Sandalsand Global >>
Du skal nå få lese om en biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana, og tilbake til Lakselv. Kjøreturen dekker de to veiene (E6 og Fv98) mellom Vest- og Øst-Finnmark.
Orientering (kart)
Denne artikkelen inngår i en serie på tre fra en bilferie i Midt-Finnmark. Mer konkret var det en fem-dagers biltur som startet og sluttet i Lakselv.
- Biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana (E6), med retur til Lakselv (Fv98) (Denne artikkelen og svart strek på kartet.)
- Biltur på vestsiden av Varangerhalvøya, til Båtsfjord og Berlevåg (rød strek)
- Biltur ut Nordkinnhalvøya til Gamvik, Mehamn og Kjøllefjord (grønn strek)
Artiklene harmonerer noenlunde med kjøreturen, og med overnattinger i Karasjok, Berlevåg, Mehamn og Lakselv. Flere av etappene inkluderte også avstikkere på blindveier (blå streker).
Zoom inn og ut, og klikk på markørene i kartet under for informasjon. Strekene med ulike fargekoder viser kjøreturene. Markørene med biler viser til andre bilturer i nærheten. De finner du også listet opp nederst i denne artikkelen.
De besøkte kommunene var Porsanger, Karasjok, Tana, Båtsfjord, Berlevåg, Lebesby og Gamvik, i den rekkefølgen. Dersom du klikker deg inn på kartets innholdsfortegnelse får du muligheten til å vise et kartlag med kommunegrensene.
Etappe 1: Lakselv til Karasjok
Sørover fra Lakselv
Strekningen fra Lakselv til Karasjok følger E6, er på ca. 75 km, og tar en knapp time å kjøre. Veiarbeider startet opp i 1920-årene og stod ferdig i 1934, men da bare som sommervei. Først ut på 1950-tallet ble dette en helårsvei. Strekningen var ikke en helt ny opplevelse for Sandalsand. To år tidligere hadde vi kjørt samme vei (E6) og overnattet også da i Karasjok.
Følgelig var det ikke så mye nytt å spore langs veien. Det eneste var at jeg svingte nedom Skoganvarre med sitt samfunnshus og hyttelandsby. Tidligere var det også en museumsutstilling her, men nå er det ikke mye å oppleve, annet enn utsikten ut over vannet. De fleste bilene hadde skilt fra Finland.
Det er ikke langt unna at vi kommer til Lasarettmoen. I dag er det et friluftsmuseum. Opprinnelig var det et feltlasarett som tyskerne bygget under andre verdenskrig for å behandle soldater som var skadet på østfronten.
LES MER: Feltlasarettet i Skoganvarre
Dernest, på vår biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana, er det videre til Karasjok. Vi passerer også Porsangermoen militærleir. Veien er god, landskapet svakt bølgende og med små og litt større trær rundt om. Sommerstid er det en fin vegetasjon, men av bebyggelse er det svært lite å spore.
Tettstedet Karasjok
Tettstedet Karasjok er sentrum i kommunen av samme navn. Den er landets nest største kommune i utstrekning og grenser til Finland. De norske nabokommunene er Kautokeino, Alta, Porsanger og Tana. Antallet karasjokinger innenfor kommunegrensen er under 2600.
Sandalsand har omtalt en vandring i Karasjok tidligere (se under) og oppdaterte den artikkelen etter dette siste besøket. Denne gangen inkluderte jeg det som på Google-kart kalles «konsentrasjonsleir» og dessuten Samisk senter for samtidskunst. Også denne gangen valgte jeg Scandic Karasjok og spiste i Storgammen på samme sted.
Karasjok sentrum framstår ganske så trivelig og bebyggelsen ligger spredt rundt om mellom bartrærne. Her vil mange finne grunn til å unne seg noen timer eller dager dersom man er på Finnmarksferie.
