Sandalsand Global >>
Nasjonal turistveg Ryfylke starter helt sør i Vestland, men mesteparten av ruten går i indre deler av Rogaland, i den regionen som kalles Ryfylke. Her er vi tett på både fjord og fjell, i et landskap rikt på kulturminner og med noen av landets mest spektakulære naturopplevelser både i starten og henimot slutten på ferden.
Orientering og kart
Like oppe i bakkene over Røldal ligger et alpinanlegg og hytteområde. Fra Håra, som det heter, går det to løp ut i Nasjonal turistveg Ryfylke. Det ene følger Fylkesvei 520 over fjellet sørover mot Sauda og videre utover fjorden. Denne fjellovergangen er stengt om vinteren. Det andre følger Riksvei 13 (Rv13) i dalførene ned mot Sand i Suldal kommune, før de to rutene møtes ved Lovraeidet og fortsetter sørover i Ryfylke til Oanes i dagens Strand kommune. Den første er på 84 km, den andre på 80 km, og fellesstrekningen mot sør er 104 km.
Kartet viser hele Nasjonal turistveg Ryfylke mellom Håra og Oanes. Det er dynamisk og du kan jobbe i det her, eller åpne det i eget vindu. Attraksjoner og overnattingssteder langs veien er avmerket med korte forklaringer under markørene. Attraksjonene er nærmere forklart i teksten under.
De fleste overnattingsstedene har jeg selv prøvd ut, og kan anbefale. Det gjelder Kløver hotell og Sauda fjordhotell i Sauda, Energihotellet på Nesflaten i Suldal, Spa-Hotell Velvære i Hjelmeland, og Preikestolen fjellstue i Strand. Hordatun i Røldal, og Ryfylke fjordhotell i Sand er også lagt inn i kartet, men uten at jeg har fått prøvd dem ut.
Røldal som knutepunkt i århundrer
Fra 1100-tallet og fram til 1682 tilhørte Røldal (og Valdres) Stavanger bispedømme, og fram til 1848 også Stavanger amt. Denne religiøse og administrative koblingen til Rogaland var ledsaget av de viktige handelsforbindelsene over blant annet Haukeli mot Østlandet, vestover mot Haugesund og resten av Haugalandet, og nordover mot Hardanger og Bergen.
Røldals strategiske beliggenhet ble forsterket av at stavkirken i århundrer var et av landets aller viktigste pilegrimsmål, selv lenge etter reformasjonen forbød helgendyrkelse. Stavkirken i Røldal er en av de 28 som står igjen fra middelalderen.
Slik sett var Røldals rolle som kommunikasjonsknutepunkt stor opp gjennom århundrene. Det varte imidlertid helt til 1968 før bygda fikk en noenlunde stabil helårsvei over Haukeli til Østlandet, og nord mot Odda. Handelsferdene over fjellet fortsetter den dag i dag, ettersom Røldal ligger på E134 mellom Haugesund og Drammen. Røldal er del av Ullensvang kommune i Vestland, regnes som snøsikker, og har dermed mange fritidsboliger og et stort alpinanlegg.
Vestlig løp: Fylkesvei 520 over fjellet fra Røldal til Sauda
Nasjonal turistveg Ryfylke fra Håra til Sauda og videre, som vi skal begynne med, består av to etapper. Den første går over fjellet fra Håra og ned til fjorden ved Sauda. Den andre etappen går ut Saudafjorden til Ropeid, der den etterpå forgreiner seg mot sør i Ryfylke og mot Haugalandet i vest.
Over fjellet til fylkesgrensen og demningen ved Svartavatnet
Fylkesvei 520 starter i et veikryss med bom i bakkene over Håra. Bommen senkes vinterstid. Første del går høyt over Røldalsvatnet med fantastisk utsikt på godværsdager, før den svinger ytterligere oppover i sørvestlig retning og vi passerer fylkesgrensen til Rogaland. Her blir det straks tydelig at vi er i vannkraft-Norge.
Storelvvassdraget, som er 45 km langt, er etter 1920-tallet regulert med 11 magasiner, hvorav Svartavatnet er fra den tidlige fasen. Svartavatnet kommer opp langs veien like etter fylkesgrensen og bilveien går faktisk rett over demningen fra 1927. Den er en av NVEs utvalgte kulturminner.
