Sandalsand Global >>
Nasjonal turistveg Sognefjellet går fra Gaupne, innerst i Sognefjorden, til Lom, øverst i Gudbrandsdalen. Landets høyeste turistveg stiger til en høyde av 1434 meter over fjorden.
Orientering
Nasjonal turistveg Sognefjellet følger Fv55 mellom fylkene Vestland og Innlandet. Den er 108 km lang og kun åpen om sommeren. Den er stengt mellom Turtagrø og Rustasætre/Vegaskjelet i perioden november til mai. Sognefjellsvegen innehar tittelen av å være landets, og Nord-Europas høyeste nummererte bilvei og høyeste fjellovergang. Kjøreveien stod ferdig i 1938, utført som et arbeidstiltak blant arbeidsledig ungdom. Planene for kjøreveien var lansert allerede i 1896.
Tar du turen rett etter opninga om våren, vil dei opptil ti meter høge brøytekantane være eit synleg bevis på styrkeforholdet i fjellet om vinteren. Det er naturen som bestemmer, og vi får ei påminning om at det er vi som må innrette oss. (Vegvesenet)
Dagens turistveg følger så og si i fotsporene til de som vandret over fjellet mellom øst- og vest-Norge gjennom århundrer. Salt og fisk fant veien østover, mens smør, tjære og skinn ble fraktet på hesterygg og menneskerygg vestover. For gudbrandsdøler var dette viktigste ferdselsvei vestover, midt på 1800-tallet første etappe på den lange veien til Amerika. Veien er første gang omtalt i skriftlige kilder på 1400-tallet, og i 1850 kunne en bøverdøl berette om et følge på 47 kløvhester. I Fortun innerst i Sogn, ble det i 1889 talt 1600 hester som kom over fjellet.
Når vi tenker på de store høydene over havet, så kunne det ofte være strabasiøse reiser. Langs hele høyfjellsovergangen ser vi minner etter gamle dagers ferdsel i form av store varder.
Kart over turistvegen
Kartet under viser hele Nasjonal turistveg Sognefjellet og har avmerket steder å oppsøke underveis, enten som del av turistvegsatsingen til Vegvesenet, eller av andre årsaker. Denne artikkelen gir et overblikk. Turistvegmyndighetene nevner følgende tilrettelagte stopp spesielt: Nedre Oscarshaug, Oscarshaug, Mefjellet, Sognefjellshytta, Vegaskjelet og Liasanden.
Du finner dem alle på kartet, og flere til. Klikk på markeringene for å få opp informasjon om hver av dem, noen med lenker til videre lesning.
Opplevelser i Luster kommune
Del 1: Starten i Gaupne
Denne reisebeskrivelsen følger en ferd over Sognefjellet fra vest mot øst, en dag i juni 2021. Vi starter i Gaupne, et lite sted langt inne i Lustrafjorden. Den er en av de innerste armene av landets lengste fjord, Sognefjorden. Det er fylkesvei 55 som vi har fulgt, og ingen andre veier fører ut av Gaupne.
Lengre ut fjorden har vi kommet fra mer kjente og trafikkerte Sogndalsfjøra (eller bare Sogndal sentrum), og vi har kommet inn i Luster kommune. Vi har passert avkjørselen til det idylliske strandstedet Solvorn. Derfra er det mulig å ta en liten ferje over fjorden til Urnes stavkirke, et verdensarvsted.
Det er kanskje ikke så mye med Gaupne, kommunesenteret i Luster. Det ligger en del bebyggelse, nærings- og handelsvirksomhet og offentlig administrasjon på flatene nede i fjordbunnen. Det er elva Jostedøla som renner ut her. Man må anta at turistvegmyndighetene har ønsket å ivareta følelsen av å reise fra fjord til fjell, når de har definert dette som ene endepunktet av turistvegen.
I Gaupne kan man merke seg at det er mulig å følge Jostedøla langt innover mot Nigardsbreen, en av de mest kjente armene av Jostedalsbreen. Der inne, ved enden av Fv604, ligger Breheimsenteret.