- LES MER:
Etappe 2: Karasjok til Tana bru
Litt veihistorie
På vår biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana skal vi videre på E6 nordøst til Tana bru. Det er en strekning på 180 km som vil ta ca. 2:15 timer uten stopp. Store deler av strekningen følger Tanaelva på norsk side, med Finland på andre siden. Det løper også en vei langs finsk side av elva, omtrent like lang og rask å kjøre.
Tana bru er både et tettsted og en bro over Tanaelva, ikke veldig langt fra elvens utløp. Ca. 113 km nord for Karasjok, og 68 km sør for Tana er der en annen bro over elva, Samelandsbrua over til Utsjok på finsk side. Det betyr at angremulighetene ikke er store, om man skulle slumpe til å havne på feil side av Tanaelva.
Dette er en veistrekning som åpnet midt på 1970-tallet og som var mindre værutsatt enn den tidligere veistrekningen mellom Lakselv og Tana, over Ifjordfjellet. Derfor ble den helårsvei, del av E6-sambandet, og dermed hovedveien mellom øst og vest i Finnmark. Veibygging i Finnmark var og er en krevende sak, og det har tatt sin tid. Det var faktisk ikke før i 1986 at hele E6 i Finnmark fikk fast dekke.
Noen opplevelser langs veien
Når vi er i Karasjok sentrum må vi passe på å følge skiltingen for E6. Alternativet heter Rv92 og fører oss langs andre siden, sørsiden, av Karasjokelva i østlig retning fram til Anarjohka-elva, og en bro over til Karigasniemi i Finland.
Karasjohka (Karasjokelva) møter Anarjohka og svinger av i en tilnærmet rett vinkel nordover langs elveløpet som herfra kalles Tanaelva. Dessverre er vegetasjonen langs E6 for tett til at vi får sett særlig mye til omgivelsene eller elva, og det er selvsagt synd for opplevelsens skyld.
Herfra og nordover er det tidvis bedre utsyn mot elva og over på andre siden, finsk side. Det synes å være mer bebyggelse på den siden, men ikke all verden. Dette er grisgrendte strøk i begge land. Uansett, på en sommerdag er dette en utmerket vei å kjøre.
Første stopp langs veien, Valjok
Når vi etter ca. 46 km etter Karasjok kommer til Valjok kan vi svinge av på en liten grusvei (skiltet) inn mellom trærne og avlegge Valjok kapell en visitt. Det er en liten kirke bygget av tre i 1932. Den er i langplan og har 60 sitteplasser. Rundt kirken finner vi en rekke graver, men gravlunden syntes temmelig overgrodd på Sandalsands sommerlige besøk.
Andre stopp langs veien, Levajok
Enda lengre nord (80 km etter Karasjok), kommer vi til Levajok fjellstue. Vi har innimellom forflyttet oss fra Karasjok til Tana kommune. Levajok er en av de 40 fjellstuene som staten etablerte på slutten av 1800-tallet rundt om i Finnmark. Hensikten var å gjøre ferdsel på tvers i fylket mer tilgjengelig. Denne fjellstuen ble bygget i 1922 og ble bygget opp igjen etter en omfattende brann i 2007. I dag finner vi en trivelig kafé, flere hytter til utleie, og stedet er et sjekkpunkt for Finnmarksløpet.
Beliggenheten like ved den sakteflytende Tanaelva er henrivende. Det var litt underlig å tenke på at det ligger et annet land bare få titalls meter over på andre siden, Finland. Sandalsand fikk et flashback til besøket ved Grense Jakobselv noen år tidligere. Men der er det et annet land som ligger, Russland.
Tredje stopp langs veien, Samelandsbrua
Samelandsbrua er en skråkabelbro fra 1993. Den krysser Tanaelva mellom Roavvegieddi i Tana i Norge og Utsjok i Finland. Brua er 316 meter lang, og hovedspennet er 155 meter. Vi er nå ca. 113 km fra Karasjok og har under en time igjen (69 km) til Tana bru.