Noen kilometer lenger framme ser vi at flere har valgt å parkere i veiskulderen. Årsaken er todelt. For det første er det på grunn av den fantastiske utsikten mot sør. For det andre er det her satt opp en minnestein med bronseplate og inngravering. Det er direktør Knut Vesthassel som er gitt en stein. Underskriften lyder «Hellandsbygd – Horda 1956-1960». Forklaringen er: Vesthassel var direktør ved AS Saudafaldene og var sentral i å fullføre veien over fjellet fra Hellandsbygd til Røldal (Håra). Den stod ferdig i 1960.
Nedover mot Sauda og fjorden
Fra minnesmerket bærer det nedover i høydemetre, og veien blir bredere. Det er ikke lenger en forsterket anleggsvei vi kjører på, men en reell tofeltsvei. Snart kommer vi til Breiborg med hytter og leirskole. Når vi kommer nedover i de grønne dalstroka kommer vi snart fram til et av Vegvesenets mest spektakulære investeringer i Nasjonal turistvegprosjektet, nemlig anleggene ved de gamle sinkgruvene i Allmannajuvet. Også dette stoppet er obligatorisk. Her er det rasteplass og offentlig toalett, og her er det gangsti inn til noen helt spesielle bygninger, og videre inn mot gruveinngangen. Stedet bare må oppleves.
Videre nedover bærer det, og vi passerer etter hvert også Hellandsbygd. Det er den innerste jordbruksbygda før vi kommer ned til selveste Sauda og fjorden. Her kan vi også velge å kjøre på grusvei inn til demningen ved Slettedalsvatnet. Den var ved ferdigstillelsen i 1960 den høyeste betongdemningen i Nord-Europa, og er fremdeles et mektig skue.
Mens veien til Røldal kun er åpen om sommeren (juni-oktober), blir det åpnet opp fra Sauda til Breiborg til påske, og veien til Hellandsbygd holdes åpen året rundt. Sommerstid ligger det fremdeles snø igjen rundt om også der veien er blitt åpnet.
Jeg har latt meg begeistre av veien, naturen og det storslagne inntrykket vi får på veien over fjellet, og videre nedover det trange dalføret mot Sauda.
Lesestoff
Sandalsand har følgende artikler som omtaler denne strekningen:
- Røldal stavkirke har tatt imot pilegrimer i 800 år
- På sommerveier gjennom vinterland
- Sinkgruvene i Allmannajuvet og en ny nasjonal turistattraksjon
Sauda og utover Saudafjorden
Nede fra fjellet på Nasjonal turistveg Ryfylke, der hvor elvene møtes og renner ut i fjorden, finner vi et gammelt industristed som har fått merke verdensmarkedenes skiftninger på kroppen.
Ferdselen på Saudafjorden i gamle dager
Sauda var fram til 1931 avhengig av hesteferdsel over fjellet, et noe tilårskomment kommunikasjonsmiddel også den gang, eller transport på kjøl ut Saudafjorden. Problemet med sistnevnte var at Saudafjorden risikerte å fryse til midtvinters. Derfor var det et stort skritt da de canadiske eierne av smelteverket bidro til finansieringen av en vei, høyt oppe i fjellsiden over fjorden. Grunnet eiernes bakgrunn, ble veien i samtiden og lokalt benevnt Dollarveien.
Veien sikret helårs samferdsel med omverdenen, og brakte både forsyninger og turister inn. Selve produksjonen ved verket var så vidt jeg kan forstå ikke direkte berørt av denne veiutløsningen. I dag følger veien noenlunde samme trase, selv om utbedringer er gjort her og der.
Langs bilveien fra Sauda til Lovra
Sauda er et samfunn står på, motgang til tross. For oss tilreisende gir byen både overnattingsmuligheter og attraksjoner verdt å bruke tid på. Anbefalingen er å ta en byvandring til fots, oppsøk ikke minst den helt spesielle Åbøbyen som smelteverket lot oppføre, og ta en kikk på det store fabrikkanlegget helt nede i fjordkanten.
I Saudasjøen, et lite stykke utover fjorden, kan vi ta en liten avstikker opp til det gamle Tveittunet, og like ved fylkesveien kan vi overnatte i det gamle Sauda fjordhotell. Hotellet har jeg inkludert i serien om landets mest særpregede overnattingssteder. Den som vil på fottur, eller har med slalåmski en vinterdag, kan ta turen opp i alpinanlegget i Svandalen.