De som passerer gjennom Gaupne kan ta en avstikker til den strålende Gaupne gamle kirke, på en høyde litt bak sentrum. Den er fra 1647-1652 og er en langkirke bygget i lafteteknikk, altså ikke med staver. Herfra har vi strålende utsikt over sentrum og ut fjorden.
- LES MER:
Del 2: Langs Lustrafjorden til Skjolden
Turistvegen følger det siste stykket av Lustrafjorden innover mot tettstedet Skjolden. Der er noen få steder hvor det er mulig å stoppe opp underveis og beundre utsikten over fjorden. Enkelte av vannfallene på andre siden er spektakulære, og de husklyngene som ligger nederst ved fjorden synes å ligge utrygt til under de høye, mektige fjell. Men gårdsbrukene har nå ligget der noen hundre år, og er sannsynligvis anlagt på trygge steder.
Et obligatorisk stopp på ferden inn fjorden, er Dale steinkirke. Den ligger på det stedet som har gitt navn til kommunen, Luster. Kirken er fra 1200-tallet. Det var spesielt at det den gang ble bygget en kirke i stein. Normalt var det stavkirker som ble bygget langt inne i fjordene, slik som på Urnes. Stein som bygningsmateriale var oftest forbeholdt de veldig rike. Så da må det vel ha vært et velholdent område her inne.
Vi kommer så fram til Lustrafjordens definitive endepunkt, tettstedet Skjolden. Utsikten ut fjorden er henrivende. Skjolden ligger ved utløpet av elva Floane som kommer ned fra Mørkridsdalen. Skovlhjulet som er satt opp som et kunstverk ved hotellet, vitner om at vi er i en kraftkommune.
Nå er det ikke bare Floane som renner ut ved Skjolden. Fjorden får også tilførsel fra Eidsvatnet like ovenfor sentrum, og Fortundalselva lengre bak. Vi skal innover der, først til Fortun og deretter begynner stigningene opp på Sognefjellet. Ved enden av Eidsvatnet kan vi gjøre et stopp. Her er det satt opp informasjonsskilt som orienterer om livet til den kjente østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein. Årsaken er at han bygget et hus på andre siden av vannet, vi ser det tydelig. Han kom hit i lange perioder av livet for å søke ro og jobbe.
- LES MER: Dale steinkirke i Luster
Her følger en del bilder fra denne første delen av turen, i Luster kommune.
Del 3: Opp på Sognefjellet, til Turtagrø
Fortun er ei bygd med den siste samlede bebyggelse før vi kommer over vannskillet mot øst. Her stod det en gang en stavkirke som var blitt for liten. Kirken skulle rives, men ivrige krefter i Bergen fikk overta den og fraktet den til Fantoft i Bergen for gjenoppføring. Den ny-gamle Fantoft kirke ble imidlertid stukket i brann i 1992 og Norge gikk fra å ha 29 til 28 gjenværende stavkirker.
Sognefjellsvegen starter i Fortun en brå og veldig markant stigning. Vi skal veldig høyt inn i fjellet. På de neste 10 kilometer stiger veien omtrent 850 meter. Det er sving på sving, og lange strekninger som går jevnt oppover. Det slående er hvor langt opp etter dalen at gårdsbrukene fremdeles synes virksomme. Når vi kommer langt nok opp, er det heller gamle stølsbygg som vitner om menneskelig aktivitet gjennom århundrer.
Turtagrø er det første stedet, om vi kan bruke en slik betegnelse, vi kommer til. Dette er et tradisjonsrikt overnattingssted for de som ferdes over fjellet, og andre. Hotellet ligger 884 moh. og har tradisjoner tilbake til 1880-årene. Turtagrø og fjellområdet Hurrungane er kjent som fjellsportens vugge i Norge, fortelles det.
Man skulle kanskje ikke forvente at Turtagrø var et veikryss, men det er ikke bare et viktig stopp på veien over Sognefjellet. Herfra går det også en fjellovergang til, nemlig sør til Øvre Årdal. Tindevegen er en bomveg, 32 km lang, og bare åpen om sommeren. Den skal være strålende å kjøre over. (De kaller den «snarveien gjennom Jotunheimen», og det er det på en måte. Når man kommer til Øvre Årdal, kan man ta over Tyin til Tyinkrysset. Da er man på E16 mellom Bergen og Oslo.)
