Hva er et museum?

Vi stiller her spørsmålet om hva som er et museum. Vi skal utforske ideen om museer, hvordan de arter seg og hvilken utvikling de har hatt. Dette er den første artikkelen i en serie.

Her er fire museumsinntrykk

For noen år siden var familien på Vikingmuseet i York, eller Jorvik som vi nordmenn en gang kalte byen. Vi ble plassert i vogner og fraktet rundt i museumslokalet forbi prompende figurer og desslike. Temmelig livaktig.

For et par år siden gikk vi over trammen til et av de gamle våningshusene på Folkemuseet i Oslo. Inne på kjøkkenet satt en ung pike med strikketøy og tidsriktig klesdrakt. «Velkommen! Har De lyst på en kopp kaffe? Jeg har akkurat kokt opp.»

På Vitengarden ved Nærbø kan du selve prøve deg på gamle lafteteknikker og hogge i stein med hammer og meisel.

Prøysenmuseet har en stor lekekasse med figurer kjent fra Alf Prøysens visesanger. Ta en av figurene og legg den på kanten av kassen, så vil en video med sangen avspilles på en skjerm innfelt i kassens lokk.

Så kjekt!

Prøysenhuset på Rudshøgda i Ringsaker: Trykk på bokstavene og få servert historier på skjermen.

Definisjonen på et museum

«Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materiell og immateriell (kultur)arv om menneskene og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøyemed.»

Slik lyder den internasjonale (ICOM) og nasjonale definisjonen på et museum.

En historisk utvikling

Historisk finner vi museer som er rimelig altomfattende av seg. Samlingene kunne omfatte bøker, mynter, kunstskatter, ulike objekter av naturhistorisk art så som fossiler, i tillegg til utstoppede dyr og skjeletter av både mennesker og dyr. Slike museer finner vi fremdeles, for eksempel Stavanger museum. Dersom et hovedskille i museumsverdenen går mellom de naturhistoriske- og de kulturhistoriske museene, så representerer denne type museer begge deler. 

Det er verdt å merke seg at i storbyene i Norge finner vi fra slutten av 1800-tallet også kunstindustrimuseer som tok sikte på å framheve den estetikk og produksjon man fant innen industriell virksomhet og håndverk. Eksempler: Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i Trondheim og Kunstindustrimuseet i Oslo.

Videre så vi på samme tid en bølge av friluftsmuseer eller det som helst er benevnt folkemuseer. Disse finner vi også i dag en lang rekke steder rundt om i landet. De vokste fram av en erkjennelse av at det gamle bondesamfunnet med naturalhushold var i ferd med å forsvinne, bygningene kunne forfalle, utviklingen gikk så fort at andre enn privatpersoner måtte trå til for å ta vare på historien. Vi snakker på denne tiden også om oppbygging av den nasjonale identiteten. Eksempler: Folkemuseet på Bygdøy, De Heibergske Samlinger ved Kaupanger.

Les om ideen om folkemuseer i egen artikkel.

Astrup Fearnley museet på Tjuvholmen i Oslo: Her er det lag på lag med tilskuere. Hvem iakttar hva eller hvem, og hvorfor?

Stadig større grad av spesialisering

Av den store mengde museer finner vi mest museer som kan rubriseres som kunst- og kulturhistoriske museer. Av dem finnes det mange slag og det har gått mot en stadig større grad av spesialisering: luftfart, jernbane, kraftproduksjon, gruvedrift, landbruk, kystkultur, foto, fjell, bre, petroleum, tekstil, osv. Noen kan smykke seg med “Norsk” først i navnet i den betydning at de utgjør et museum av nasjonal målestokk og status. Mange er av typen bygdemuseer som i et gammelt bygg eller et fellesareal viser fram typiske objekter knyttet til distriktet rundt.

Store norske leksikon skiller således mellom følgende prinsipper for hvilke gjenstander som samles inn til, eller hvilken historie som skal berettes, i de kulturhistoriske museer: 

• Geografi: En by eller bygd, et distrikt eller land
• Statlige etater: Post, toll, jernbane, vei
• Næringer: Sjøfart, fiskeri, bergverk, skogbruk
• Spesielle tidsepoker: Slik som ved de arkeologiske museene
• Kjente personer, såkalt personmuseer
• Bestemte kulturer: Som de etnografiske museer med materiale fra urfolks kulturer.