Utover fjorden har Vegvesenet satt sine spor. Som del av turistvegsatsingen er Svandalsfossen blitt tilrettelagt for å beskues, gjennom trapper opp og ned langs veien. Dette er et obligatorisk stopp langs turistvegen.
Lenger sør kan vi kikke nærmere på det gamle gårdstunet Jonegarden på Hustveit, nå del av Ryfylkemuseet. Gamle broer med vakre steinhvelvinger finner vi også flere av på denne veistrekningen, både i Sauda og utover Saudafjorden. Dollarveien er god og bred nok å kjøre på, men utsikten hemmes av at vegetasjonen nedenfor veien ikke holdes i sjakk.
Ytterst i Saudafjorden ligger det et flott servicebygg på ferjekaien i Ropeid. Ferjeleiet ligger brakk, det som en gang hadde anløp for ferja over til Sand. For å komme til Sand nå, må vi kjøre sørover et godt stykke og så krysse Sandsfjord bro over til andre siden. Før vi krysser broen kan vi gjøre et stopp ved Ostasteidn, en tilrettelagt rasteplass med toalettfasiliteter. Før vi har rundet nord mot Sand har vi kommet til Lovraeidet. Der møter vi den andre delen av Nasjonal turistveg Ryfylke, den som har fulgt Rv13 fra Røldal gjennom Suldal.
Lesestoff
Sandalsand har følgende artikler som (blant annet) omtaler Sauda og strekningen ut fjorden:
- Boknafjorden Rundt (1) Haugalandet
- Boknafjorden Rundt (2) Ryfylke
- VIDEO – Sauda
- Byvandring i Sauda
- Tveit-tunet i Sauda
- Jonegarden på Hustveit i Sauda
- Gamle steinbroer i Rogaland (6) Haugalandet og indre Ryfylke
Østlig løp: Riksvei 13 fra Røldal til Suldal
Der fylkesveien beskrevet ovenfor i sin nordlige ende er en sommervei, er dette helårsveien. Den er på drøye 80 km fra Håra (Røldal) fram til Lovraeidet hvor veien fra Sauda kommer inn. Derfra fortsetter Nasjonal turistveg Ryfylke sørover langs Riksvei 13.
Kort veihistorikk
Veien fra Håra til Nesflaten og videre til Sand i dagens Suldal kommune har en særskilt interesse i et kommunikasjonsperspektiv. To lange vann ble i gamle dager brukt til å frakte folk og fe med båt. Det ene var Røldalsvatnet som munnet ut i Botnen, og det andre var Suldalsvatnet mellom Nesflaten og Suldalsosen. Veien mellom Botnen og Nesflaten gjennom den beryktede og rasfarlige Brattlandsdalen ble bygget i perioden 1879-1894. Inntil øst-vest forbindelsen i 1968 var dette Røldals eneste vinteråpne vei til omverdenen. Men den var risikofylt.
Veien fra Håra og ned Brattlandsdalen
Med noenlunde stabil ferdselsvei gjennom Brattlandsdalen fra 1880-tallet av, kunne distriktet likevel åpnes opp også for utenlandske turister. Den gang var særlig den engelske turismen begynt å blomstre, og i Odda var cruiseskipene hyppige gjester. Fra Stavanger kunne turister fraktes med båt til Sand, og deretter i karjol, trille eller på hesteryggen oppover langs Suldalslågen like til Suldalsosen ved utløpet av Suldalsvatnet. Den veien stod ferdig bygget i 1874. Deretter fulgte det båtfrakt til Nesflaten i andre enden av vannet, gjennom den berømte Suldalsporten – en smal del av vannet.
Dampbåten DS Suldal ble satt i rute over vannet i 1885, og hoteller ble bygget både på Sand, Suldalsosen og på Nesflaten. Reisen videre oppover den spektakulære Brattlandsdalen gjorde at Turistrute 7, eller «The New Inland Route» eller «Discovery Route» ble en populær ferd inn i det hittils uoppdagede indre Vestland. Fra Røldal fortsatte ruten over fjellet til Odda, Hardangerfjorden og videre til Bergen.
Særlig de nedre delene av Brattlandsdalen, og da snakker vi om noen få kilometer opp fra Nesflaten, måtte det hugges tunneler og halve tunneler over det frådende elvestryket som fosset gjennom et trangt gjel. Selv i dag er det rester etter denne første veien, og selv i dag lar vi oss imponere over den mektige naturen. Likevel, regulering av vassdraget har gjort at vannføringen er en brøkdel av hva den en gang var.