- LES MER:
Del 4: Fra Turtagrø opp på fjellet, til fylkesgrensen
Vi skal ikke til noen europavei. Om vi ikke har fått nok av stigninger, så kommer det umiddelbart etter Turtagrø enda mange flere. Den ene av dem passerer Nedre Oscarshaug. Her finner vi et kunstverk, men også utsiktspunkt.
Nedre Oscarshaug er eit av dei finaste utsiktspunkta på vegen over Sognefjellet. Ein siktekikkert i glas med namn gir deg oversikt over dei høgaste toppane i fjellmassivet Hurrungane. (Vegvesenet)
Dessverre var det for mange krappe svinger og mye oppmerksomhet om dem, som gjorde at Sandalsand glemte å svinge av her. I stedet lette jeg etter et annet utsiktspunkt lengre opp i bakkene. Det fant jeg på Oscarshaug rasteplass, og angret ikke på stoppet her.
Her har Vegvesenet anlagt en kunstferdig utformet toalettbygning, ganske så stilig å se til. Opp av den store parkeringsplassen ligger haugen som har gitt stedet dens navn. En stor varde er forsynt med en bronseplakett som proklamerer at her var kong Oscar II i 1860. På det tidspunkt var han kronprins Oscar Fredrik.
Fra varden på Oscarshaug er det utsikt ned mot Nedre Oscarshaug og kunstverket. Det som frister aller mest med en stopp i bakken her, er utsikten mot sør og øst. Den er mot fjellområdet Hurrungane, med blant annet Store Skagastølstind.
Det er ganske slående at småveier krysser daler og fjellsider, og at det ligger en del hytter hist og pist. Etter hvert blir det slik at veien bare stiger sakte, og vi kommer inn i en slags flytsone over Sognefjellet. Framover mot fylkesgrensen mot Innlandet passerer vi, og kan gjerne stoppe opp ved, flere parkeringsplasser eller rasteplasser. De har strålende utsikt, særlig sørover mot Fannaråki-massivet, med bre og fjell. Det er et mektig skue.
Her følger en del bilder fra denne tredje delen av turen, fremdeles i Luster kommune, Vestland fylke.
Tema: Vardene over Sognefjellet
De viktigste monumenter eller minnesmerker vi finner på Nasjonal turistveg Sognefjellet, er alle de høyreiste vardene av stein, mange med en enda høyere trestake stikkende opp av dem. De var livsviktige landemerker den gang det var ferdsel til fots over fjellet, sommer eller vinter.
Vardene omtales i den nasjonale verneplanen for veger mv, Vegval. En god del av varderekken kan stamme fra middelalderen, men datering er usikkert.
…Til overflod er veien over Sognefjeld med kort indbyrdes avstand utstyret med svære firkantede stenvarder, oventil forsynet med høie stænger av storvoksen ener, som skal være særlig fast og holdbar. (H. Foss Reimers, «Over Sognefjeld»)
Verneplanen beskriver vardene som firkantede i formen. På vestsiden er fjellet er svært mange av dem godt bevart. De er bygd i tørrmur og plassert i en innbyrdes avstand som gjør det mulig å se fra den ene varden til den andre selv i dårlig vær. De fleste er ca. 1 meter brede i bunnen og smalner av mot toppen. Høyden varierer mellom 1,2 til 1,5 meter.
Vardene over Sognefjell er hovedsakelig bygd av rektangulære heller som er lagt tett og stødig ovenpå hverandre, leser vi i verneplanen. Konstruksjonen er svært jevn i formen og hjørnene er meget tydelige og skarpe. Øverst er to heller plassert parallelt med en oppstikkende steinhelle mellom seg som en slags markør.
Video fra Nasjonale turistveger
Opplevelser i Lom kommune
Del 1: Fylkesgrensen på Sognefjellet og monumentene
Det er ikke før vi er kommet et godt stykke inn i flytsonen, at fylkesgrensen passeres. Litt umerkelig kommer vi inn i Lom kommune og Innlandet fylke ved enden av det store Prestesteinssvatnet (1356 moh.). Her ligger nok et kunstverk, del av Vegvesenets turistvegsatsing.