Det er en staselig bro og den formelig innbyr alle veifarende til å krysse den. Sandalsand lot seg friste og dro over. Ingen offisielle representanter for politi eller toll var til stede, og det var sant å si ingen mennesker på andre siden heller. Faktisk var det lite liv å spore. Det bor jo noen her, men det ble ikke lange oppholdet i Finland denne gangen.
Det er E75 som går over Samelandsbrua til finsk side. Derfra fortsetter den gjennom Europa like til Hellas og ender faktisk på Kreta. E6 og E75 løper parallelt nordover til Tana og videre til Varangerbotn der de skiller lag.
Et skråblikk bakover i tid, Sirma
Vi fortsetter altså på norsk side av Tanaelva i nordøstlig retning. Den finske parallellen (vei nr. 970) går på andre siden. Når vi kommer til Sirma finner vi litt mer bebyggelse og ikke minst gårdsbruk på norsk side. Dalføret åpner seg mer opp og byr på bedre grunn til å dyrke jorda og drive med husdyr. Her er imidlertid for veifarende lite grunn til å stoppe, med et mulig unntak av et lite kapell.
Vi skal imidlertid ta med et utdrag av en fortelling fra 1950-tallet. Den er skrevet av en lærer på internatskolen. Marit Aubert kom sørfra i landet og beskriver blant annet samferdselsutfordringene ved Tanaelva i årene etter krigen. Det er en beretning som er verdt å lese. Den ligger på Nasjonalbiblioteket. Her er et lite utdrag.
Marit Aubert sin fortelling
«Høsten 1951 kom kulden overraskende tidlig. Husmor og lærer dro nedover for å hente lasten, men da de neste dag skulle opp elva, var det så mye drivis at de ikke kunne kjøre. I fem dager ventet vi på dem. Jeg måtte slå skoleklassene sammen, slik at jeg hadde 34 elever fordelt på fire alderstrinn stuet sammen i ett rom.
Det gjaldt å opprettholde dagsrytmen noenlunde med undervisning, måltider og lekselesing. Det verste var at det begynte å bli lite med både mel, middagsmat og poteter. Forbruket var ca 20 brød pr dag, som ble bakt i komfyren på kjøkkenet. Kjøpmannens lager var nesten tomt, også han lå med last og ventet. De to siste dagene hadde vi hermetiske fiskekaker på brødskiver, og grøt. Jeg vurderte sterkt å melde fra til skolestyrets formann om at elevene måtte sendes hjem.
Så – endelig – femte dagen fikk vi melding om at lasten var undervegs. I kveldingen hørte vi motordur, og hele «huslyden», ca 25 barn og tre voksne, løp til elvebredden. Fra Sørlandet var det kommet eplekasser som gave, og jeg husker ennå den karavanen som slepte og dro kasser og pakker opp til skolen. Om kvelden var det fest for store og små, og dagen etter var vi tilbake i normale forhold.»
Et umulig stopp langs veien, museet i Polmak
Tana museum driver et museum i Polmak. Vi er da kommet inn i den delen av Tanaelva hvor Norge dekker begge elvebredder. Museet består av gamle bygninger fra Tanadalen og viser tradisjonell byggeskikk. Disse husene er noen av de få bygningene som stod igjen etter brenningen av Finnmark i 1944.
Det som er synd, er at museet ligger på «feil» side av elva fra E6. Vi må helt rundt Tana bru og sørover igjen for å kunne oppsøke det. Sjekk ut museets oppslag for inntrykk.
Nok et umulig stopp, Skiippagurra
De historieinteresserte vil like å vite at fram til 1960 gikk en av postrutene med elvebåt fra Skiippagurra til Karasjok, en ferd på 216 km. Opprinnelig staket man seg fram med en lang stake, inntil elvebåtene fikk påhengsmotor. Den tradisjonelle elvetrafikken fra Karasjok på Tanaelva, hadde altså sitt endepunkt i Skiippagurra.
