Sandalsand Global >>
Vi er på biltur Sør-Norge rundt, hvor denne første del tar oss fra Stavanger til Molde. Det blir Vestlandet fra ende til annen.
Introduksjon
For utlendinger er Norge omtrent ensbetydende med Vestlandet. Her finner vi de høye snødekte fjell som stuper like ned i de dype fjordene. Her finner vi de små gårder som klynger seg til bratte fjellvegger, og her finner vi ytterst ute ved storhavet et øyrike nesten uten like.
Dette er en av fire artikler om en biltur i Sør-Norge. På tre uker legger vi bak oss nesten 3000 kilometer. Det er en fantastisk reise, så les deg opp på introduksjonsartikkelen før du går videre. Selve bilreisene er delt inn i tre etapper med hver sin artikkel: Stavanger-Molde, Molde-Oslo, Oslo-Stavanger.
Andre fine bilturer
Det er ikke vanskelig å tilbringe en hel sommerferie på biltur på Vestlandet. Denne artikkelen vil først og fremst omhandle den nordlige delen. Årsaken er at det var langt vi skulle fare, og vi var allerede rimelig godt kjente lenger sør. Om du vil lese deg på opp andre bilturer på Vestlandet, vil jeg fra sør til nord anbefale miniserien fra Rogaland, kalt Boknafjorden rundt. I Sunnhordland finner vi Hardanger, nok en flott biltur i naturskjønne omgivelser. En tredje biltur gikk til det jeg kalte Vestlandets «indrefilet», nemlig de indre strøkene av dagens Vestland fylke.
Eg ve te Bergen, ve te Bergen med det samme. Der har eg det så fisken i vannet: Vått og kaldt, og breiflabb overalt.
(Knutsen og Ludvigsen)
Raskt fra Stavanger nordover
Når vi nå derfor vender blikket nordover fra vårt startsted, Stavanger, så skal vi gjøre noen kjappe byks framover. Vi fulgte hovedveien langs kysten, E39, og gjorde bare et kort stopp like før Bergen, i komponisten Edvard Grieg sitt berømte hjem, Troldhaugen.
Dersom du har bedre tid til rådighet, bør du ta for deg Karmøy og Haugesund på veien nordover, og kanskje også legge veien om Kvinnherad og Baroniet i Rosendal.
Vi fortsatte hastig gjennom Bergen (Bryggen er et verdensarvsted), og fant oss et herberge for natten, et eller annet sted langs veien nordover. For turister har Norge alltid vært velsignet med privat, gunstig priset overnatting. Kanskje var det mer før om årene, men fremdeles finner man skilt merket «Rooms, Zimmer» langs veien. Rent og pent er det også, og ofte i vakre omgivelser.
Å Vestland, Vestland! Når eg ser deg slik
(Tore Ørjasæter)
med fagre fjell og fjord og tronge vik,
det stig i all sin venleik stort og vilt
og atter møter meg så mjukt og mildt.
Min omtale av severdigheter langs E39, Kystriksveien, var ovenfor temmelig kursorisk. For en mer systematisk gjennomgang av opplevelser mellom Stavanger og Sognefjorden, les en annen artikkel.
Mot Nordfjord
Neste dag fortsetter vi nordover, passerer Førde og svinger av mot vest på Riksvei 5, bort fra hovedveien. Den andre av oss to i bilen hadde nemlig tidligere besøkt Florø, og ga en rosende beskrivelse av byen ut mot havet. Dermed ble det en aldri så liten omvei på vår ferd mot Nordfjord. Florø viste seg fra sin beste side denne dagen, med blå himmel og strålende solskinn. Det er en koselig liten by også, og vel verdt omveien.
Men så var det Nordfjord da, den nordligste av fjordene i Sogn og Fjordane (nå Vestland fylke). Fra Florø kjører man noen kilometer tilbake og tar Riksvei 665 videre mot Svelgen. Her møter vi først noen stigninger og kommer høyt og fritt opp. Deretter bærer det nedover og videre fram til Nordfjord.
For andre veifarende er vårt mål for dagen temmelig uaktuelt å besøke. Davik er et lite tettsted inne i en vakker bukt, prydet med en pen hvitmalt kirke. Her er det rolig, men vi kom primært for å treffe venner og bli til neste dag.