Salgsbrosjyren
Veien gjennom Brattlandsdalen er et av dei mest storartede anlegg i Norge og anses med rette som rutens glanspunkt. Om det ikke fantest noe annet av interesse på hele ruten, ville det lønne seg å foreta reisen blott for å se den mektige fjellkløft med de skummende fosser og vassdrag langt nede i dypet og veien som er hugget ut av fjellsiden med de mektige klippemasser hengende over den som et tak
(Cooks reisebyrå, England. Gjengitt på informasjonsskilt i Brattlandsdalen)
Vi kommer til Nesflaten
På Nesflaten ble det bygget hele tre hoteller rundt århundreskiftet. Første verdenskrig medførte en rask endelikt på turisteventyret i indre Ryfylke. Faktisk gikk det smått med all utvikling fram mot 1960-tallet. Da skapte kraftutbyggingen i heiene over Røldal og Suldal et oppsving på arbeidsmarkedet, økt tilflytting og utvikling av infrastrukturen.
På Nesflaten anla Norsk Hydro et stort kraftanlegg og et boligområde i det som kalles Kilen, et flatt område adskilt fra den gamle bebyggelsen. Denne villabebyggelsen er i en slags bungalowstil og der er idrettsanlegg og felleshus som hører til i en aldri så liten «company town». Vi får minner om hvordan Rjukan og Notodden ble bygget opp på begynnelsen av 1900-tallet, også det av Norsk Hydro. Den tidligere kantinen og personalhotellet er i dag omgjort til Energihotellet. Det er et utsøkt overnattingsssted og bare må oppleves. Be om omvisning. Kraftstasjonen nede i vannkanten ser ut som en UFO.
Disse bygningene og omgivelsene er viktige kulturminner om denne tiden. Ikke bare lokalt, men også nasjonalt. Arkitekt Geir Grung sin betongbrutalisme framheves som noe av det viktigste som er skapt av moderne, norsk arkitektur. Kontrasten er enorm sett opp mot den vanlige vestnorske byggeskikken.
Norsk Hydro sitt anlegg på Kilen, med nevnte deler, utgjør i dag en av tre helt sentrale elementer i det som Nasjonale turistveger kaller «arkitekturrunden» på denne turistvegen. De andre er Høse bro nede i Sand, og Peter Zumthors anlegg i Allmannajuvet. I tillegg kommer trappene ved Svandalsfossen, Ropeid kai, og rasteplassen ved Lovraeidet.
Båtferdselen på Suldalsvatnet før i tiden
Ferdselen langs Suldalsvatnet er delvis nevnt. Den ble fra 1885 og fram til etter andre verdenskrig besørget av DS Suldal. I 1939 ble MF Suldalsporten bygget, men lå i opplag under krigen. Den hadde plass til 12 biler og var bygget av tre. Det var ikke meningen at den skulle vare så lenge for lokalt var det sterkt håp om at man kunne drive fram en bilvei langs Suldalsvatnet. Det tok sin tid.
Man startet ikke før i 1972, og veien ble ikke åpnet for trafikk før i 1979. Sommeren det året ble MF Suldalsporten fylt med 80 tonn stein og senket i vannet. Derimot lever DS Suldal ennå, i det minste sommerstid og med enkelte turistfarter. Dampskipet hadde opptil flere anløpssteder langs vatnet, men ferja kunne bare legge til kai ved Solheimsvik (nær Suldalsosen) og Nesflaten. Passasjerer og gods måtte overføres til andre båter for å komme til lands dersom de hadde andre destinasjoner – eller simpelthen heises på land. Treskipet var heller ikke vinterdyktig, da måtte gamle dampen trå til.
Mot Hylen
Vi må også legge til at før det ble anlagt vei fra Sand til Suldalsosen, var det et viktig ferdselsåre lengre nord. Der går det nemlig en fjordarm inn den lange Hylsfjorden til Hylen. Derfra er det en 4-5 kilometer lang strekning over Hylsskaret og ned til Våge ved Suldalsvatnet. Lenge var dette den viktigste ferdselsveien og på slutten av 1700-tallet fikk Hylen flere landhandlerier og egne «skysskaffere» ble oppnevnt. På 1840-tallet ble veien over skaret oppgradert til ridevei, men mistet sin betydning da veien fra Sand til Suldalsosen ble bygget og ikke minst da DS Suldal ble satt i drift.
I dag går Rv13 gjennom tunneler ned mot Hylen, og det er laget en parkeringsplass nær en av tunnelene. Derfra kan vi vandre over skaret og se ned mot Våge og Suldalsvatnet. Det står respekt av de som bygget den gamle ridestien over skaret. Det må ha vært et slit av dimensjoner å få den til, opp gjennom steinrøysa. Fotturen tar ca. en halv time.
Stopp på bilveien langs Suldalsvatnet
Langs Suldalsvatnet må vi på Nasjonal turistveg Ryfylke gjøre to stopp til. Lengst mot nord skal vi klatre opp bakkene til den gamle husmannsplassen Røynevarden. Lenger sør stopper vi ved museumsgården Kolbeinstveit, et veldig interessant gammelt gårdstun.
Videre sørvestover må jeg nevne at vi kan gjøre enda et stopp i veikanten og se den gamle kvernen ved Kvednahola, og forsåvidt også noen gamle gravhauger like ved. Kvernhus og anlegg er der også ved Kolbeinstveit.
Mellom disse to stedene er det skiltet avkjørsel mot Litunet, et helt fantastisk gammelt gårdsbruk over fjellet, og høyt hengende over Hylsfjorden. Det er verdt avstikkeren fra hovedveien.
Lesestoff
Sandalsand har følgende artikler som omtaler denne strekningen:
- Boknafjorden Rundt (2) Ryfylke
- Museumsgården Kolbeinstveit i Ryfylke
- Litunet er Rogalands vakreste gamle gårdstun
- Husmannsgarden Røynevarden ved Suldalsvatnet
Ned Suldalslågen til Sand og videre sørover til Lovra
Herfra og videre nedover mot fjorden følger vi Suldalslågen. Den kan gå rimelig vill i sesongen. Elva renner ut ved Sand, og her er det anlagt både laksestudio hvor vi kan se laksen gjennom vindu under vann, og en gangbro over Sandsfossen. Høse bru som den heter, gir oss også anledning til se laksen bykse oppover. Her kan vi godt bruke litt tid, og for Vegvesenets turistvegprosjekt er broen en svært sentral del – som nevnt ovenfor. Kikk også rundt i sentrum av Sand, det er ganske så trivelig og bedre kommer det til å bli.
Sørover for Sand må igjen nevnes at Vegvesenet som del av turistvegsatsingen har anlagt en rasteplass over Lovrafjorden. Utsikten er strålende, intet mindre. Riksvei 13, og Nasjonal turistveg Ryfylke, fortsetter sørover mot Hjelmeland og Nesvik ferjekai. Vi skal der på ferdens første, eventuelt eneste ferjetur.
Lesestoff
Sandalsand har følgende artikler som omtaler steder langs Nasjonal turistveg Ryfylke:
Sørover fra Sand, og østover fra Lovraeidet, kan vi ta omveien om Jelsa på fylkesvei 517. Det gamle strandstedet har litt av hvert å tilby, men er altså ikke del av turistveien til Vegvesenet. Jeg klarer ikke å la være å nevne følgende artikler:
Hjelmeland
Ytterst i Jøsenfjorden ligger det en ferjekai med forbindelse videre utover i øyene i Ryfylke og sørover på riksveien. Nesvik har nemlig forbindelse med Ombo, Boknafjordens største øy, og med Hjelmelandsvågen. Vi skal til sistnevnte.
På andre siden av fjorden sprer Hjelmelandsvågen seg i tilnærmet vifteform oppetter skråningen. Det er ganske idyllisk her, og mulighetene for fjellturer er (som ellers inn av turistvegen) gode. Et spahotell ligger nær ferjeleiet, og anbefales for både rom, spadel og mat. En gigantisk jærstol finner vi ved selve ferjeleiet.
Jeg har allerede omtalt flere vakre, gamle steinbroer som ligger langs det offentlige veinettet. Tre av dem ligger i Hjelmeland, som du kan lese om i artikkelen referert til under. Jeg vil også anbefale en tur innom det gamle gårdstunet på Viga, en liten avstikker fra riksveien.
Når vi kommer til Årdal er der to stopp man bør unne seg. For det første er Årdal gamle kirke med sine særegne form og innendørs veggmalerier et vakkert skue. For det andre kan vi ta en liten skogstur blant utskårne tusser og troll.
Lesestoff
Sandalsand har følgende artikler som omtaler denne strekningen:
- Gamle steinbroer i Rogaland (5) Ryfylke
- Vigatunet i Hjelmeland
- Blant tusser og troll i Eventyrskogen
- Årdal gamle kirke, en strålende renessansekirke i Ryfylke
Strand
Så bærer det over fjell og gjennom fjell til vi kommer fram mot Strand og Forsand. Det er ikke så mye å si om veien sørover, bortsett fra at etter hvert som mer og mer legges i tunnel, jo mindre interessant blir den for turisme.
Strand består av tettstedene Tau (her kan man så vidt finne en gammel steinbro) og Jørpeland. Det er ikke så mye å si om dem. Tau hadde inntil 2020 ferjeforbindelse med Stavanger. Den forsvant med åpningen av den undersjøiske fastlandsforbindelsen Ryfast åpner. Tunnelinntaket til Ryfylketunnelen på Solbakk, ligger midtveis mellom Tau og Jørpeland. På samme sted ligger det også en mengde helleristninger. Merk at Rv13 følger tunnelen og slutter i Stavanger. Tidligere gikk riksveien med en ferje fra Oanes og inn til Sandnes sentrum. Fra Solbakk til ferjekaien på Oanes heter veistrekningen nå Fv523.
Lesestoff
Sandalsand har følgende artikler som omtaler denne strekningen:
- Mølleparken på Tau
- Hva finner vi på andre siden av Ryfylketunnelen?
- Turveien rundt Jørpelandsholmen
- Labbeturer ved Moslivatnet
Sandnes og Lysefjorden
Strand og Sandnes er verter for Lysefjorden, en av landets mest spektakulære fjorder og kanskje også mest besøkte. Årsaken er ikke minst fjellformasjonene Preikestolen og Kjeragbolten. Dessuten er bunnen av fjorden, Lysebotn, endepunktet for den spektakulære veien over fjellet til Sirdal. Derfra er det videre forbindelse over Suleskard til Setesdal, videre til Dalen og Kongsberg – turistløype av høy klasse. Det er også «schwung» over bilruten fra Stavanger til Lauvvik, båt inn Lysefjorden, og videre biltur til Jæren og nord til Stavanger igjen.
Den som vil vandre inn til Preikestolen svinger av fra Fv523 mellom Jørpeland og Oanes.
Nasjonal turistveg Ryfylke slutter på Oanes kai, i Strand kommune. Herfra er det privat ferjeforbindelse med Lauvvik i Sandnes og videre inn til storbyområdet på Nord-Jæren, blant annet. Før vi kommer til Oanes, vil vi ha passert en tilrettelagt rasteplass som heter Høllesli. Utsikten derfra er flott.
Vi har også muligheten til å ta over Lysefjordbrua før Oanes. Da kommer vi over til det tidligere kommunesenteret Forsand, nå del av Sandnes kommune. Forsand og Oanes markerer hver sin side av innløpet til Lysefjorden, og Lysefjordbrua er som en portal inn i et fjord- og fjellrike nesten uten like i Norge.
De som tar seg over broen til Forsand, bør kjøre videre noen minutter til et sted som heter Landa. Det er en spennende fortidslandsby.
Lesestoff
Sandalsand har følgende artikler som omtaler denne strekningen:
- Landa og drømmen om en levende fortidslandsby
- Norges alternative nøtteskallrunde.
- Preikestolen (inneholder lenker til flere andre artikler fra Lysefjorden, også Kjerag)
Flere lenker
Du har i denne artikkelen fått et overblikk med lenker til en lang rekke utfyllende artikler. Her får du noen til.
En ekstern guideside har fyldig og oversiktlig omtale av hele turistvegen, det har også NAF Ruteplanlegger. Les selvsagt Vegvesenets korte omtale av Turistveg Ryfylke og de andre turistvegene. Der er totalt 18 nasjonale turistveger som opparbeides og vedlikeholdes av Vegvesenet. Les Sandalsands introduksjonartikkel til dem:
Der finner du også en liste med Sandalsands oppsøkte og omskrevne turistveger. Søk dessuten opp enda flere Bilturer på denne nettsiden.
Nasjonal turistveg Ryfylke passerer gjennom fem kommuner. Klikk på lenkene og få opp alle artikler fra dem: Ullensvang, Sauda, Suldal, Hjelmeland, og Strand.