Når vi er på E6 ligger stedet på andre siden av elva, og vi må altså nord til Tana bru for å komme dit. Da kan vi følge Rv895 sør til Polmak. Skiippagurra er sjekkpunkt under Finnmarksløpet.
Tana bru
På vår biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana kommer vi nå fram til Tana bru. Broen har gitt navn til kommunesenteret i Tana. Selve broen har gått gjennom noen generasjoner og foreligger fra 2020 i enda flottere utgave, med skråstagskonstruksjon. Den er altså del av E6 og E75.
Her er der ingen flyplass, men det tar Tana bru igjen med å være et knutepunkt for veiene i det midtre og østlige Finnmark. Her fortsetter E6 østover til Kirkenes, med en avstikker ut E75 på østsiden av Varangerhalvøya til Vadsø og Vardø. Herfra går også Fv890 ut vestre delen av Varangerhalvøya til steder som Båtsfjord og Berlevåg. Og herfra går Fv98 vestover mot Lakselv over Ifjordfjellet. Det er den siste vi skal følge videre.
Broen over Tanaelva ble igangsatt som byggeprosjekt like før krigen, stod ferdig ved årsskiftet 1943/44 og ble sprengt av okkupasjonsmakten i november 1944. Den ble gjenoppbygget fire år etter.
Det er i Tana bru vi finner rådhuset og administrasjonssenteret for Tana kommune. Selve tettstedet har godt under tusen innbyggere, og innbyr i grunnen ikke til et langt stopp. Sjekk imidlertid ut tingretten sin bygning i tre, og sølvsmien like ved. Dessuten finner vi en av landets 100 vernete telefonkiosker her.
Etappe 3: Tana bru til Lakselv
Litt veihistorie
De veiene vi kjører på vår biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana, og tilbake til Lakselv, inneholder kjernen i kommunikasjonsmønstrene i Finnmark etter andre verdenskrig. Det finnes bare to veier mellom Øst- og Vest-Finnmark, eller skal vi si Øst-Finnmark og resten av Norge.
- Den ene er E6 mellom Lakselv og Tana bru via «omveien» Karasjok i sør. Den er på 255 km og tar 3 timer og et kvarter å kjøre.
- Den andre er Fv98 mellom Lakselv og Tana bru over Ifjordfjellet. Den sistnevnte fjellovergangen var tidligere en ren sommervei, og er fremdeles vinterstengt i perioder. Den er på 210 km og tar ca. 3 timer å kjøre.
Det var ikke før i 2015 at veien over Ifjordfjellet offisielt ble erklært som helårsvei. Vegvesenet skrev i 2015: «Det er en unik høgfjellstrekning som nå har blitt helårsveg. Vegen over Ifjordfjellet ble påbegynt på 1920-tallet, og sto ferdig i 1937. Fram til E6 gjennom Tanadalen åpnet i august 1973, var Ifjordfjellet den eneste forbindelsen mellom Øst-Finnmark og resten av landet.»
Vegvesenet skriver samme sted at den veien er «viktig og særpreget. Vegen over Ifjordfjellet har en viktig rolle med å knytte Finnmark sammen – mellom øst og vest og mellom kysten og innlandet. Vegen er viktig for eksporten av fersk fisk fra Nordkinn til utenlandske markeder, for transporten av varer og mennesker i Finnmark og for turister.»
I denne sammenheng er vi turister, og vi skal kjøre denne veien til Lakselv. Samme etat ga i 2016 en pris, «Vakre vegers pris» til veiarbeidet. Men en ting er Ifjordfjellet, en annen ting (eller veistrekning) er Børselv. Også det er en krevende veistrekning.
Opplevelser fra Tana og over Ifjordfjellet
Det er 86 km fra Tana bru til Ifjord. Første del av etappen går nokså rett nordover fra Tana bru, langs Tanaelvas utløp. Her ligger det store sandbanker ute i elva, som den gjennom århundrene har fraktet med seg fra innlandet.
