gjenreisningsmuseet har en viktig fortelling å berette om en kritisk periode i hverdagslivet lengst nord i landet under og etter andre verdenskrig, og de løser oppgaven meget godt.
Husk å ta turen opp i tårnet for en fin utsikt over Hammerfest, og noen gode plakatbilder på veggene i trappeheisen.
I museet finner vi også en liten museumsbutikk med et kvalitetsmessig godt utvalg, og en kafé. Den gjør det godt å ta seg en pause og vaffel i, for museet gir sterke inntrykk.
Her er noen bilder fra museet:
Noe annet
De to siste bildene i serien viser til en annen historie. Inne på museet er det en plakat som omtaler forviste jøder fra Finnmark under krigen. To ble deportert sammen med så mange andre norske jøder på den beryktede skipsavgangen fra Oslo med DS Donau den 26. november 1942. Isak Meyer Goldmann fra Hammerfest ble drept ved ankomst til Auschwitz fem dager senere.
Rundt om i Norge og Europa er det lagt ned en mengde såkalte snublesteiner i fortauet utenfor boligene til de jøder som ble drept under krigen. Et av minnesmerkene ligger tvers over veien for Gjenreisningsmuseet. Les plakaten og oppsøk steinen som bærer Goldmanns navn. Det var her han bodde, og han ble likvidert alene på grunn av sin religiøse bakgrunn.
Finn fram
Museet ligger ved innkjøringen til Hammerfest sentrum. Det er kort vei å spasere opp hit fra andre deler av sentrum, og relativt greit å finne gateparkering i nærheten.
Les mer
Det er Museene for Kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS, et interkommunalt selskap, som driver Gjenreisningsmuseet. Les mer på Gjenreisningsmuseets nettside, blant annet om åpningstider. Nordnorge.com har en god og innsiktsfull artikkel.
Sandalsand har flere artikler fra:
- Hammerfest kommune
- Finnmark fylke
- Kursorisk omtale i artikkelen om en biltur fra Tromsø til Nordkapp.
Dessuten:
- Narvik krigsmuseum
- Grenselandmuseet i Kirkenes
- Forsvarets museer – en oversikt
- Snublesteinene i Norge
- Krig og ufred (hovedside)
Tenk litt over dette til slutt:
Tidvis leser vi om evakueringen av Finnmark under krigen. Eventuelt tvangsevakueringen. Men det var da ingen evakuering – det var tvangsflytting! Evakuering er egentlig positivt ladet. Det betyr å flytte noen som følge av en nødsituasjon, for eksempel en naturkatastrofe. Befolkningen i Troms og Finnmark var ikke i en slik situasjon, det var tyskerne som skapte en nødsituasjon som følge av tvangsflyttingen. Det var ingen gyldig begrunnelse. Men dette blir kanskje litt for mye semantikk.