Utvalg av gjenstander

Det som lettest lar seg samle i museer er gjerne gjenstander. Kunstmuseene er typiske eksempler på det. I tillegg finner vi innen kunstfeltet en stor mengde av private samlinger, til dels også benevnt museer. Fagfolk vil mene at sistnevnte institusjoner ikke kan benevnes museer da de neppe tilfredsstiller kravet om at det skal drives med forskning. Mange samlinger i alle typer museer er for så vidt stilt til rådighet gjennom private donasjoner eller deponering.

Felles for de aller fleste spesialiserte museer er at de er nødt til å gjøre et utvalg av hvilke gjenstander som samles inn og i neste rekke stilles ut. Det gjelder bare å velge de som holder høyest kvalitet og som er mest representative for det tema, den geografi eller den tidsepoke museet har som formål å gjengi.

Les om kunstmuseer i en egen artikkel.

Hva skal vises fram?

Museer er så mangt, og ikke alt er for spennende å regne for verken barn eller voksne. Mange har gjerne en forestilling om at museer er gjenstandssamlinger i montre eller i hyller. Hvor mange oppvoksende generasjoner har vel ikke kjedet seg over gamle trau på et eller annet bygdemuseum, for ikke snakke om den over hundre år gamle utstoppede løven på Stavanger museum, den uten pels?

«Kjedelig!» har mange foreldre fått høre sine håpefulle rope ut, alt mens de selv diskret har undertrykt den samme følelsen.

Museer er selvsagt noe langt mer enn en samling av gjenstander, men de er også det. Våre museer i by og på land ble gjerne bygget opp rundt denne type samlinger og påfølgende utstillinger. Noe er tross alt så skjørt at det må settes i magasiner eller i montre for ikke å forgå. Det vil formodentlig fremdeles være en viktig side ved museumsverdenen, det å ta vare på gjenstander for ettertiden.

Arkeologisk Museum i Stavanger bør helst ikke slutte med sine montre, det er tross alt rimelig gammelt og skjørt det som ligger inni dem. Men hvordan gjøre det levende?

Museer som ikke er det

Noen museer er ikke museer i faglige termer, men kalles for opplevelsessentre. Dette er anlegg som prøver å være mest mulig tidsautentiske, men er oppført i vår tid. De skal bidra til folkeopplysning, men skal også være ren og skjer underholdning. Eksempler: Nordvegen historiesenter på Karmøy, Jernaldergården i Stavanger, og Landa fortidslandsby på Forsand.

Museer er imidlertid også hele bygninger, ikke bare gjenstandene inni. Dessuten kan det være et helt bygningsmiljø, med våningshus, loft og uthus. Ja, til og med kulturlandskapet rundt kan være knyttet til det. Dette er omfattende eksemplifisert i alle Sandalsands artikler om Gårdstun.

Hele byer og samfunn – «Megamuseer»

Videre har vi kulturminner som representerer hele samfunn, men der ikke hele samfunnet (byen, stedet) lar seg bevare som et offentlig (eller privat) museum. Man kan ikke gjøre hele industristedet Høyanger om til et museum, man må gjøre sine valg. I stedet er det her tale om å ta i bruk juridiske virkemidler med støtte i plan- og bygningslov, eller lov om kulturminnevern. Det innebærer å legge beskrankninger på privates endringer av for eksempel bygninger innen vernesonen. I tillegg brukes positive stimuli i form av økonomiske støttemidler eller veiledningsmateriell til for eksempel å tilbakeføre en bygning til et opprinnelig uttrykk, eller simpelthen for å vedlikeholde det samme uttrykk. Eksempler: Røros, Bryggen i Bergen, Gamle Stavanger, Lærdalsøyri.

Vi skal i en senere artikkel kikke litt nærmere på bevaringen av denne type kulturminner, og da særlig industriminner.

Lærdalsøyri er ikke helt som et museum, men ikke langt unna. Her bor det nemlig folk, det er et levende bomiljø, men det er også fredet.

Ulik organisering av museer

Private museer

Museer kan være private, gjerne startet opp av en ivrig lokalpatriot, eller en eller flere innsamlingsfantaster med avgrensete temaer. Eksempler er traktorer og gravemaskiner i TS-museet i Sola, og Tores Temposamling i Bjerkreim. Etter en tid kan det være at samlingen utvides med ytterligere innhold og til og med overlates til det offentlige. Det skjedde f.eks. med Per Inge Torkelsens leketøysamling som lever videre i Barnemuseet i Stavanger.