Der ligger en del bebyggelse her utover med gårdsbruk, før veien brått svinger av i vestlig retning og inn i landet. I svingen ligger Tana kirke med sitt eiendommelig spisse og frittstående klokketårn. Veien går gjennom et dalføre og over til Smalfjorden. Den følger vi utover et stykke før veien igjen dreier mot vest.
Nå kommer vi fram til Tanafjorden og bebyggelsen helt innerst som heter Vestertana. Det er her stigningene begynner opp over det åpne, nokså flate og værutsatte Ifjordfjellet. Der finner vi flere vernede vassdrag, samiske kulturminner, og samtidens aktive reindrift og helårlige friluftsliv for befolkningen i distriktet.
Da Sandalsand kom kjørende her sommeren 2022 var det fremdeles en del veiarbeider, men det er ikke vanskelig å si seg enig med beslutningen til Vegvesenet om å gi seg selv en pris for veiarbeidene. Sommerstid er det en flott vei å kjøre, og samtidig lett å forstå at veistrekningen har forvoldt en del bryderi, og fortsatt gjør det på strie vinterdager. Noen vil kan hende velge å gjøre et stopp ved Ifjordfjellet kapell, henimot vestlig side av fjellet. Det ble bygget av Samemisjonen og vigslet i 1968.
Når vi så kommer fram til Ifjord finner vi kun et veikryss med lite bosetting. Samtidig er dette et sentralt sted på øst-vest veien gjennom nordlige Finnmark, og her har vi mulighet til å kjøre ut til Nordkinnhalvøya. Det er en annen beretning.
Ifjord og Adamsfossen
På vår biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana og tilbake til Lakselv, har vi nå beveget oss videre fra Tana kommune til Lebesby, via en liten snei av Gamvik oppe på Ifjordfjellet. I Ifjord, like ved veikrysset, finner vi en bensinpumpe og en kafé som både var innbydende, ga god service og som serverte god mat. Det er et greit sted å stoppe, for andre steder finnes ikke mellom Tana og Lakselv.
Der er noen steder å stoppe før vi kommer fram til Børselv, 81 km etter Ifjord. Det første følger ikke veldig lenge etter Ifjord, ca. 25 km. Etter Ifjord kjører vi stykkevis og delt langs innerste delen av Laksefjorden. Første stopp er Adamsfjordfossen. Fossen som også kalles Adamsfossen, ligger ved Adamselvas utløp i Laksefjorden og er 38 meter høy. Der finnes flere jettegryter nedover, og det er anlagt rasteplass over fossen. Etter utbygging er det til tider svak vannføring og under Sandalsands besøk knapt sildring å spore. Det er synd, for fossen kom høyt anbefalt av folk med lokalkunnskap.
Kunes, Børselvfjellet og Silfarfossen
Neste mulige stopp er Kunes, et lite samfunn med campingplass av den stedfaste typen. Kunes ligger ved elveutløpet i den indre delen av Laksefjorden som bærer navnet Storfjorden. Herfra og framover bærer Fv98 inn i et svært åpent og flatt lende, nesten for steinørken å regne. Det går for å være et populært område for jakt og fiske. Høyeste punkt er ikke mer enn 176 meter over havet, men grunnet klimatiske forhold langt mot nord, kan vinteren være hard.
På en biltur over Børselvfjellet midt i juli går det imidlertid som en vind. Veien er lang, rett og slak, og fristelsen er stor til å trykke gasspedalen temmelig langt ned. Det skal man selvsagt ikke gjøre, for vi må beundre utsikten over landskapet.
Vi kommer så gjennom en stor sving og ned i Børselvdalen. Her finner vi nok et fossefall som kan friste til et stopp. Silfarfossen er et fossestryk i Børselva. Den utgjør en to kilometer lang strekning som også kalles Silfar canyon. Fossen har et samlet fall på 30 meter. Stedet er skiltet til fra hovedveien, og Sandalsand svingte spontant innom. Derimot hadde jeg gjort for dårlig research og det viste seg at fotturen inn mot fossestrykene ville kreve mer tid enn hva jeg hadde til rådighet.