Mefjell rasteplass ligger i veikanten med storslagen utsikt mot Fannaråki i sør. Her vil man umiddelbart legge merke til kunstner Knut Wold sin solide stein, gjennomhullet med et stort, firkantet hull. Det er det som ligger avbildet øverst i denne artikkelen.
Ikke la den markante steinen ta all din oppmerksomhet. På andre siden av veien, nordsiden, står det to minnesmerker. Den ene kalles Fannaråken minnesmerke. Den er til minne om seks bønder som frøs i hjel i mars 1813, med sine kløvhester, da de var på vei over fjellet til Sogn for å hente matkorn. Seks små steiner er reist rundt bronseplaketten.
Fannaråkmonumentet
Enda en minnestein står rett ved siden av, Fannaråkmonumentet. På en bronseplate er det beskrevet at et knippe kjente diktere har reist over Sognefjellet. På platen nevnes Wergeland, Holberg og Ibsen, når de var her, og hvordan ferden påvirket dem. Her er noe av det som er inngravert:
Jeg vil oppat, høit, paa den bratteste Tinde; jeg vil endnu engang se Solen rinde, stirre mig trætt paa det loved Land (Henrik Ibsen)
Der, under Fannarauken sad jeg: – under et skrøbeligt, rødmalet Kors», skrev Wergeland etter sin vandring over Sognefjellet sommeren 1832. Nyss før ble en spansk flyktning funnet her, død, omfavnende korset. Wergeland fikk her inspirasjon til sitt dikt «Spaniolen». Like ved her stod korset Wergeland beskriver som «et skrøbeligt, rødmalet Kors, hvorpaa stod malt den venlige, men ofte forgjæves fulgte Advarsel: «Skynd dig! Skynd dig! Fly som en Hind! Se hvor det griner bak Fannarauktind!»
Del 2: Sommerskisenter og høyeste punkt på vegen
Et stykke lengre framover kommer vi til Sognefjellshytta. Hytta er at attraktivt treningssted for langrennsløpere om sommeren, og det var temmelig mange ute i skiløypa da jeg passerte denne dagen i juni. Like etter passerer vi Nasjonal turistveg Sognefjellet sitt høyeste punkt, 1434 meter over havet. En samling flyttblokker fra siste istid ligger like ved. De kalles Fantesteinen, et minne om da landeveisrøvere kunne ligge i ly og vente på neste kløvferd over fjellet, på 16-1700-tallet.
Vi har ikke før passert veiens høyeste punkt, før det bærer lukt nedover. Bare noen få minutters kjøring framover, kommer vi til en tradisjonsrik turisthytte, Krossbu fra 1901. Den ligger et par hundre høydemeter nedover fra fjellet, og øverst i Bøverdalen – en U-formet dal formet av isbreene for tusener av år siden. Høyfjellsovergangen fra Turtagrø til Krossbu er ca. 20 km lang.
Del 3: Ned under tregrensen
Nedenfor veien renner Bøvra. Den skal vi følge resten av turistvegen til Lom sentrum. Her endrer landskapet karakter også på andre måter. Vi kommer ned under tregrensen, og vi passerer Bøvertun, den eldste av de gamle skysstasjonene. Lengre framme kjører vi forbi Jotunheimen Fjellstue, en av de nyeste.
Tettere vegetasjon, og etter hvert også bebyggelse får vi reelt sett ikke før vi har passert veikrysset som nå går under navnet Vegaskjelet. Her er en liten parkeringsplass, og en gangbru ut til en utsiktsplattform. Rett fram kan man se 2000-meter toppene Skagsnebb og Steinetind. Til høyre ser vi innover Leirdalen hvor elva Leira kommer fra. Inn den dalen er det bilvei til Leirvassbu, en del av hyttenettet i Jotunheimen. Vi er nemlig i nordlig utkant av dette fjellområdet.
Leira fletter sammen med Bøvra og renner nedover mot venstre, dit Sognefjellsvegen også går. Vi behøver imidlertid ikke kjøre langt for neste stopp. Det er en rasteplass som Vegvesenet har tilrettelagt inni mellom trærne. Liasanden kalles den.
Inne i furuskogen i Leirdalen i Lom finn du ein heilt annleis rasteplass. Her har naturen, trea som står der og terrenget fått bestemme korleis rasteplassen skulle utformast til minste detalj. (Vegvesenet)
Et mektig kunstverk
Med en rasteplass under trær er vi definitivt kommet under tregrensa. Den som ikke velger å stoppe ved Liasanden, bør uansett gjøre det ved Sagasøyla. Det er en enorm stående obelisk på 34 meter, med relieffer fra kongesagaen, utformet av billedkunstneren Wilhelm Rasmussen. Monumentet er fascinerende på så mange vis. Det står ved Elveseter hotell, et stykke saga i seg selv.
- LES MER: Sagasøylen i Bøverdalen
Del 4: Fram mot Fossbergom (Lom) og enden av Nasjonal turistveg Sognefjellet
Vi nærmer oss enden av denne turistvegen over fjellet. Det er mulig å gjøre et stopp ved Bøverdal kirke, en uvanlig åttekantet kirke fra 1864. Like ved kan man kjøre inn i Jotunheimen til Juvasshytta, under Galdhøpiggen. Der inne finner vi også Klimapark 2469 og istunnelen.
Mange søker etter tradisjonsrike spise- overnattingssteder på sin ferd gjennom denne delen av Norge. På Røisheim har der vært skysstasjon siden 1858, og de holder koken som et av de mest etterspurte overnattingsstedene i landet i dag. Røisheim ligger der elva Visa kommer ned fra sør og smelter sammen med Bøvra. Herfra kan man kjøre innover Visdalen til Spiterstulen turisthytte, også det i Jotunheimen.
Nedover Bøverdalen er det nå merkbart mer bebyggelse, og ikke minst flere gårdsbruk. Det er også veldig tydelig at vi er kommet inn i en særegen bygningstradisjon. Alle gårdsbygninger har mørke farger, aller helst svart.
Vi er straks ved veis ende på Nasjonal turistveg Sognefjellet. Det betyr kommunesenteret i Lom, et kommunikasjonsknutepunkt med mange opplevelser for tilreisende og passerende. Vi kan nevne en stavkirke, to museer, et bygdetun, og en foss. Stedet heter vel egentlig Fossbergom, men går normalt under navnet Lom. Bebyggelsen ligger rundt Prestfossen, der elva Bøvra får ut all sin oppsparte energi før den forsvinner ut i det enda større Otta-vassdraget. Det igjen renner noen mil senere ut i Gudbrandsdalslågen, men det er en annen historie.
Avslutning på turen over Nasjonal turistveg Sognefjellet
For Sandalsand handlet det nå mest om å ta inn på Fossheim hotell for en sup av det gode lokale brygget fra Lomb, og en velsmakende og velfortjent middag.
- LES MER:
- Lom stavkirke
- Norsk fjellsenter på Lom
- 10 klassiske steder å overnatte (med omtale av Fossheim)
- 6-dagers klassisk fottur i Jotunheimen, med besøk til blant annet hyttene Spiterstulen og Leirvassbu.
Her følger en del bilder fra denne delen av turen, i Lom kommune.
Les mer
Google anslår at Nasjonal turistveg Sognefjellet på 108 km tar ca. to timer å kjøre. Sandalsand brukte tre timer, med de mange små stopp som er antydet gjennom artikkelen. Jeg hadde ingen rastepauser eller lunsj på serveringsstedene underveis.
Du har i denne artikkelen fått et overblikk med enkelte lenker til utfyllende artikler. Kartmarkørene gir også lenker dersom du klikker på dem. Les hvordan Vegvesenet omtaler Turistveg Sognefjellet og de totalt 18 nasjonale turistveger som de opparbeider og vedlikeholder. Slå dessuten opp artiklene på Allkunne og Store norske leksikon om denne vegen.
- LES MER:
- Introduksjonsartikkelen Nasjonale turistveger – hva og hvor?
- Alle artikler fra kommunene Luster og Lom
- Bli kjent med fylkene Vestland og Innlandet
- Denne turen var ledd i en Bilferie fra fjord over fjell til de lange daler
- Søk opp enda flere Bilturer