Den sistnevnte utviklingen er ikke minst kjent innenfor kunstens verden. Der er en lang rekke store samlinger velvillig donert til det offentlige – som dermed selvsagt pådrar seg store utgifter framover. Eksempler: Rasmus Meyersamlingen i Bergen og Hafstensamlingen i Stavanger.

Statlige museer

Staten driver en del museer, og da gjerne de som har en viktig nasjonal eller regional oppgave, og ikke minst de som startet ut som samlinger som inngikk i universitetenes forskningspraksis. Det gjelder både museer av naturhistorisk og kulturhistorisk art. Naturhistoriske samlinger er oftest del av universitetene, og de utgjør i antall klart et fåtall sammenlignet med museer for kunst og kultur. Eksempler: Universitetsmuseet i Bergen har to deler, Naturhistorie og Kulturhistorie. Andre universitetsmuseer er Historisk museum i Oslo og Arkeologisk museum i Stavanger. 

Regionale og lokale stiftelser

Langt de fleste museer inngår i de regionale museumsstiftelsene som landet er inndelt i. Gjennom frivillighet og tvang er svært mange kommunale eller private samlinger gjennom de siste tiårene blitt samlet i et fåtall enheter. Til gjengjeld har stiftelsene et vell av avdelinger, der gjerne et enkelt gårdstun eller gammel mølle utgjør en avdeling. Eksempel: Rogalands regionmuseer er fem i tallet: Dalane Folkemuseum, Jærmuseet, Stavanger Museum (MUST), Ryfylkemuseet og Haugaland­museene.

Hafstensamlingen er del av Stavanger Kunstmuseum som igjen er del av Museum Stavanger (MUST).

Metakunnskapen: Informasjon om museumstilbudet

Det utbudet av museer som er beskrevet, og framover vil bli beskrevet på Sandalsand, er rimelig omfattende. Forfatteren har imidlertid i sin søken etter interessante opplevelser blitt slått av følgende:

Det finnes ingen grei samlet gjennomgang av hva museene tilbyr. De er delvis i konkurranse med hverandre. Eksempelvis de nevnte fem stiftelser i Rogaland har helt ulik utforming av sine nettsider. Deres interne integrasjonsprosesser er også kommet ulikt langt, for å si det slik. Det samme finner vi også nordover Vestlandet. Kvaliteten på nettinformasjonen er dertil generelt underutviklet. Videre opplever forfatteren det slik at turistmyndighetene bare delvis inkluderer museumsomtaler.

En del kan man lese seg til i regionale planer. Men hvem gjør vel det? 

Kulturrådets gamle Googlekart viser alle museer i Norge som for noen år siden mottok fast driftsstøtte fra Kulturdepartementet og som Kulturrådet har et særlig oppfølgings- og utviklingsansvar overfor. Kartet er veldig bra, men ikke oppdatert og heller ikke fullstendig. 

Sandalsand har derfor laget sitt eget, landsdekkende kart. Det finner du i menyvalget Museer, under Opplevelser.

Les mer

Dette er den første av flere paraplyartikler om museer. Innholdet er delvis beskrivende, men kanskje mest reflekterende ut fra forfatterens legmannsskjønn.

LES MER:

• Hva er et museum? (Denne artikkelen)
• Ideen om folkemuseer 
• Kunstmuseer til glede og besvær
• Tekniske og industrielle museer og kulturminner 

Det kan med tiden komme flere artikler på et slikt strukturelt nivå. Kanskje særlig er det interessant å se litt nærmere på de sidene ved museumsdefinisjonen som går på forskning, konservering og formidling. Det er nok på sistnevnte felt forfatteren har størst grunnlag for egne refleksjoner.

Her på Sandalsand vil du finne Museer som eget menyvalg under Opplevelser. Der finner du listet opp direktelenker til alle de enkeltmuseer og avdelinger som er blitt omtalt i spesialartikler.

(Bildet som introduserer denne artikkelen er forresten av Nordlandsmuseet i Bodø. Artikkelen er noe bearbeidet siden første gangs publisering i 2016.)