Børselv
Ikke lenge etter kommer vi fram til et sted som heter Børselv. Det er et veikryss og bygd ved Porsangerfjorden. Veien over Børselv sluttførte riksveiforbindelsen mellom Lakselv og Tana og stod ferdig under krigen. Den gang var det kun en sommervei. I Børselv møter vi flere gårdsbruk opp etter elva.
Den gang på 17-1800-tallet da mange finsktalende innvandret til Finnmark fra Nord-Sverige og Nord-Finland, fant mange det for godt å etablere seg her ved Børselv. Fremdeles har bygda en betydelig kvensktalende befolkning, og her ligger Kvensk institutt.
Instituttet er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Det arbeider for å utvikle, dokumentere og formidle kunnskaper og informasjon om kvensk språk og kultur og fremme bruken av kvensk språk i samfunnet. Instituttet holder til i en arkitektonisk spennende trebygning like ved veikrysset. Like ved ligger det rødmalte Tornedalshuset. Det er fra 1720 og ble opprinnelig ført opp på svensk side av Tornedalen, i grensetraktene mellom Sverige og Finland. Huset viser byggeskikken som kvenene hadde med seg. I dag finner vi blant annet utstillinger her.
Veidnes, en mulig avstikker fra Børselv
Vi passerte kommunegrensen mellom Lebesby og Porsanger midt oppe på Børselvfjellet. Fra veikrysset i Børselv har vi muligheten av å vende tilbake til Lebesby. Herfra går nemlig Fv8060 nord og østover på Veidneshalvøya til stedet Veidnes. Det er en blindvei på knappe 75 km (en times kjøring). Ved veis ende bor det ca. 50 innbyggere. Ellers er den enorme halvøya ubebodd og uten andre veier.
Det skal være det eneste bebodde stedet på vestsiden av Laksefjorden, og noen har skrevet at det kan være det stedet i Norge som har lengst vei til kommunesenteret, ca. 265 km til Kjøllefjord. Årsaken er selvsagt at dagens kommunegrenser følger gamle dagers ferdselsvei, altså i dette tilfellet over Laksefjorden til Lebesby kommune. Til Kjøllefjord som er kommunesenteret i Lebesby er det 51 km med båt. I våre dager kjører nok de fleste i Veidnes bilveien inn mot Lakselv (Porsanger kommune) for å gjøre sin handel.
Det var fristende å ta ut til Veidnes for så å returnere umiddelbart, bare for å ha gjort det. Noen har nok gjort det før, og blitt stående veifaste. For veimyndighetene har ikke bare satt opp et skilt som viser «Veidnes 75» km, men også et skilt som viser «Veidnes retur 154» med bilde av en bensinpumpe på. Jeg lot være, men merket meg at en bobil svingte utover den veien. Ikke overraskende, for vi finner dem for enden av nær sagt enhver blindvei i Finnmark.
Børselv til Lakselv
Vår biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana, og tilbake igjen til Lakselv står nå overfor siste etappe. Den fører oss fra Børselv til Lakselv, langs Porsangerfjorden, en strekning på omtrent 43 km. Det var en henrivende vei å kjøre, med storslått utsikt ut over fjorden.
Like over Børselva finner vi den store internatbygningen som fra 1950-tallet huset skoleelever som måtte bo på skolen. Skole er der fremdeles, men i tillegg er der et overnattingstilbud under navnet Porsangerfjorden Lodge.
Her og der innbyr bilturen på Fv98 sør til Lakselv til fotostopp, men der er ikke noen severdigheter å spore, så derfor blir det nesten nonstop fram til Lakselv. Det var ikke å forakte, for Lakselv er ikke så aller verst å labbe rundt i, selv om sentrum er litt utsvevende av seg rent geografisk og ikke har mange opplevelser å by på.