Innover Nordfjorden
Neste dag bærer det innover Nordfjord. Vi var usikre på hvor langt vi ville komme denne dagen, men ideen var å kjøre omtrent rett øst i retning av Nordfjordeid, deretter Hornindalsvatn og videre sørover. Da kommer vi til den innerste delen av Nordfjorden, der den skifter navn til det treffende Innfjord. Her ligger det en rekke bygdebyer på rekke og rad: Stryn, Olden og Loen.
Hornindalsvatnet ligger for øvrig fint til, og dypt er det også. Hele 514 meter er det blitt målt til på det dypeste, og dypere innsjø finner man ikke i Europa. Sjøorm skal det visstnok også være nedi dypet.
Her følger noen bilder av steder nevnt over. Vi var likevel bare på gjennomreise, for vi var på vei til en av Norges desidert fremste attraksjoner.
Briksdalsbreen
Norge som turistmål ble åpnet opp på slutten av 1800-tallet, og Briksdalsbreen var et av de første og største trekkplastrene. Lenger sør på Vestlandet trakk utfarter til Folgefonna turister til Odda, annenhver turist dro dit på begynnelsen av 1900-tallet. Briksdalen, den indre delen av Oldendalen, fortsetter å lokke hundretusener av turister hvert år.
Man kan kjøre ganske langt innover, men fra parkeringsplassen må man enten gå – slik vi gjorde – eller bli kjørt inn det meste av de 2,5 kilometerne til brekanten. I gamle dager ble man kjørt i vogn trukket av den gamle norske hesterasen, Fjording. Etter 2003 er hestene erstattet av såkalte Trollbiler, et motorisert framkomstmiddel av langt mindre pittoresk karakter.
Breen er et flott syn. Fra godt og vel 1200 meters høyde velter denne armen av Norges største bre, Jostedalsbreen, seg omtrent 800 høydemeter nedover fjellsiden. Det har vært målinger av breens utbredelse helt siden året 1900. Resultatene viser at den har hatt varierende utbredelse gjennom hele hundreåret – både økning og reduksjon. Grunnet fare for kalving advares man mot å gå helt inntil, og det var satt opp tausperringer da vi ankom. Noen fortsatte likevel enda lenger innover, men vi valgte å følge anbefalingene. Utsikten er uansett formidabel.
Klikk for å se bildene under i større format.
Geiranger
Vårt neste reisemål er ikke mindre kjent blant norske og utenlandske turister.
Geirangerfjorden er sågar særlig omtalt (sammen med Nærøyfjorden) i UNESCO sin beskrivelse av verdensarvstedet «Vestnorske fjorder». Vi dro samme vei tilbake, via Olden, Loen og Stryn. Her tok vi Riksvei 15 østover til Oppstryn ved enden av vannet med samme navn for så å fortsette videre opp på høyfjellet. Les en utdypende artikkel om opplevelser i Stryn, blant annet om gondolbanen i Loen.
Her kan det passe å legge inn et kart over denne omfattende bilturen i Sør-Norge. Merk at kartet er «interaktivt» ved at du kan zoome inn og ut, og til og med åpne det i full skjerm. Vår reiserute videre var opp Stryn til Grotli, og deretter ned korketrekkerne på Riksvei 63 til Geiranger ved enden av fjorden.
Det må nevnes at vår vei til Grotli følger den nye hovedveien gjennom en serie tunneler. Sommerstid er «gamleveien» åpen over Strynefjellet og der passerer den sommerskisenteret. Men altså, vi skulle til veiskillet ved Grotli og skulle dermed fra havnivå til ca. 1000 meters høyde og deretter nedover korketrekkere til havnivå i Geiranger. Dette er en glimrende tur, sommerstid, med en del helt fantastiske utsiktspunkter nedover mot Geiranger. Brøytekantene var dog fremdeles flere meter høye da vi kom opp på fjellet på sommerstid.
Geiranger sentrum viste seg å være en liten skuffelse. Her finner vi enkelte butikker og overnattingssteder, men det var ikke spesielt spennende eller malerisk i seg selv.
Før vi forlater Stryn og Geiranger helt, kan det være på sin plass å anbefale de to nasjonale turistvegene i området, Gamle Strynefjellsvegen og Geiranger-Trollstigen.
Geirangerfjorden
Derimot er fjorden en åpenbaring, og det er ikke uten grunn at den ligger høyt på prioriteringslisten når cruiseselskapene skal sette opp sine seilingsplaner for norskekysten. Vi fikk plass på bilferja ut fjorden.
Det er majestetisk natur, med svære loddrette fjellsider som stuper rett ned i fjorden. Noen av verdens vakreste fossefall finner vi også her, og fjellgårder. «De sju søstre» er sju fall tett inntil hverandre. På siden av dem ligger fjellgården Knivsflå høyt til værs. På motsatt side finner vi fossen «Friaren» med gården Skageflå. Den som har god tid, vil helt sikkert finne glede i klatreturen opp dit.
Lenger ute finner vi den vakre fossen med det velklingende navnet «Brudesløret».
Her er flere bilder fra Geiranger.
Sunnmøre
Det var etter avkjørselen på Grotli (Innlandet fylke) at vi kom inn i Møre og Romsdal fylke. Slik sett hører også Geiranger til Sunnmøre, men vi skal lenger utover.
Veien fra Hellesylt fører oss forbi berømte Union Hotel på Øye i Hjørundfjorden. Deretter tar vi ferje over fjorden fra Leknes til Sæbø, og fram til Volda. Her var det slekt i vente, men selv for de som ikke har det, er Volda et interessant sted å stoppe. Høgskolen setter sitt preg på livet her, det samme gjør sykehuset – og begge har gjort det i mange år. Vi er i kjerneområdet av Sunnmøre, og kulturen ligger tykk utpå folk og fe her omkring.
Dei gamle Fjell i Syningom
(Ivar Aasen)
er alltid eins aa sjaa,
med same gamle Bryningom
og same Toppom paa.
I Bygdom byggja Sveinarne,
og Huset stender laust;
men dei gamle Merkesteinarne
dei standa lika traust.
Vi skal videre, forbi Ørsta og fødestedet til nynorskhøvdingen Ivar Aasen. Deretter bærer det utover til Sunnmøres hovedstad, Ålesund.
Ålesund er en av Norges vakreste byer. Beliggenheten er simpelthen strålende, særlig vakkert er det å stå oppe på byfjellet Aksla og skue utover. Nede i sentrum blir besøkende slått av den enestående arkitekturen i det gamle sentrumsområdet. Jugendstilen er ikke ukjent i Norge, men omfanget er her av et helt annet kaliber. Dessuten er bakgrunnen ikke minst spennende.
Romsdal
Møre og Romsdal er et fylke som ikke bare er sammensatt i navnet, men også i gavnet. De tre gamle fogderiene (Sunnmøre og Nordmøre med Romsdal midt i) setter sitt sterke preg på det som ikke bare er vennligsinnet konkurranse, verken historisk eller i nåtid.
Det skal vi la være opp til lokalbefolkningen, for vi oppsøker opplevelser og steder. Først ut er Åndalsnes. Hit kommer vi faktisk ferjefritt fra Ålesund. Åndalsnes ligger langt inne i Romsdalsfjorden, og er endeholdeplassen for Raumabanen som går opp til Dombås. Byen er ikke i seg selv så spennende. Vi hadde derimot slekt å besøke, og dessuten finner vi selveste Trollveggen litt opp i dalen. Det er heller ikke langt til de berømte hårnålssvingene i Trollstigen – men dit dro ikke vi denne gang.
Vi gjør nå klar for siste etappe på denne første del av reisebeskrivelsen. Den går fram til Molde. Dette var en grei nok by, for en veifarende, men heller ikke mer. Også Molde har sitt utsiktsfjell, dog ikke helt det samme som Aksla. Faktisk var det beste med utsikten at den ga oss et vakkert panorama mot Sunnmørsalpene.
Visste du at Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp her i Romsdal? Her et utdrag fra diktet «Romsdalen».
Dette er Romsdalens stride land!
(Bjørnstjerne Bjørnson)
Nu er jeg hjæmme;
ti alt, som jeg ser, har øje og stemme!
Og folket? – Jeg kænner hvær eneste mand,
om aldrig jeg så ham. Her er han tolket:
kænner du fjorden, kænner du folket.
Les mer
Dermed er vi kommet til veis ende, foreløpig, etter 1073 kilometer. Bilturen fortsetter med beretningen om ferden gjennom Nordmøre, Trøndelag og hele veien nedover Østlandet. Denne artikkelserien på fire avsluttes med Sørlandet. Inndelingen er gjort for å dele framstillingen i passe store bolker.
Når du har lest så langt, og sett bildene, så har du vel skjønt at det er noen år siden vi var her. Det var i 1993, så kikk litt ekstra på introduksjonskapitlet. Derfor har jeg også lagt vekt på å legge inn lenker til artikler av vesentlig nyere dato.
En tidligere versjon, men likevel nesten identisk artikkel foreligger på engelsk på Sandalsand Global.
Her er kapitlene i denne serien:
