Hvordan forstå Jærkysten

Hvordan forstå Jærkysten? Denne artikkelen gir bakgrunnsinformasjon om den geologi, flora, fauna, historie og mennesker vi møter på vandringer langs Jærkysten.

Selve fotturene blir introdusert i en annen artikkel. Teksten nedenfor ble først publisert på den engelskspråklige delen av Sandalsand og nå oversatt med mindre modifikasjoner i innholdet.

Geologi

Jæren er det største flate lavlandsområdet i Norge. Landskapet vi ser nå ble formet under den siste istiden, som endte for om lag 10.000 år siden. Jæren er på en stor endemorene som fortsetter ut i havet. Den hviler delvis på fast fjell (hovedsakelig gneis og granitt) og delvis på en havbunn fra tidligere geologiske perioder som har blitt forvandlet til skifer og delvis sandstein. Morenelaget er så tykt at bare noen få bakketopper er synlige før vi kommer noen kilometer inn fra kysten.

Dette landet er fruktbart og har gitt jordsmonn for et av Norges mest jordbruksintensive områder. Ulempen var at morenen la igjen rester på bakken da isen trakk seg tilbake under issmeltingen. Det er en rekke ujevne og avrundede steiner, mange på størrelse med kampesteiner, spredt over hele det flate landet. Det å fjerne disse steinene har vært et evig slit for generasjoner av bønder her. Resultatet av dette tidligere harde, manuelle arbeidet er lett synlig i de intrikate mønstre av steingjerder som vi finner overalt på Jæren. Det var en praktisk måte å bli kvitt steinene. Noen steder kastet de også steinene ned blant rullesteinene i strandsonen.

Det er tre slående trekk jeg har lyst til å utforske – sand, svaberg og rullesteiner:

Det første strandelementet er sand

En stor del av kystlinjen består av sand, finkornet sand til og med. Ca. 25 km av det 70 km lange landskapsvernområdet er sandstrender. Sanden har generelt en ganske lys farge, men aldri så hvit som turistbrosjyrer vil ha det. På mange strender synes sandkornene å være skitne – det er de ikke, strendene er generelt veldig rene. Faktum er at sanden har en blanding av fargede sandkorn som følge av forskjellige mineralkilder.

Det er ingen tvil om at dette landskapet er skjørt. Jordbruksjorden kommer svært nær sjøkanten, kun atskilt med et tynt bånd av sanddyner. Disse sanddynene er svært flyktige, og påvirket av bølgeslag og sterk vind under vinterstormene. Sandstrenders natur er å komme og gå, skifte her og der, og å gjenoppbygge seg selv gjennom årene.

Sandflukten i historisk tid

M.A. Grude besøkte gården på Nærland i Hå, august 1870 «Det blåste en sterk nordvestlig vind som satte sanden i bevegelse som i en voldsom snøstorm. Folk sto hjelpeløse og så på ødeleggelsene uten å kunne gjøre noe for å stoppe herjingene. Et 1,5 meter høyt steingjerde var i ferd med å bli begravd, bare de øverste steinene var synlige. Folk fikk støvlene sine fulle av sand, og sanden tvang seg under klærne, fylte alle lommer, kom inn i nese, ører, munn og øyne. Sanden gjorde sin vei inn på soverom og spiskammers, selv i lukkede bokser plassert inni låste kister inne i rommene.» (Oversettelse til engelsk og deretter tilbake til norsk. Jeg finner ikke igjen min original, nemlig heftet «Jærlandskapet forandrer seg» av Hå kommune, 1988)

I det 18. århundre var sandflukten innenfor strendene et av de største problemene for nabogårdene. Noen ble til og med tvunget til å flytte for å unngå å bli «druknet» av sand. Ved slutten av det 19. århundre hadde de begynt å plante strandgress på sanddynene for å stoppe erosjonen. De lange røttene til strandrugen (leymus arenarius på latin) og marehalmen (ammophila arenaria på latin) binder sanden i sanddynene – hindrer dem fra å smuldre opp. Disse plantene er selv sårbare, og mye engstelse har vært knyttet til det faktum at utstrakt menneskelig aktivitet kan skade røttene.

Sandflukten i vår tid

Det har også i de senere årene vært utbredt uro over at noen stormer har skapt mer kaos enn naturen kan justere for på en naturlig måte. På den annen side, og som utstillingen på Friluftshuset på Orre stranden beskriver, virker det som at en naturkatastrofe for noen år siden hvor orkaner herjet med sanddynene, hadde en utvikling tilbake til normaltilstanden etter bare få år.

Det andre strandelementet på kysten er svaberg

Svaberg er en steinformasjon skapt av en isbre. Jærens «Rockies» har en slik opprinnelse, men de er også formet av havet som har gitt dem en jevnere struktur. Det er også et faktum at for 3-400 millioner år siden var det en kollisjon mellom Norge og Grønland. Sammenstøtet av slike svære landmasser var sikkert tungt og forårsaket forkastninger langs denne kyststripen. Disse foldene er lett synlige i de nordlige delene av Jæren.

En del av den steinete landskapet er laget av gneis, en komprimert plate-lignende foliert struktur med en glatt og jevn overflate. Ettersom svabergene er glatte, er de ofte lette å vandre på, men det kreves et hopp eller to nå og da. En stor del av det steinete landskapet er laget av fyllitt. Den har også en ark-lignende struktur. Noen fyllittbergarter er mindre enkle å gå over ettersom overflaten kan være ganske ujevn, den har mange sprekker og brekker lettere – og er ofte beskrevet lokalt som «rådafjell».

Det tredje strandelementet er rullesteinstrand

De rullesteiner vi finner langs Jæren er for det meste av moderat størrelse, men vi finner hele spekteret av størrelser. De mest kjente «rene» rullesteinstrendene på Jæren er Børaunen og Sele.

Bukter og nes

Hvis man tar en nærmere titt på kartet over Jærkysten, er det lett å se at det består av en rekke bukter ispedd av lave nes. Dessuten er flertallet av vikene sandstrender mens nesene er fylt med steiner av ulike størrelser. Dette er et vanlig fenomen på omtrent alle kystlinjer rundt om i verden. Buktene er mer beskyttet mot naturkreftene – sjø og vind, og sanden blir ikke vasket bort.

De fleste av nesene som deler de store strendene sør for Hellestø er ganske små og stikker ikke mye ut i sjøen. Vi snakker ikke om halvøyer. De kan ikke karakteriseres som odder heller, for de er ganske lave og stiger ikke høyere enn sandstrendene på begge sider. Vi kaller dem ofte tanger. Noen gressdekkete sanddyner har et ganske loddrett fall mot sjøkanten. Den høyeste brattkanten finner vi på Obrestad, der den stiger 38 meter opp fra havet. De ble formet da havnivået var høyere og representerer et sjeldent syn i Norge.

Det steinete landskapet nord for Hellestø skiller seg ut enkelte steder, spesielt de ganske massive bergene på Vigdelneset, Tananger, Kvernevik og Tungenes. Svabergområdet er her ganske bredt, opp til hundre meter eller så. I nærheten av Vigdel er landskapet også temmelig forrevent, mens Tungenes tilbyr en meget slett overflate. Jærkysten har ingen høye topper, den høyeste er Vigdelveten, som bare stiger 79 meter over stranden.

Flora og fauna

En internasjonal konvensjon om våtmarker (Ramsar) har denne beskrivelsen av Jæren (utdrag, og min oversettelse):

«Området ligger i et landbruksdominert område i Sørvest-Norge med tidligere omfattende våtmarker. Kystvåtmarkene er stort sett intakte, men ferskvannsområder har blitt drenert i stor skala. Marinområder domineres av sand-, gjørme-, småstein- og steinstrender, med store områder med sanddynesystemer. Ferskvannsområdene kjennetegnes av grunt vann og omfattende bestander av Phragmites communis (takrør). Tre mindre myrsystemer har også blitt inkludert i området.

Kystlinjen på Jæren er et av de viktigste hvile- og hekkeområdene i Norge for trekkende og overvintrende sjøfugl, vannfugler og strandfugler. Gitt påvirkning fra jordbruket og de høye nivåene av nitrogenforurensning i området, er de gjenværende våtmarkene usedvanlig viktige som sedimentfeller og for vannrensing.»

I løpet av vinteren blir store mengder tang og tare vasket opp på kysten av Jæren. På våren er de praktisk talt kokende med insekter. Dette gir i sin tur grunnlag for et svært intenst fugleliv, og skaper et perfekt økosystem. Det finnes flere dedikerte fuglefredningsområder langs Jærkysten, slik som på Kolnes.

Klima

Klimaet på Jæren er grunnen til at så mange trekkfugler har sine hvilesteder på Jæren, på veien mellom Afrika og Arktis. Klimaet er også en av grunnene til at jordbruket ble en så fremtredende faktor for økonomien i regionen. De to stikkordene som beskriver klimaet er: Vått og mildt.

For både besøkende og fastboende synes det å være et nesten konstant element av nedbør. De tunge regnskyllene er sjeldne, men det er ikke yr – ganske ofte treffer det oss horisontalt også på grunn av vinden. Statistikk fra Obrestad fyr, omtrent midtveis på nord-sør aksen, viser en årlig nedbørsmengde på 1373 mm i et normalår.

Klimaet er mildt, ikke varmt eller kaldt. På Obrestad varierer normaltemperaturen mellom 2 grader i februar og 15,1 grader i august. Til å være lokalisert på en ganske nordlig breddegrad, er Norge generelt velsignet av Golfstrømmen som bringer varmt vann fra Karibia. Ellers ville Norge bli enda mindre beboelig enn det er. Faktisk gjør Golfstrømmen det levelig helt opp til den ytterste nordlige enden av Norge. Av hele denne kystlinjen, er Jæren den mest velsignede.

Jæren i førhistorisk tid

La meg sitere fra Ramsar (min oversettelse igjen): «Langs kysten kan man finne den tetteste samling av arkeologiske steder i Norge, med gravhauger som kan dateres tilbake tusen år eller mer.» Da den siste istiden endte mer enn 10 000 år siden, var Jæren det første området av Norge til å bli «frigjort». Mennesker begynte gradvis å innvandre, der de fulgte etter den vikende isen. Et av de første bostedene til de første nordmenn noensinne er funnet her, på Viste, avbildet ovenfor. Disse første nordmenn var fiskere, jegere og samlere.

Beveger vi oss raskt fram i tid finner vi en av Norges største bronsealdergravhauger på Sele. Den er 5 meter høy og 31 meter lang. Fra den samme perioden, ca. 1800-500 f.Kr., har vi helleristningene på for eksempel Fluberget og Kvernevik ved Hafrsfjord.

I løpet av jernalderen (ca. 300-900 e.Kr.) ble det vanlig å begrave de døde nær sjøkanten. På de 40 km mellom Kvassheim og Sele er ca 600 graver blitt registrert. Et av de mest omfattende områdene er nær Kvassheim havn, avbildet ovenfor.

Jæren i vikingtiden

Mot slutten av det første årtusen etter Kristus begynte den store europeiske folkevandringstiden å nærme seg en slutt. Selv i fjerne Norge slo folk seg til ro, og sysselsatte seg i jordbruk, fiske, håndverk og handel. Befolkningen vokste, og de lokale kongene samlet rikdom og makt. Jæren, og den sørvestlige kysten av Norge for øvrig, var en rik og viktig region å kontrollere. Ved slutten av det niende århundre hadde Norge mer eller mindre blitt samlet til ett rike. Det viktigste slaget fant sted i Hafrsfjord, den eneste fjorden på Jærkysten.

På bildet ovenfor representerer det største sverdet den seirende kong Harald, og de to mindre sverdene representerer de beseirede småkongene.

Dette var også nærmere slutten på vikingtiden. Unge menn fra Jæren seilte over havet mot vest, til England, Irland og det som ble de norske kolonier og bosetninger på øyene i nord: Færøyene, Orknøyene, Shetland, Island og enda lenger mot vest. En av disse mennene var kjent som Eirik Raude. Han ble født på Jæren, men flyttet til Island sammen med sin familie på grunn av beskyldninger om at faren hadde begått uaktsomt drap. Eirik var ikke bedre enn sin far og ble tvunget i eksil, og grunnla det første norske bosetningen på Grønland. Hans sønn, Leiv skulle senere bli «oppdageren» av Amerika.

Senere skulle Jærens vide horisont og blå hav fortsatte å stimulere og fremme sjøfolk. I nyere tid vokste fiske og skipsfart raskt fra 1800-tallet og fremover. Den andre rekken av utvandrere fra Norge forlot havnen i Stavanger i 1825. De skulle til Amerika, og banet vei for 800 000 andre nordmenn i de følgende hundre år.

Landbruk

Et vanskelig utgangspunkt

I dag er Jæren en av landets mest grøderike og produktive landbruksregioner med både jordbruk og dyrehold. Som vi har vært inne på, har det ikke alltid vært slik. Istiden etterlot seg et landskap overstrødd med stein, vått myrlandskap og dype torvmyrer. Generasjoner på generasjoner har slitt med å frambringe det resultatet vi i dag opplever på en ferd langs kysten, til sjøs eller på landeveien. 

Jordene er drenert og ryddet, stein for stein, med håndmakt og med bruk av den umistelige steinbukken. Resultatet lar seg avlese i kilometerlange steingjerder – et sted måtte man jo legge steinen. Dertil kom altså sandflukten som man mot slutten av 1800-tallet fikk råd mot, gjennom blant annet erfaringer fra Jylland. Et av de navnene som sterkest lar seg knytte som premissgiver for den jærske landbruksutviklingen, var Jan Adolph Budde. Som leder av den nye landsbrukskolen på Austrått i nåværende Sandnes, tok han fra 1845 mot mange unggutter fra gårdene på Jæren.

Forvandlingen

I magasinet Historie (2/2019) kan vi lese om skribenten Christian Gierløff som på begynnelsen av 1900-tallet reise land og strand rundt. Gierløff skriver:

«Der ligger storgårder nu der bare fattigdommen rådde da Budde tok til å så i de unges sinn og hjerter. På sin egen gård la han næsten 400 mål under plogen. Nu dyrkes den nye jord, i le av storskogen han skapte i villmarken. Buddes navn lever i det nye Jæren. Ånd av hans ånd og vilje av hans vilje er det som bærer Jæren frem så der nu står ly av det nylig så fattige og mismodige land over hele Norges rike»

Vi tar med litt til:

«Det er et syn å se jærbuen bryte jord. Det er som en lek, så lett og ledig vendes teig etter teig. Gutter fra ti-tolv år og opover, de henger trofast i med torv og stein. Ingen behøver be dem. Det er blitt deres sport og idrett. Ja, jordoprydning og jordbruk er den mandigste av alle idretter.»

Det vert nok stridt, men litt om litt det gjeng, når kvar vil gjera sitt. Tek kvar og ein sin vesle stein, er snart vår åker rein. (Arne Garborg)

Fiske

Det var store industrielle fiskerihavner i Stavanger og Egersund, to naturlige havner på hver sin ende av Jæren. Jærbuen var ikke spesielt tungt involvert i fiske, i motsetning til jordbruk. De små havnene vi nå passerer på våre fotturer på Jæren har bare små fiskebåter, og havnene med moloer er også av ganske ny dato.

Det er ganske visst mange naust å finne, et bevis for det faktum at mange bønder brukte fiske som en ekstra inntekt og som matauk for egen husholdning. Naustene er på den annen side ganske små. Årsaken er at båtene måtte trekkes opp på land hver gang de hadde vært brukt, noe som stimulerte til bruk av småbåter. Der var opp til åtte ror på disse båtene, fire på hver side.

Den lumske sjøen

Redningsstasjoner og aktivitet

Sjøfolk har alltid fryktet kysten av Jæren. Det er en bok som beskriver 393 skipsvrak langs kysten av Jæren fra 1666 inntil nylig. Den sier: «Jærkysten virket i i eldre tider som rene magneten på mange seilskuter som prøvde å ta seg forbi. Lavt land, langgrunt farvann, dårlig fyrbelysning, sterke strømmer og få steder å søke nødhavn er noe av forklaringen. Her er mye dramatikk og imponerende redningsarbeid.» Det er en avisartikkel om boken.

Selv i dag, hvis du nevner «Jærens rev» til omtrent hvilken som helst sjømann, vil han få frysninger.

Dette er hvordan Jærmuseet beskriver det: «Jærkysten kan vera vêrhard og nådelaus. Her har gjennom tidene skjedd mange dramatiske forlis. Mange sjøfolk omkom i brenningane utanfor Jæren, og mange slags vrakgods kunne reka i land langs strendene. Allereie frå 1500-talet har ein forteljingar om at jærbuen, etter ei natt med skikkeleg uver og storm, kunne få hand om eksotiske varer som raudvin, sjokolade, sukker, ”peber og anden saadan speceri” – som var meint for borgarskapet i byane.»

Ved kongelig resolusjon fikk vi redningsstasjoner på Reve, Obrestad, Husveg og Kvalbein i 1854. På slutten av hundreåret kom det også ved Raunen i 1896 og Vik i 1897. Mot slutten av 1900-tallet ble de nedlagt. Den på Reve overlevde helt til 1993. Da hadde den vært i drift fra 1854, og skal ha reddet 216 liv gjennom alle disse årene.

Skipsopphogging, en næringsgren

Det er ikke rart at innsamling og påfølgende aktiviteter knyttet til skipsopphogging av hva som kunne bli hogget opp, ble en viktig biinntekt for lokalbefolkningen. De har en nese for penger.

En ting er alle de skipene som forliste i uvær. Det kunne også hende at skip ble kjørt med vilje på land, en gang på høsten. Det kunne skje på Varhaug for der var det et gjennomorganisert skipshoggerlag i lokalsamfunnet. Da våren kom, hadde høst- og vinterstormene gjort sitt med skipet, det var blitt mast i stykker.

I mars 1954 stod det flere små rubrikkannonser i Stavanger Aftenblad. De var rykket inn av lensmannen i Hå og varslet om vrakauksjon på Nord-Varhaug 25. mars klokka 1200, for Varhaug opphugningslag. I Digitalarkivet finner vi en serie bilder (fri lisens CC BY-SA) fra billedbladet NÅ i 1955. De skal være fra en vrakauksjon på Nord-Varhaug.

Bildene viser det som synes å være et gammelt seilskip/treskip i rullesteinene, og med menn og gutter som kravler over alt. Det er ror, materialer og metallnagler å øyne. Annet av verdi fra skipet (glass, interiør, møbler) synes å være fjernet før disse bildene ble tatt. Sandalsand har ikke funnet detaljer om akkurat dette skipet. Det er heller ikke sikkert at reportasjen året etter var fra akkurat denne auksjonen, men det er nærliggende å tro det. Kikk gjennom disse bildene. Merk at originalbildene er i svart-hvitt. Disse er digitalt kolorert av Sandalsand.

Høsting av tare

Fra 1880 til 1930 var tarehøsting en viktig attåtnæring for gårdene. Den ble tørket og brent for å produsere natriumbikarbonat og jod, eller brukt som gjødsel på jordene. Vi finner en rekke felt (kalt tareveier) på strendene som ble brukt til å dra taren opp på land.

Taren ble plassert på et åpent område med småstein omkranset av større steiner. De la lyng eller halm på bunnen og deretter lag av tare. Hensikten var å brenne taren uten åpen flamme. Asken ble samlet inn neste morgen og ble solgt til kjøpmenn og senere brukt i produksjonen av såpe, glass, medisin og tøymykner.

Jæren har en distinkt kultur

Max Weber, den tyske sosiologen, kom kanskje aldri her, men han ville ha funnet arketypene til sin «protestantiske etikk» på Jæren. Uansett hvor du går, kjører eller flyr, vil du legge merke til hvor aktivt flatlandet på Jæren er dyrket. Straks steinene er fjernet blir plogen satt i drift, eller husdyr som kveg og sau sluppet løs på kulturbeite. Dette er hvordan det alltid har vært – en landbruksregion. Folket på Jæren er jordnære, hardt arbeidende, asketiske og med sterke religiøse følelser. Iveren etter å jobbe, vokse, lykkes, endre og aldri se tilbake, er dypt forankret.

Jærbuen er ikke den skrytende typen, materielle verdier er ganske jevnt fordelt, og ingen har nok rikdom til å oppføre, si, monumentale bygninger. Det er et faktum at der er ingen arkitektoniske underverker på denne kystlinjen. I stedet møter vi en rekke råtnende naust – jærbuen ser ikke tilbake. Gårdsbruk og fjøs er overhodet ikke pittoreske. Låver er laget av bølgeblikk og gamle hus blir erstattet av nye. Det tradisjonelle jærhuset med skut på endene er i ferd med å forsvinne. (To fremstående eksempler på kyststripen har blitt omgjort til museer for å bevare dem – Vistnes og Grødaland.)

Det er eit sterkt, tungt Folk, som grev seg gjenom Live med Gruvling og Slit, putlar med Jordi og granskar Skrifti, piner Korn av Aur’en og Von av sine Draumar, trur paa Skillingen og trøyster seg til Gud. (Utdrag fra Arne Garborgs «Fred» (1892)

Landemerkene på Jæren

Som nevnt, bortsett fra naturens skaperverk er det få menneskeskapte landemerker på Jæren. Det er ett unntak, fyrene. De er det fem av.

• Tungenes helt nord på Jæren tente lyset første gang i 1828 og ble nedlagt i 1984
• Flatholmen på en holme utenfor Tananger var i drift 1862-1984
• Feistein på en holme utenfor Sele. 1859-1990
• Obrestad. 1873-1991
• Kvassheim. 1912-1990

De er nå nasjonale kulturminner og fungerer som lokale kultursentre med ulike utstillinger. Overnatting er også mulig i noen av dem. 

Bortsett fra disse ganske store bygningene er det en rekke små havner. Den på Sele er kanskje den mest pittoreske av dem. Når vi vandrer langs kysten passerer vi ofte gamle og nye naust, gravrøyser fra bronsealderen og jernalderen, og festningsanlegg fra andre verdenskrig satt opp av de tyske okkupantene.

Jæren i kunsten

Jærens natur «er for den avanserte«, sa den store nasjonale forfatteren Alexander L. Kielland. Hans kollega Arne Garborg, fra sin hytte på Knudaheio, beskrev utsikten som «vakker hinsides enhver beskrivelse«. De var begge barn av 1800-tallet.

Malerkunsten

Det århundret fostret også en rekke malere som ble inspirert av det flate landskapet, det åpne havet, den grå himmelen og de arbeidende bøndene. Kitty Kielland, Nikolai Ulfsten og Eilif Pettersen er de mest kjente. 

LES MER: Jæren i malerkunsten.

Det er en stor variasjon i utvalget, som vist i de tre maleriene nedenfor.

Det er, utilsiktet på for Sandalsands del, 19 år mellom hvert av bildene. Hvis det er et felles multiplum for de tre bildene, og de andre, må det være «skyer». Vi kan legge til at jærmalerne fra slutten av det 19. århundre ikke i det hele tatt reflekterte den «Hip, Hip, Hurra! ånden av glede vi ser hos samtidige kolleger i Skagen, Danmark.

Arne Garborg om Jæren

De heller dystre observasjonene av Jæren er ikke bare eviggjort av malerne, men også av forfattere. Arne Garborg skrev i sine Knudaheibrev: «Utrulegt at me her paa denne fæle stygge Jæren hev Kunstmaalarar.» Det første avsnittet i Arne Garborgs roman «Fred» lyder som så:

Utanfor, i Vest, bryt Have paa mot ei sju Milir lang laag Sandstrand. Det er sjølve Have. Nordhave breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust. Svartgrønt og salt kjem det i veldig Rulling veltande inn or dei vestlege Himlar, drivi av Storstormane fraa Nordisen og Kanalen, køyrande sine fakskvite Brimhestar fram or Havskodda, so Skumskavlen stend, durande sin djupe Æveheims Orgetone fraa dei ytste Avgrunnar. So støyper det seg mot Strandi og krasar seg sund i kvit Foss, med Dunk og Dýn og lange Brak, døyande burt i døyvt Dunder. 

Videre lesing

Denne artikkelen er et resultat av et vandringsprosjekt langs hele kysten av Jæren, omtrent 100 km. Jeg var på en rekke korte og lange turer i løpet av 2012 og 2013 og beskrev dem alle på denne nettsiden. Les introduksjonen til alle turene.