Det ble med en overnatting på Verdde hotell som var nyoppusset, av kurant standard og med god frokost. Hjemreisen gikk fra Banak flyplass. Den er vel og merke på langbanenettet med direkte forbindelse til Oslo. Det var også slik jeg hadde ankommet, og det var derfor Lakselv ble valgt som utgangspunkt for denne rundreisen i Midt-Finnmark. Alternativene ville ha vært Alta eller Kirkenes.
En mental avstikker
Denne og de andre bilturene i Finnmark etterlater selvsagt et inntrykk av store avstander, men også en svært liten befolkning. Det har som kjent funnet sted en flytting fra denne delen av landet, eller i det minste en samling i de største og mest bærekraftige tettstedene. De seks kommunene som bilferien omfattet, hadde i 2022 en samlet befolkning på 14 658. Det er 20 % færre enn for femti år siden. I 1972 var der 18 315 som bodde innen disse kommunegrensene.
Forskjellen mellom de seks kommunene er imidlertid svært sterk, og man kan undre seg over hvordan det skal gå framover. Her følger en enkel tabell som viser folketallet i 2022, og prosentvis endring siden 1972. I årene mellom har det gått litt opp og ned, men jevnt over ned.
| Kommune | Folketall 2022 | Endring 1972-2022 |
|---|---|---|
| Porsanger | 3 904 | -1 % |
| Karasjok | 2 584 | 0 % |
| Lebesby | 1 221 | -47 % |
| Gamvik | 1 057 | -38 % |
| Berlevåg | 906 | -52 % |
| Tana | 2 821 | -9 % |
| Båtsfjord | 2 165 | -22 % |
| Alle | 14 658 | -20 % |
Sluttord
Tabellen foran var kanskje ikke den mest positive avslutningen på en artikkel som heller har forsøkt å få fram det som er verdt å oppdage i disse kommunene. Men det hører likevel med, og det er interessant å se tallenes tale. Ikke minst gjelder det de kommunene som omtrent har halvert sitt folketall på 50 år. De ligger alle ut på de store halvøyene mot nord. Kommunene som ligger nær hovedveiene i Finnmark (Tana, Porsanger og Karasjok) har derimot holdt seg folketallsmessig stabile.
Uansett, det var en biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana, og tilbake til Lakselv. Hele denne rundturen er merket av på det kartet som ligger innledningsvis i artikkelen. Den er på 466 km og kan selvsagt tas i ett på en veldig lang sommerdag. Det kommer imidlertid an på så mye, som for eksempel flyavganger, hvor mange stopp man ønsker å ta, og tid til rådighet.
For Sandalsand var den beskrevne rundturen delt opp av to andre turer, de som er merket med rød og grønn farge i kartet.
- Biltur fra Lakselv til Karasjok og Tana (DENNE, som du nettopp har lest.)
- Biltur på vestsiden av Varangerhalvøya, til Båtsfjord og Berlevåg
- Biltur ut Nordkinnhalvøya til Gamvik, Mehamn og Kjøllefjord
Les mer (flere bilturer i Finnmark)
Sandalsand har tidligere hatt gleden av å kjøre bilturer i både Øst- og Vest-Finnmark, til Nordkapp, langs russergrensen og utover østsiden av Varangerhalvøya så langt det går bilvei. Bilturene er beskrevet i en rekke oversiktsartikler, mens stedsopplevelser framgår av spesialartikler. Her følger en oversikt over disse andre bilturene.
Øst-Finnmark:
- På europaveiene i nord, fra Storskog til Tana bru
- Nasjonal turistveg Varanger
- Bak rattet i grensetraktene mellom Norge og Russland
Vest-Finnmark:
- Den ultimate bilturen i Troms og Finnmark? Del 1, Tromsø til Nordkapp (langs vestkysten)
- Den ultimate bilturen i Troms og Finnmark? Del 2, Nordkapp til Tromsø (over Vidda)
- Nasjonal turistveg Havøysund
- Veien og omveiene til Nordkapp
- Blant huler og fiskevær på Finnmarkskysten (Hasvik)
Her er flere oppslag:
